ANMELDELSE: Undertegnede har hatt en dyp fascinasjon for denne mannen, og de tre gangene jeg har intervjuet ham har han greid det som svært få greier - både i livet og idretten - han får folk til å føle seg sett. 

Jeg hadde skyhøye forventinger til denne filmen, og håpet at vi skulle få se den bristen, den sprekka, hvor lyset skinner gjennom fasaden og forteller:

Annonse

Hvem er Aksel? Og for ordens skyld, jeg var så fascinert at jeg tilbød meg å skrive biografien hans og inviterte ham til Haugesund for å fremvisning av filmen.  

Aksel Lund Svindal
PREMIERE: HØYTID: Aksel Lund Svindal og regissør Even Sigstad blir intervjuet av kinosjef Morten Hågensen i en fullsatt kinosal under premieren. Foto: Martin I. Dalen

 

En jækla god story

Toppidrettsutøvere har en sterk posisjon i norsk offentlighet og når de vinner blir de allemannseie. Men gullmedaljer er ingen garanti for en ekte heltefortelling. Den får du først når helten faller, taper noe - for eksempel noen korsbånd og en menisk, og reiser seg igjen og vinner igjen. Det holder som kjent ikke å vinne, du må vinne på den rette måten for å vinne folkets hjerter.

Men det er noe mer med Aksel Lund Svindal. Ikke bare vinner han Mesternes Mester, figurerer i skifilmer og er sponsa av Redbull. Han har noe sympatisk og genuint over seg, noe røslig. Både kvinner og menn faller for denne kjempen. 

Norge er ikke bortskjemt med verken utøvere som så er så gode som Aksel eller sportsdokumentarer som er så fint skrudd sammen som denne. Det er en storslått opplevelse å se denne filmen på kino og den redefinerer hva som er mulig å få til i denne sjangeren. Ikke vent på at en døll strømmetjeneste skal tilbyr filmen. Dette er filmen for stort lerret.  

En mann av is og snø

Til nå har det vært sportssendingenes kavalkader som tar seg av karriereoppsummeringer. Heldigvis har Filip Christensen og Even Sigstad fått tilgang, og sett så langt frem i tid at de forutså verdien av å dokumentere Svindals siste sesonger. Kanskje begynte de også uten en stor plan, men at ideen vokste etterhvert som karrieren sakte men sikkert smeltet bort i skader?  

Dokumentarfilmen Aksel sliter med å finne et gir som gir en fremdrift utover det som handler om skadeoppbygging. Det er som vi er gjestene som er invitert i alpinistenes kongebryllup, men dessverre bare til kaffen. Det er mange scener med ergometersykkel, bandasjer som blir tatt på, skinner som blir tatt av, bekymrede leger tolker røntgen og mr-bilder av slitte knær.

Samtidig er det kanskje også her de lykkes aller best. Vi er sulteforet på de små, private innblikkene av Svindal bak kulissene. Leiligheten i Innsbruck, magnumflaskene med champagne ved ergometersykkelen i kjelleren, den rotete loftsleiligheten i Oslo, når han føte seg utbrent etter nedturen i OL i Sotchi. De små, små detaljene.

Jeg ville helst sett mye mer av dette. Hvor er kjærsten, kompisene, sponsormøtene, familiemiddagene? 

Dokumentar er en journalistisk sjanger, hvor det som er mellom linjene ofte forteller mest. På 90 minutt rekker du å si en hel del.

Even Sigstad og Filip Christensen utgjør den supersympatiske duoen i Field Productions og begynner å få en merittliste lang som en alpinstav, på både skifilmer, reklameproduksjoner og ikke minst spisskompetanse på stilsikre actionfilming fra norsk fjellheim.

Når andre filmselskaper klør seg i hodet, ringer de Field-gutta. Deres sterke relasjon til Aksel Lund Svindal stammer fra denne erfaring og de har vært til fjells sammen.

Aksel Lund Svindal
På TURNÉ: Regissør Even Sigstad, Aksel Lund Svindal og Mathias Brendsrud og Espen Kristiansen fra Field Productions utenfor Oppdal kulturhus. Foto: Martin I. Dalen

Kompis eller kilde

Spørsmålet er om de ser på Svindal som kilde, forretningsforbindelse eller kompis? Det var kanskje sistnevnte som fikk dem i posisjon, men førstnevnte som gjør at du får en god story. Kanskje har de også litt for stor respekt for ham som subjekt i en dokumentar?

Kanskje er det også Svindals analytiske side og behov for kontroll som gjør at han hele tiden leverer teflonsitater, som nesten ingenting festes ved - utover at det er uangripelig. 

Det er dog hederlige unntak. Det finnes øyeblikk der Svindal har guarden nede. Ikke bare på grunn av narkosetåke, men også noen sakrale øyeblikk i gondolheisen, og noen killer-blikk mens Svindal tar knebøy. De ensomme scenene med bare Aksel alene, er de fineste. 

Dokumentarfilmen lykkes også godt med å gi et usminket innblikk i et landslag som er klinisk fritt for jåleri og primadonnaer. Det er blod og svette, men savner etter tårene er der.  

De nye, ukjente dimensjonene ved Aksel blir best skissert av broren Simen, som såvidt toucher følelsen av å “bare være broren til Aksel”. Svindals største traume er jo ikke fallet i Beaver Creek, som er heftig nok i seg selv, men at han mistet mammaen sin og en nyfødt søster.

Hva skjer med en sånn familie, hvordan har det satt spor, hvordan har det formet dem, hva frykter de? Logistikkhensyn og praktisk hverdag er en ting, men de menneskelige etterdønningene er så uendelige mye mer. Alt disse spørsmålene forblir hvite, usporede snøfelt på kartet.

Kjempen Kjetil

De bredeste skuldrene som bærer filmen er Kjetil Jansruds. Han har ikke bare måttet nøye seg med å spille den kjipe andrefiolinen resultatmessig, men som heller ikke vasser i sponsorkroner på samme måte som Aksel.

Jansruds refleksjoner og observasjoner av Svindal er utrolig interessant og det er i grunnen rart at tabloidpressen ennå ikke har kokt suppe på noe av det som kommer frem. Kameratskapet mellom dem er allikevel klippefast og filmen skildrer vakkert ved å vise - ikke fortelle - hvordan denne relasjonen manifesterer seg. 

Å se filmen Aksel på kino gir et umiddelbar sug etter fete skikjøringsbilder og ikke minst en påminnelse om at verdenscuprenn burde ses på kino eller de største flatskjermene man kan oppdrive og Gud forby - aldri på mobiltelefoner. 

Dronebildene, gopro og followcam-bildene av Aksel som dundrer ned Kvitfjell er helt sykt rå og gir et brådypt innblikk i hvor hinsides risikofylt denne idretten er. En indre stemme i meg skrek:”Jeg vil se mer, ikke si at det er slutt!” Disse sekundene må være det heftigste som noen gang er festet til minnebrikka i en norsk dokumentar. Å kjøre ned stupbratte isdekkete heng er forbeholdt få. Å vinne krever en enorm vilje og ikke bare stålsterk fysikk, men en vinnerskalle som tenker logisk og smart. 

Aksel Lund Svindal
KONSENTRASJON: Det er alvor når det kjøres utfor i livsfarlig fart i Kitzbühel. Aksel er ekstremt fokusert før start. Bilde: Cornelius Poppe

Få filmen på skjæret

Men vi sitter å venter på at Even og Filip skal slutte å skrense, men heller skjære skarpt inn i et spor og en linje som vi ikke har visst før. Et spor som tegner et klarere bilde av hvem Aksel Lund Svindal egentlig er? Hvilke refleksjoner har han gjort seg det å bli sponset av Redbull eller millionene han har tjent på Bank Norwegian?

Har han ingen andre mennesker enn faren og broren rundt seg? Hører han på musikk, leser han bøker, hva ser han på tv, liker han spagetti? Og er det lettere å være raus lagkamerat når du nesten alltid er best? I et kort intervjustrekk, og dem er det mange av, forteller Aksel om hvordan hans evne til å være analytisk kan være et hinder, men så stopper det. Vi får ikke vite mer. 

Filmen Aksel frir til menigheten og gir både suget og savnet etter både verdenscup og tristheten over at Aksel ikke konkurrerer mer.  I en idrett hvor de kjører ski på is burde en dokumentar smeltet fasadene slik at vi forsto og skjønte enda mer av en bemerkelsesverdig standhaftig idrettsmann.