Aksel Lund Svindals møte med Die Streif: – Verdens farligste utfortrasé

• Fri Flyt har møtt utforstjernen Aksel Lund Svindal ved en rekke anledninger. Les også saken fra da han var førstereisgutt i Alaska.

Alpinidrettens Formel 1

Det er verdens farligste utfortrasé. 

Å vinne utfor i Hahnenkamm-rennene er for en østerriker som å få navnet sitt på Walk of Fame i Hollywood. Blant publikum er det alltid noen berømte folk. Arnold Schwarzenegger er alltid der. Han kommer opprinnelig fra Østerrike, så han vet hva det handler om. Spektakulære hopp, stupbratte skråkjøringer, isete underlag.

Didier Cuche er mestvinnende i Hahnenkamm-rennene, med fem seire. Den østerrikske legenden Franz Klammer, som har fire seire, har sagt:

– Man kan ikke trene på Die Streif, for det er ingen løyper i verden som ligner.

Allerede på slutten av 1800-tallet begynte skikjørere å konkurrere i Hahnenkamm-fjellene, og i 1931 ble Die Streif kjørt for første gang, oppkalt etter beitemarkene Streifalm, som ligger i den øvre delen. 

Det er en løype som inneholder alle elementene i klassisk utfor. Høy hastighet, spektakulære hopp, nesten loddrette heng, glidstrekk, svinger, kompresjoner og kuler. 

De øverste og nederste delene er stupbratte. Du har ingen steder du kan hvile, og det fins ingen muligheter til å trekke seg. Når du først har begynt å kjøre, må du fortsette, for hvis du stopper, faller du rett ned, som en klatrer som mister grepet i en vertikal fjellvegg.

Løypa er over tre kilometer lang, og på de to største hoppene, Mausefall og hoppet ovenfor målhenget, hopper løperne 60 meter. Den høyeste hastigheten har du når du kjører ned målhenget. Den kan bli opp mot 140 km/t. 

Den første gangen jeg så Die Streif, var i januar 2000. Jeg var 18 år gammel og på min første tur til Østerrike for å kjøre konkurranser. Vi kjørte gjennom Kitzbühel på vei til en mye mindre og mer anonym konkurranse. Fra bilen kunne jeg se opp mot toppen av fjellet Hahnenkamm, og jeg husker at jeg tenkte: 

I den løypa håper jeg at jeg aldri må kjøre. 

Startområdet i Kitzbühel er spesielt. Det er en blanding av gammel historie og moderne racing. I forlengelsen av startbua er det en hytte med gamle bilder på veggene. Den tilhører Kitzbüheler Ski Club. I tillegg tar Red Bull med seg en liten del av huset de bygger opp under Formel 1-løp, og setter det ved starten. Red Bull-huset har kaffebar i første etasje. Der henger trenerne og støtteapparatet. I andre etasje er det sofaer, spinningsykler og lett treningsutstyr. Her henger alle løperne. Fra andre etasje er det perfekt utsikt til de to første svingene i Die Streif.

Det siste du ser av løperne, er når de flyr ut Mausefalle.

Starten i Kitzbühel er bratt. Veldig bratt. Hvis den i tillegg er isete, er det vanskelig å kjøre de to første svingene bra. Hastigheten øker veldig raskt. Det er viktig å holde balansen og linja, fordi Mausefalle er et hopp med store konsekvenser hvis du mister balansen. 

Landingen etter Mausefalle er hard. Det er viktig å fortsette å stå godt i balanse med full spenning i muskulaturen, for her kommer en av de kraftigste kompresjonene i hele verdenscupen. Kompresjonen er starten på en venstresving som alltid er veldig slagete og isete. Det var her Kjetil Jansrud brakk hånda, og Max Franz knuste hælen. Begge uten å falle. De skadet seg bare på grunn av de brutale forholdene.

Venstresvingen har høy hastighet. Den stuper ned mot utgangen, før du kaster deg over i en høyresving som er nesten 180 grader. Denne svingen skal redusere hastigheten før Steilhang. Svingen er dossert i starten, før den siste delen kjøres i toppen av stupbratte Steilhang. Så kommer en kjapp høyresving som går rett ned Steilhang. Her øker hastigheten lynraskt, og du veksler over i den berømte høyresvingen ut av Steilhang, den som aldri blir ferdig. Selv når du tror du har klart den, blir det så slagete og isete mot slutten at du ender opp helt ned mot sikkerhetsnettet, og noen ganger i det. Eller som Bode Miller, som klarte å kjøre opp i nettet, som på en vegg.

Etter Steilhang er overgangen enorm. Da er du ute på veien. Her er det flatt og smalt. Men det oppleves som veldig rolig etter den intense starten, og dette er første gang du har tid til å tenke på hvordan det egentlig har gått fram til det punktet i løypa. Alt som har skjedd fram til da, har skjedd på ren reaksjon. 

Veien har to venstresvinger der det er viktig å dra med seg hastighet. På slutten av veien hopper du ut i skråkjøringen Alte Schneize. Dette hoppet varierer fra år til år, men det kan være veldig stort, og landingen er veldig urolig. 

Seidelalm-partiet er smooth å kjøre. Litt berg-og-dal-bane, med terreng og fine buer. Det er viktig å dra med seg hastigheten gjennom Lärchenschuss og ut på det flate partiet Über Hausberg. Dette er det andre stedet i løypa der du har tid til å tenke, og da går ikke tankene til det som har vært, men til det som kommer. 

Nå kommer det verste partiet i løypa. Hausbergkanten, venstresvingen gjennom kompresjonen og skråkjøringen. Her er det om å gjøre å bestemme seg for en tøff linje, ta risiko. 

Det var sånn jeg tenkte i 2016. Skal jeg ha muligheten til å vinne dette rennet, så må jeg klemme til skikkelig her. Hoppe litt mot høyre over Hausbergkanten, lande, veksle raskt til høyre ski i bratta etter hoppet, ta en bestemt linje gjennom kompresjonen, stå i balanse, dempe hoppkanten inn i skråkjøringen, holde høyden og linja gjennom skråkjøringen. 

Når du er gjennom skråkjøringen, kommer det et parti på urolig is i 140 km/t, så et hopp på 50 meter, som føles som en lettelse etter Hausbergkanten, kompresjonen og skråkjøringen. Jeg gjentar det fordi det viser hvor vanskelig Kitzbühel er. Det forteller ganske mye at å kjøre i 140 km/t på urolig is og så hoppe 50 meter, føles som et lettelse.

• Aksel Lund Svindal la opp som alpinist tidligere i år. Les avskjedssportrettet i Fri Flyt her.

Etter landingen er det bare å krype sammen ned mot mål. 

Noen ganger går det bra, andre ganger ikke. 

I 2016 skjedde det siste.

Hausbergkanten vant, og jeg kom aldri i mål. 

Da jeg kom til Kitzbühel i januar 2016, ledet jeg verdenscupen. Jeg var full av selvtillit, men jeg hadde lært mye av fallet under utfortreningen i Beaver Creek åtte år tidligere. Jeg tok ingen unød-vendig risiko på gjennomkjøringene lenger, kun i selve konkurransen. 

Fredag 22. januar vant jeg super-G-rennet. Dagen etter var det klart for utfor. 

Jeg visste at hvis jeg ga full gass, så måtte de andre ha full klaff for å slå meg. Eller jeg måtte gjøre en feil. 

Jeg følte meg rå. Jeg hadde så god kontroll som det er mulig å ha i Kitzbühel. Men Die Streif er ikke en løype som tillater at du holder deg på den sikre siden. Hvis du vil vinne, må du være dristig og kjøre på grensen av det som er forsvarlig.

På renndagen var det lett snøvær, men himmelen var dekket av mørke, nesten svarte skyer. De dekket sola fullstendig, og skapte det amerikanerne kaller «whiteout». 

Tyskerne sier «kein Bodesicht». 

Vi kaller det «flatt lys». 

I sånt lys blir sikten elendig. Konturene forsvinner. Borte er slag, kuler, hoppkanter og spor. Snøen er bare en hvit masse. 

Sånne dager vil du helst ikke kjøre utfor, og hadde det vært trening ville jeg tatt det rolig. Men rennet ble startet, og da var det bare én ting som gjaldt. Jeg måtte psyke meg opp så mye at jeg var villig til å ta den risikoen som var nødvendig for å kjøre for seier. 

Jeg hadde aldri vunnet utforrennet i Kitzbühel før. 

Jeg visste at dette var min mulighet.

Det gikk greit over hoppet i Mausefalle, ned den bratteste delen av løypa, gjennom det teknisk krevende Steilhang, glidstrekkene Brückenschuss og Gschöss, og skråkjøringen Alte Schneise.

Jeg nærmet meg Hausbergkanten. På selve hoppet har du ikke så høy hastighet, rundt 90 km/t, men landingen er stupbratt, så du akselererer ned mot neste sving. Den svingen er helt avgjørende. Den er en av de vanskeligste i hele verdenscupen. Dessuten får det store konsekvenser hvis det går galt her. 

Midt i svingen er det en kompresjon. En kompresjon er alltid vanskelig i utfor, men ekstra vanskelig midt i en sving. Når det i tillegg er «keine Bodensicht», begynner det å bli komplisert, for du klarer ikke å se nøyaktig når kompresjonen kommer. 

Gjennom svingen akselererer du opp til 140 km/t, en fartsøkning på 50 km/t på noen få sekunder, noe som gjør kompresjonen ekstrem. Du trykkes så sammen at du nesten får knærne opp i ansiktet, før kroppen vender seg og du blir skutt ut mot venstre. Det er som en eksplosjon, som å bli skutt ut av en kanon. 

Jeg kom over Hausbergkanten, hoppet og landet i henget under, hastigheten økte, det var umulig å se noe som helst.  Den høyre skien traff et slag, jeg var litt ute av balanse, og så kom kompresjonen. 

Jeg våknet i sikkerhetsnettet. Jeg åpnet øynene og så at den ene skien var slått av. Den andre var forvandlet til pinneved, men den satt fortsatt fast i støvelen. Bindingen hadde ikke løst ut. Det første jeg tenkte var at hele beinet var ødelagt, men jeg kjente ingen smerte.

Legene som var plassert rundt langs løypa visste at ingen redder seg inn i kompresjonen under Hausbergkanten i en sånn situasjon, så de begynte å løpe mot meg allerede før jeg hadde havnet i sikkerhetsnettet. Sekunder etter at jeg hadde landet, var jeg omringet av sju stykker. De spurte hvordan det gikk, og jeg svarte at jeg trodde det gikk greit.

Jeg prøvde å reise meg. 

Det ene kneet var stivt, men jeg klarte å stå å på det. Jeg begynte å gå oppover mot stedet der FIS-sjefen sto, og da jeg kom opp, spurte jeg om jeg kunne låne skiene hans for å kjøre ned, siden mine var ødelagt. Heldigvis var bindingene hans for store, så jeg ble plassert på en snøscooter som fraktet meg ned til målområdet. 

Vi kjørte gjennom folkehavet. Jeg holdt fortsatt stavene, som var knekt tvert av. Brillene mine hang bare halvveis fast på hodet. Folk jublet og ville ta selfier. 

Scooteren kjørte meg til en provisorisk sykestue som var full av døddrukne ungdommer som hadde festet for hardt gjennom natten. Jeg lå midt blant folk som var i fyllesjokk og fikk intravenøs næring. Jeg prøvde å få tak i den norske fysioterapeuten, men sykepleierne ba meg om å roe meg ned.

– Du er i sjokk, sa de.

– Jeg er ikke i sjokk, svarte jeg, – jeg vet hvilken dag det er, jeg har vært med på dette før. Jeg har vondt i kneet, og jeg må finne ut hva som er galt. Jeg trenger å få tak i legen min.

– Du er i sjokk, sa sykepleierne, – legg deg ned og hvil.

– Jeg er ikke i sjokk.

– Jo, det er du.

– Nei, det er jeg ikke.

– Jo, det er du.

Til slutt kom Lars Rønningen, som er fysioterapeut for det norske laget. Utenfor teltet var det tjukt med fotografer. Vi gikk ut bakveien og kom oss inn i ambulansen, som kjørte rett til sykehuset i Kitzbühel. Derfra ble jeg flydd med helikopter til Innsbruck. 

På sykehuset møtte jeg legen som skulle operere meg. Han heter Christian Fink. Jeg hadde truffet ham året før, da han opererte akillessenen min, vi begynte sånn sett å bli i overkant godt kjent.

Fink testet kneet. Tok tak i det og vred på det. Han sank sammen i ryggen og skuldrene, og jeg skjønte at det var alvorlig.

De la meg i en MR-maskin, og da skanningen var ferdig var kneet så stivt at de måtte sette meg i en rullestol. Det var ikke noe mer å lure på. Sesongen var over. Nå var det bare å slippe seg ned og begynne på nytt, akkurat som jeg gjorde etter fallet i Beaver Creek.

– Det ser verre ut enn jeg trodde, sa Fink. 

– Det er ikke bare korsbåndet som er røket.