Den deilige vårluften er kommet. 17. mai er for lengst forbi, og snøen nærmest løper oppover fjellsidene. Det er ikke lenge til sommeren, men vi skal likevel på ski. Sesongens siste eventyr, før skia settes i boden. Vi står og myser opp på fjellet fra andre siden av fjorden. Opp på de bratte, hvite toppene. Jeg ser spørrende på Petter, er det virkelig der vi skal?

Gira på topptur? Her finner du alt og mer til om verdens beste måte å kjøre ski på!

En skiboms´ plan

Petter har lenge hatt linja i sikte - den bratte flanken på Lisje-Eidskykja, som sakte skrår seg inn i en enda brattere renne. Det er en majestetisk linje, en linje som fremkaller både frykt og respekt. Det er ikke en linje man begir seg ut på når som helst, og man skal ha planlagt turen godt. Vi står en stund på parkeringen, diskuterer rutevalg, både opp og ned. Det er på tide å ta av sted.

Vi setter oss tilbake i bilen. Kjerra til Petter er av det vanlige skibomsslaget – uryddig; med ski, staver, sokker og isøkser liggende om hverandre. Ikke alle vinduer kan åpnes, kløtsjen slirer og hver dag er en evig kamp, en evig kamp fram mot neste EU-kontroll. Petter er av det vanlige skibomsslaget – uryddig; med halvlangt hår og lua på snei, alltid med godt humør og poseringen på topp. Selvsagt er han dyktig på ski, med den medfødte selvtilliten til en fra byen - selveste Narvik. Men Petter er virkelige rotete, og halvveis til fjellet oppdager vi at matpakken er glemt hjemme i Volda. Eventyret kunne gjerne sluttet her, men en rask u-sving senere og maten er hentet. Glemte jeg å si hvor viktig det er med god planlegging?

OPPTUR PÅ GANG: Petter Westgaard labber i vei mot linja på Lisje Eidskyrkja. Foto: Timme Ellingjord 

Les turekspertene i UTE sine siste produkttester!

Sommerski

En av Sunnmøres største fordeler, foruten det faktum at du har sinnssyke skifjell i alle retninger; er de utallige setrene og seterveiene. Er du på Sunnmøre, kan du banne på at hver en dal og hvert et fjell har en eller annen setervei som fører deg fram til fjellet du skal til. På slutten av sesongen, kan man bare kjøre etter den smeltende snøen, og dermed ha utmerket tilgang til fjellet. Det er slik det er nå, mer sommer enn vinter. 

Likevel ruver Lisje-Eidskyrkja framfor oss med sin snøhvite drakt, i et ellers grønt og brunt vår-landskap. Jo nærmere fjellet vi kommer, jo mer og mer virker det som et monster, en bratt kjempe. Heldigvis roer nervene seg litt jo nærmere vi kommer, som det så ofte er, så forandrer fjellet seg utfra hvor du ser det fra.

BRATT: Oppturen er krevende, og skiene må på sekken. Foto: Timme Ellingjord

Interessert i utstyr? Les våre siste saker om Norrøna!

Opptur

I skisporet er oppturen ofte nedtur, men dagen er lang og vi haster ingen vei. Til toppen velger vi en litt alternativ rute, men kanskje ikke den enklest vei. Vi bruker skiene opp en bratt flanke, før vi må klatre siste del opp en liten renne. Kommer vi opp? Over en glidesprekk. Inn i en glidesprekk. Plutselig er halve Petter borte. Våren er kommet. Vi klatrer lenger opp. Det er godt å få et innblikk i hvordan snøen kjennes. Hard og stabil, med en fin og myk overflate. 

Utsikten fra toppen gir gåsehud. Det er på denne tiden det på mange måter er vakrest ute. De hvite toppene skjærer seg opp fra det grønne og blå fjordlandskapet, med sine hvite skarpe tinder. Petter kommer balanserende til topps, nå gjelder det å få i seg litt mat før vi finner inngangen til renna. Heldigvis er det lett å finne flanken vi skal ta. Den er bratt, men veldig overkommelig. Utfordringen ligger heller i vissheten om hvilke konsekvenser et fall kan ha, da tyngdekraften sakte men sikkert vil føre deg ut i intet. Det gjelder å holde fokus.

VAKKERT: Petter på toppryggen – hvor utsikten er nydelig i alle retninger. Foto: Timme Ellingjord

La Linja

Snøen er som vi allerede har merket på oppturen; bra og stabil. Den er myk og lett å styre i, men ikke for myk til at vi frykter en utglidning. Flanken nedover er lett å kjøre, selv om den det er litt uvanlig å skulle kjøre så skråstilt. Vi holder oss likevel høyt, for å være på den sikre siden. Snart er vi derimot kommet til renna. Nervene er på høyspenn. Det er godt å kjøre med Petter, kanskje er han nervøs selv, men han er rolig og behagelig, og gjør de nødvendige tiltakene. Gode stoppunkt. Trygg avstand. 

Det er med en viss trygghet å stå ovenfor renna. Du ser enden, du vet at et fall ikke vil føre deg over klipper og ut i et desperat forsøk på å tilegne deg egenskapen av å kunne fly. Utfordringen ligger der derimot ennå. Før vi kan svinge lette og rolige svinger inn i den myke vårsnøen, må vi forsere et mindre isparti. Svoop. Petter er over. Jeg kommer raskt etter, om enn ikke like elegant. 

Da er det bare å nyte de siste svingene, den gode snøen og en noe mindre puls. Snøen videre ned i renna er perfekt, og spiller opp til dans. En leken sving etter den andre, et lett lite hopp og vi valser ned mot sommer og sol, ned mot den vakre fjorden. 

Nå er det bare å vente til neste sesong.

Se flere bilder fra turen i galleriet under!