AVSPASERING OG SOL: Det var vel ikke jobben Mads Gausdal tenkte mest på akkurat i dette øyeblikket. Med kort vei til hverdagseventyr på Sunnmøre, også når dagene er på sitt korteste. Foto: Øystein Bjelland
Lesetid: 5 minutter
Det var bare den andre dagen i 2023, og mange hadde nok ikke engang rukket å hente seg inn fra etterspillet av nyttårsfeiringen som brått hadde gått over i hverdag - en klassisk blåmandag. For mitt vedkommende hadde NTNU over nyttår innført nytt styringssystem, og i frykt for komplett kaos innført en ekstra fridag for alle ansatte, slik at implementeringen skulle gå mest mulig knirkefritt.
Det passet godt sammen med snø, spisse fjell og stor sol hjemme på Sunnmøre. En liten flukt fra hverdagen.
Dagen før hadde snøfokken stått ut fra fjellryggene, så kvaliteten på skiføret var noe usikker.
Vinterens første snø kan være langt farligere enn mange tror. Det trenger ikke være mye snø for at dødsulykker skal skje.
Konklusjonen ble at noe rolig skialpinisme burde passe bra, med en passe lang rangletur høyt oppe i solen. Målet ble derfor en kort ryggtravers i Sykkylvsfjellene, nærmere bestemt traversen fra Langfjella til Høgenykjen. En liten travers som muligens kan beskrives som Sunnmøres motstykke til Arête des Cosmiques - kort men spektakulær.
Det viktigste suksesskriteriet var å slippe å bruke hodelykt, men fin snø på nedkjøringen ville være en bonus.
Mads Gausdal, som tilfeldigvis jobber med implementering av styringssystemer, hadde sett værmeldingen og ordnet seg fri for å bli med på tur. Det vil si, han måtte være med på et morgenmøte først, og avreise fra Ålesund ble derfor utsatt til klokken ni. Det var jo hverdag, og noen måtte tross alt sørge for at nye styringssystemer ble implementert i kongeriket Norge.
SPLIT-ALPINISME: Mads har knyttet seg inn i tauet og leder oppover ryggen med splitboardet på sekken. Opptaket kan skimtes rett over. På grunn av generøse mengder vind fra vest har deler av ryggen overhengende skavler mot øst stort sett hele sesongen - pass opp for disse! Foto: Øystein Bjelland
Så alpin start ble det ikke, og kanskje var det noe i seneste laget med tanke på at dagslyset på denne januardagen begrenset seg til omtrent fem timer.
Det var jo én av vinterens korteste dager, men man tar det man får.
Vi rullet inn på parkeringsplassen ved Fjellsætra omtrent klokken 10:30. Selv om vi hadde pakket et lett rack bestående av tre kammer, to slynger og et 30 meters randotau, bidro isøkser og stegjern av stål til at sekken fikk en ikke ubetydelig vekt. Vi begynte oppover det skyggelagte fellesporet i Mads sitt standardtempo - nemlig litt over terskel.
Våre eksperter har testet 1000 par ski gjennom 20 år. Søk og filtrer blant skityper, merker og testvinnere her.
Til tross for høyt tempo og tung sekk var det tilstrekkelig med minusgrader ute til at vi beholdt luene på. Det var ikke før vi nådde toppen av Langfjella, omtrent 900 høydemeter senere, at vi kunne kjenne den lave januarsolen varme ansiktene våre.
Det var her den egentlige turen startet. Målet vårt lå et stykke sørover langs ryggen, og manifesterte seg gjennom en pyramideformet topp med en markant toppvarde. Vi drakk litt varm solbærsaft før vi fortsatte et lite stykke langs ryggen på feller. Der ryggen brått ble brattere og solen forsvant bak topp-pyramiden, skiftet vi til stegjern og økser. Den kalde januarsnøen knirket mot stegjernene.
Sykkylvsfjella
Sykkylvsfjella befinner seg på Rånahalvøya, øst for Hjørundfjorden, og inneholder flere av de mest alpine og spektakulære toppene på Sunnmøre. Tidlig på vinteren er kortere turer med utgangspunkt fra Fjellsetra og Sykkylvsskaret mest brukt. Senere på sesongen er det vanlig å gå lengre turer som starter nede i dalen, blant annet fra Brunstad.
Turen til Langfjella starter fra parkeringen ved sørenden av Sætrevannet, og følger Sunndalen mot nordvest. Det finnes brattere varianter mot Høgenykjen og Lafjellet. Disse krever trygge skredforhold.
På ryggtraversen fra Langfjella til Høgenykjen forseres opptaket enklest på venstre side hvis det er lite snø, og rett opp gjennom et lite diederopptak hvis det er mye snø. Pass opp for skavler på venstre side av ryggen. Ta med to-tre små kammer og et kort tau for å sikre opptaket. Resten av ryggen er enkel, men eksponert.
Vis mer
Omtrent en tredjedel oppe langs den bratte ryggen fikk vi øye på krukset. Et punkt der den ellers ganske snødekte ryggen måtte gi etter for en liten hammer av svart fjell med isfylte riss. Det var på grunn av dette opptaket vi hadde tatt med tau.
Vi knyttet oss inn, og Mads ledet an.
Vi hadde to valg.
Enten kunne vi forsere krukset ved å gå direkte opp gjennom et lite diederopptak med noe sparsommelige økseplasseringer, eller så kunne vi gå til venstre for diederet over et sva med betydelig mer eksponering, men med bedre stegjernsplasseringer.
Mads valgte det siste, og fikk satt en kam før han bega seg ut på balanseøvelsen.
Noen få velkontrollerte flytt senere befant han seg over krukset. Han kom inn i en fin flyt videre oppover den snødekte ryggen og satt ytterligere en sikring da han gikk tom for tau. I stedet for å sette standplass fulgte jeg på, og sammen gikk vi med løpende sikring til toppen der solen igjen kunne varme de frosne kroppene våre. Det hadde gått raskt, og vi konstaterte at det ikke hadde gått mer enn tre og en halv time siden vi forlot bilen.
TIDLIG PÅ SESONGEN: Mange helgekrigere har falt i kampen mot tynt snødekke tidlig på sesongen. Mads Gausdal gjør sitt beste for å unngå akkurat dette når han navigerer gjennom toppflanken på Høgenykjen. Belønning i form av tykt snødekke og puddersnø venter på den andre siden. Foto: Øystein Bjelland
Klatreutstyret ble pakket ned, og vi spente på oss ski og brett mens vi betraktet Sunnmørsalpene i lav vintersol. Vi tok enda en slurk varm solbærsaft før vi var klare til å sette utfor den nokså bratte, og fremdeles ganske steinete topp-pyramiden. Sesongen hadde jo såvidt kommet i gang.
Mads kjørte først. Han navigerte kontrollert mellom steinene i topp-flanken uten videre overraskelser. Lenger nede i den sør-øst-vendte fjellsiden var det tydelig at de konkave fjellformasjonene hadde skjermet snøen fra vindens herjinger, og Mads la store feite snowboardsvinger.
Vi kjørte sammen resten av veien ned til bilen, kun med en liten stans rett over skoggrensen for å redusere melkesyren i lårene. På parkeringen var vi tilbake i det blåmørke skyggelandskapet, og kunne betrakte dagens siste solstråler male de høyeste toppene i et rødlig skjær. Vi var fornøyde.
Hodelyktene hadde vi ikke trengt. Vi hadde brukt fire timer bil-til-bil, og kun én time mindre enn det vi hadde tilgjengelig av dagslys. Men det var nok.
Klokken var fire da jeg slapp av Mads utenfor leiligheten i Ålesund. Vi hadde fått til vår lille flukt fra hverdagen. Han innrømmet at det kanskje måtte bli noen timer med jobb senere på kvelden, men tok det hele med knusende ro.
Hvis dette var hverdagen, var det kanskje ikke så mye å flykte fra?
