Kristin Harila gjør seg klar til siste del av rekordforsøket

I mellomtiden har altså Harila reist hjem til Norge, og var denne uken på Arendalsuka. Der høstet hun stor applaus fra både stortingspoltikere og næringslivstopper da hun sent på kvelden holdt et foredrag om rekordforsøket så langt. Der viste hun også frem bilder fra flere av toppene, som vi hittil ikke har fått sett. 

Men nå gjenstår altså den tyngste kampen - å få Kina og Tibet til å både gi visum, i tillegg til klatretillatelse.

– Vi vet jo også at Nirmal slet veldig i 2019, og måtte bruke alle slags veier for å få det til. Men jeg synes jo når de har gitt tillatelse til han, bør de også gi det til meg. Men jeg tror ikke det er så enkelt som å bare si det, sier Harila.

Til forskjell fra 2019 har det altså vært koronakrisen i mellomtiden. Harila sier hun, Dawa Ongju Sherpa og Pasdawa Sherpa, som også er med på rekordforsøket, er vaksinerte og villige til å gå i karantene dersom det trengs.

Men det ligger altså an til bli en kamp mot klokka. Harila satser på å reise ned i september, og har tiden frem til november med å få fullført rekordforsøket.

Det var tydelig sliten Harila som hadde reist til Sørlandet, kun kort tid etter at hun kom tilbake til Norge. Fra scenen kunne hun fortelle om en kropp som ikke reagerte bra på norsk mat igjen, etter det hun beskriver som “lange perioder med sølevann og kjeks”.

Men til Fri Flyt avkrefter Harila at rekordforsøket begynner å tære på.

– Bortsett fra at jeg kaster opp føler jeg meg meg fin fysisk. Kroppen min har begynt å bli vant til dette her. Men jeg har mistet mange kilo og trenger litt power igjen nå. 

– Hvordan måler du suksessen i dette rekordforsøket? Er det en fiasko dersom du nå enten ikke får reist til de siste toppene, eller noe annet går galt?

– Ja, jeg tror jeg vil føle litt på det. Særlig hvis det er fordi tillatelsene ikke går i orden. Også vet man jo at det alltid er en viss risiko når man er i fjellene, både med forhold, og skader. Men jeg er veldig trygg på at vi skal nå toppene hvis vi først er der, sier Harila.

Akkurat toppene er også Harila svært opptatt av å dokumentere. Dersom hun faktisk slår rekorden, skal det ikke være rom for tvil om at hun faktisk har gjennomført den.

– Hvordan dokumenterer du det helt konkret? 

– Det er GPS med tracking, bilder og film. Også er det jo selvfølgelig også vitner har med som er viktig.

Harila brukte også mye av tiden i foredraget til å snakke om det hun opplever som diskriminerende overfor kvinner i sportsbransjen. Det har også vært en stor del av motivasjonen til hvorfor hun starter prosjektet i utgangspunktet.

– Kan du utdype det, hvem er det du opplever diskrimineringen fra?

– Det er sportsbransjen som er verst. Jeg tenkte ikke over det før jeg begynte å skulle søke sponsorer til prosjektet. Men de aller fleste utøverene som de sponset var menn, og jeg opplevde at jeg ikke ble tatt seriøst da jeg skulle gjøre dette. Beløpet de ville sponse med var ekstremt lavt med tanke på budsjettet. Det var også vanskelig å få tak i klær for kvinner og størrelser.

– Og budsjettet for ekspedisjonen, hva er det?

– Det havner på et sted mellom fem og seks millioner kroner.

Flere i salen var også nysgjerrige på kappløpet mot Nirmal Purja, som Harila selv møtte på K2. Hun understreker at han var hyggelig, men hun opplever samtidig at det er lite hjelp å få blant annet med tillatelsen til Tibet/Kina. Som hun noe kryptisk sa i rommet:

– Det er et spill på gang, med henvisning til blant annet poster i sosiale medier fra Purja. 

– Hva mener du med det egentlig?

– Jeg skjønner jo at at han kanskje ikke ønsker at noen skal ta ta rekorden hans. Det har jeg full forståelse for at han vil beholde den så lenge som som mulig, sier Harila, og trekker blant annet frem diskusjonen i etterkant av de oppdaterte listene for Real Summit.

– Kan du si noe om hvordan fordelingen mellom deg, Dawa Ongju Sherpa og Pasdawa Sherpa er på turene? Hvem gjør hva?

– Det er litt ulikt fra fjell til fjell. På noen fjell, som Everest, er jo egentlig alt fikset. Det gjør det ekstremt mye lettere, sier Harila. 

Underveis i foredraget understreket hun at de fester tau som hun da kan klatre i etter, men sa spøkefullt at “de bærer meg ikke opp, altså”. Blant annet 

– På alle dagene skal alle på en måte bidra fra alle team.

Harila forteller at de slik at to av dem sikrer, mens da en av sherpaene i teamet klatrer videre opp og fester tauet i isskrue eller i en stein. På den måten jobber de seg oppover. Harila går altså ikke først og fester tauet.

– Hvor viktig er Dawa Ongju Sherpa og Pasdawa Sherpa for at dette går?

– De er helt avgjørende. De fortjener all honnøren man kan gi dem, og det er også derfor jeg vil ha de med på alle toppene. De er også lenge vekk fra familie. Den psykiske delen er jo også like krevende som den fysiske. Du lever isolert og er lenge uten kontakt dem, sier Harila, som altså håper de blir med på tre siste toppene også. 

Et av de siste spørsmålene i salen var hva hun vil gjøre videre i livet etter dette. Svaret fra Harila var kontant:

– Da skal jeg gifte meg og få barn, med hint om at hun i en alder av 35 år føler seg egentlig i eldste laget for å gjennomføre noe sånt som dette.

– Mener du det? Blir det altså ingen flere prosjekter fra deg?

– Hehe, nei, jeg skal ikke si det hundre prosent sikkert. Det skjer ting underveis og plutselig får jeg lyst til å gjøre noe mer. Jeg kommer jo til å ha et ønske om om å være ute på tur, men kanskje andrer turer som ikke er så ekstreme. Det blir jo fort sikkert noen skiekspedisjoner etterhvert. 

Det blir uansett noen hektiske måneder for teamet rundt Kristin Harila, som nå altså jobber med det de trenger av tillatelser.

Disse toppene gjenstår:

Manaslu, 8156 m, planlagt september

Shishapangma, 8013 m, planlagt oktober

Cho Oyu, 8201 m, planlagt oktober