Minimal betydning for Kristin Harila

– Det vil nok bety mer for meg når jeg får hele prosjektet på avstand, men akkurat nå er fokus på å fullføre alle 8 000-meterstoppene på rekordtid, sier Kristin Harila.

I februar lanserte hun planen om å klatre Cho Oyo og Shishapangma to ganger, for dermed å sette rekord i å bestige alle 14 8000-meterne to ganger raskest. Det betyr i så fall at hun må gjenta bestigningen av begge fjellene. Harila gikk også ut med planen om å klatre fjellene uten bruk av kunstig oksygen - som i klatrekretser anses som langt bedre stil.

– Nå er jeg i Kathmandu, så det blir ingen ny tur på Cho Oyu eller Shishapangma nå i hvert fall. Om jeg går for akkurat den rekorden er høyst uklart per nå, sier Harila.

– Hva med kunstig oksygen?

– Det er et mål for meg å se hvor mange av fjellene jeg klarer uten å bruke kunstig oksygen, men det er ikke aktuelt å gå glipp av noen topper fordi jeg ikke skal bruke det. Man fryser mindre og kan gå fortere med kunstig oksygen, som igjen gjør at man kan bestige fjellene på andre værvinduer enn hvis man går uten. Siden tidsbruk er et mildt sagt viktig element i mitt prosjekt er vi nødt til å utnytte alle værvinduene vi kan, og da er kunstig oksygen et viktig hjelpemiddel.

– Brukte du kunstig oksygen på Shishapangma og Cho Oyo?

– Ja, det gjorde jeg.

Harila forteller om krevende forhold på Cho Oyo, og voldsomt sterk vind. 

– Det blåste 50 kilometer i timen på toppen, og vi gikk fra basecamp til Camp 1, tok noen timers pause der, før vi gikk direkte til toppen og ned igjen til Base Camp i ett push. Det var temmelig krevende, og vi ville nok ikke gått for toppen med så sterk vind under andre omstendigheter, sier hun.

Nå er Harila altså i Nepals hovedstad Kathmandu, hvor hun skal hvile noen dager før jakten på verdensrekorden fortsetter. Skal hun slå rekorden til Nimsdai Purja må hun altså bestige alle verdens 14 800-meters topper på under seks måneder og seks dager.

– Det er sju 8000-metere nær Kathmandu som er aktuelle for neste forsøk. Været bestemmer hvilken topp det blir. Annapurna og Manaslu er typiske høst-fjell, og der er det lite folk nå, som igjen betyr mye mer arbeid for å komme opp, siden vi må legge tau og brøyte spor selv. Makalu, Everest, Lhotse, Dhaulagiri og Kanchenjunga er bedre egnet slik sett.

– Du gikk blant annet glipp av din mormors begravelse i jakten på rekorden. Hva gjør du for å holde motivasjonen oppe?

– Akkurat det var ganske krevende. Jeg holder fokus på neste fjell, og tar en topp av gangen. Heldigvis er det veldig fint å være i Kathmandu. Det er nesten som å komme hjem etter å ha tilbragt så mye tid her de siste årene.