– Kurset hadde en todelt hensikt. Først og fremst å spre kunnskap om skred og snø, men også fordi dette området foreløpig er et svart hull i varsom.no-systemet. Så jeg håper kurset kan bidra til at noen blir interesserte i å ta tak i det, sier Aslaksen.

Dessuten er Innherred hjemlige trakter for toppturguiden, som til daglig har base i Kristiansund.

–Selv om jeg holder flere titalls skred- og toppturkurs hver sesong, var denne helga spesiell, jeg skulle HEIM å jobbe med gamle skolevenner, og det på Skallstuggu, sier Aslaksen og forklarer:

– Skallstuggu var da jeg var ung noe eksotisk der den lå ved Levangers høyeste fjell Hårskallen med sine 735 meter over havet. Her har jeg gått så mye langrenn, også på toppen, men det var nokså skummelt, minnes han.

Saken fortsetter under

Hårskallen med sine 735 meter over havet i all sin vinterprakt var en glimrende læringsarena. Foto: Tommy Aslaksen

Slik ble helga med Aslaksens ord.

Helger man planlegger i god tid gir mye tid å glede seg. Med mye snø og en værmelding som lovet mer, så kriblet det i magen. Da også lokale meldte om ustabile forhold, lå alt til rette for et godt skredkurs.

Fredagen kom. Jeg og eier av Skallstuggu, Christian Grenn, dro ut å så på forholdene og lette etter terreng som egnet seg. Dette virket meget bra. Her var masse flotte mikroterreng med heng, skavler, bekkedaler og mange andre skredfeller. Under skiene sprakk det godt, og skikjøringen ble nydelig.

På kvelden kom folket. De hadde ikke forandret seg på 30 år, i hvert fall føltes det sånn. Stemningen var stor, ølet smakte nydelig. Men partypooper som jeg er, måtte vi også inn i materien. Det ble vanlig gjennomgang av turplanlegging, tyding av varsler og bruk av kart , bruk av skredkort med mye mer. Praten gikk som bare det, og vi var ikke ferdig til godt over midnatt.

Les også: Med fjellet som arena 

Lørdagsfrokosten var nydelig, og alle meldte at de hadde fått rom med gode senger.

Ut etter gjennomgang av utsyr. Nå var det på tide å ta av lapper og klistremerker på skredsikkerhetsutstyret. Noen hadde vært på tur siden 90-tallet, andre hadde begynt i fjor. Men på temaet kameratsøk var det mye nytt å lære for alle.

Så bar det opp i fjellet, og ned på baksiden. Der var det masse flotte dropp og hopp som noen måtte teste med varierende suksess. I skogen skrek Christian at ”JEG ELSKER SNØ,” og det var nok slik vi alle følte.

Saken fortsetter under

”JEG ELSKER SNØ,” ble det skreket fra skogen. Foto: Christian Green

Med oss hadde vi også journalist Håkon Okkenhaug fra Trønderavisa og hans fotograf Marius. Sistnevnte hadde en drøm om skikjøring med hodelykter ned fra toppen i blåtimen. Dette passet i utgangspunktet fint i vårt opplegg, men mot ettermiddagen snudde vinden og økte til 14-15 meter per sekund. Det ga en heftig opplevelse men vi ventet på go fra fotografen. Snakk om vakker og kul avslutning på dagen. Bildet vil ses på vinterbilaget til TA, det ble dritkult.

Les også: Itj kall det et comeback 

Ølen smakte godt etter tur, men igjen måtte jeg bryte opp stemningen med mer teori og oppsummering av dagen. Oppsummeringen dro ut, for vi hadde mye å snakke om og le av! Dette er skiglede fra øverste hylle. Lærekurven var meget bratt hos noen, mindre hos andre, men alle svevde høyt på dagens pensum.

Det ble igjen natt før vi var i seng, men det ble stille i løpet av 10 minutter. Ny dag ventet!

Saken fortsetter under

Klar for skikjøring i blåtimen. Foto: Tommy Aslaksen

Søndagen skulle brukes til mer læring: Tyding av terreng, måling av bratthet både digitalt og analogt, på stedet og på avstand. Var det noen som fikk med seg at vinden hadde snudd? Det sørget nye utfordringer, og et heng sprakk og gled ut like under toppen. Dette blir interessant, nå må vi jobbe med kjøremønster og ikke minst avslatningsavstand på vei tilbake igjen. Med lille blokktest fikk vi se hvorfor det sprakk. Vi må være våkne, sa jeg.

Les også: Slik kommer du hjem i live 

Men praten gikk, og det var mye skitprat, som vi sier i Trøndelag. Så skjedde det: plutselig sto noen i gruppen der, midt i et 35-graders heng med stor flanke over og skredfeller under! Så lett er det å komme ut av sonen og terrengvurderingen. Dette ble en lærepenge som gikk bra!

Saken fortsetter under

Snøkunnskap er en viktig del av skredlæren. Tommy Aslaksen (foran) forklarer underveis. Foto: Christian Green

Vi avsluttet turen med konkurranse, og sørget for at de to største konkurransehodene kom på hvert lag. Det ble søk og utgraving av skredtatt som i dette tilfelle var en sekk på halvannen meters dyp. Dette gikk heldigvis bra, noe smårusk her og der, men sendte deltakerne hjem med viktig lærdom om hvor fort man blir stresset, og ikke minst hvor tungt det er å grave ut et tonn med snø, selv om man er tre mann. Siste post var førstehjelp, der de skulle bygge skikjelke som måtte dras til et mål i nysnøen. Det ble en tung, men morsom finale.

Så var det tid for avskjed. Man blir fort venner på en slik "leirskole for voksne" og boble er tydelig! Skikjøringen var nydelig, og det ble fordundre meg like mange høydemeter på lille Hårskallen som den forrige helga da jeg hadde kurs i Romsdalen! Nye skivenner og gode minnene er skapt – vi ses snart igjen!

Nye vennskap er etablert. Foto: Tommy Aslaksen