Førstenedkjøring på Storetinden

Det var derfor svært gunstig at Petter hadde en ledig dag den siste uka i oppholdet mitt og at vær og forhold presterte på topp nivå.
Han sendte meg bilde av en face som ga meg frysninger i nakken.

Den så ordentlig bratt ut, med en markant linje ovenfor store klipper som trekker seg mot en renne.

Hvor sida lå ville han ikke fortelle meg med en gang. Han hadde hatt lyst til å kjøre den noen år, men skulle opp nå for å sjekke forholdene. Jeg fikk melding samme kvelden om at forholdene virka bra og at i morra går vi for førstenedkjøringa på nordsida av Storetinden på Sunnmøre.
Noe av det første vi kommer fram til mens vi drikker kaffe pre-tur er at begge er ganske spente. Man kan spotte linja fra der vi parkerer bilen, hvor den nå virker enda større og brattere enn på bilde. Vi er begge enige om at terskelen for å snu skal være lav og gjør en vurdering av hva vi skal ta med oss av utstyr.

Den største utfordringa forventer vi at vil ligge i renna. Det blir vurdert å ta med tau for å kunne rappellere ned renna hvis det blir for utfordrende, men etter litt fram og tilbake bestemmer vi oss for å la tauet ligge. Hvis forholdene eller linja er så krevende at den må rappelleres velger vi heller å snu. Vi synes tross alt at linjer burde kjøres på ski fra topp til bunn.

Selve facen på nordsida er 600 høydemeter og går ganske markant rett opp fra Tverradalsvatnet. I løpet av den ca. times lange innmarsjen endres min oppfatning av fjellveggen flere ganger. Den går fra å være bratt, til veldig bratt, til ikke så bratt, til at dette tror jeg kommer til å være helt greit. Sola står høyt på himmelen, men smyger seg nærmere og nærmere åskanten jo nærmere vi kommer starten av linja.

I det sola forsvinner bak toppen er det som om fjellsia slår oss rett i trynet. Man får følelsen av at den plutselig blir dobbelt så høy og vi bryter begge ut i en halvnervøs latter. Vi kommer ikke langt opp i sia før vi må fram med begge isøksene. Her er det faktisk mye brattere enn hva det så ut som tidligere.

Vi bruker noen timer på å komme oss opp. Vi har fått kjent litt på forskjellig typer snø, fra tørr og lett pudder til klink is. Utsikten fra toppen er den vanlige utsikten fra topper på Sunnmøre, havet i vest og fjelltopper i alle andre retninger. Brødskive og snickers blir fortært uten at alt for mange ord blir sagt. Turen opp har vært bratt og nervepirrende, og vi forventer ikke at turen ned skal bli noe annerledes.

Petter setter de første svingene ned fra toppen. I god brattkjøringsstil setter han rolige svinger nedover linja, fullt kontrollert og smertelig klar over konsekvensene ved et fall. Snøen varierer fra perfekt brattkjøringssnø til isete og slagete. Vi er derfor helt på alerten i hver eneste sving.

Vi jobber oss nedover mot renna, som vi begge forventa at kunne bli svært utfordrende. Snøen her er veldig hard og kupert, det er derfor vanskelig å få feste med stålkantene.

Det er også kanskje det bratteste partiet i linja. Rappell var utelukket siden vi lot tau være igjen, men isøks og sidestepping måtte til for å komme forbi denne delen. Hele nedkjøringa tok cirka en time.

Etter noen ekstremt nervepirrende høydemeter er det særs givende at de siste noen og hundre høydemetrene byr på perfekt snø i en vedvarende deilig bratthet. Nede ved vannet blir det nærkontakt i form av to high-fives og vi kan endelig puste ut og la fokuset vandre.

Nede ved bilen blir det skåling med Clausthalere for nedkjøringa og en ekstremt verdig avslutting på mine uker på Sunnmøre.

Dagen hadde praktisk talt gått så bra som den kunne ha gått, men skulle vi gjort det om igjen var det én ting vi ville gjort annerledes. Vi ville tatt med oss tau og rappellert.

I denne instaposten finner du noe video fra turen: