PROLOG – En kjøkkenbenkbekjennelse

– Hvis vi ikke er tilbake innen søndag klokka åtte kan du ringe Røde Kors, sier Jens Nilsen. Eller verdens største same om du vil. Tett oppunder to meter og like bredskuldra som en forsvarsspiller i NFL. Her sitter vi rundt et helt vanlig kjøkkenbord i en helt vanlig norsk by i Finnmark. I ullundertøy. Verdens største same, Sveinung Svendsen og artikkelforfatteren. Og ei mor med et litt skeptisk blikk.
– Kan du ikke skrive opp ruta dere har tenkt til å følge, sier Aud Gaare Svendsen. Jens tegner og forklarer. Nederst på arket skriver han at vi planlegger å komme hjem på fredag, men at det ikke skal ringes etter hjelp før søndag. Jeg tenker at det hele høres ganske hissig ut, men jeg har full tillit til mine to – snart tre – turkamerater som strengt talt må sies å ha vært ute en vinternatt før. Og da mener jeg vinternettene nord for polarsirkelen. Der det er det satans kaldt og helt mørkt. Mor Aud blir fortrolig med opplegget vi legger fram og Sveinung deler ut frokosten for den påfølgende uka. Tørrfôr i små poser som skal bli til havregrøt når vi tilsetter kokende vann. Fem poser til hver. Til middag blir det take-away fra Drytech i Tromsø. Storfegryte, Pasta Bolognese og den nye varianten – Kebabgryte. Snart sitter vi i bilen på vei til Langfjordbotn for å møte fjerdemann på laget. Men først drar vi innom en kar fra NVE og får låne nøkkelen til obsersvasjonshytta de har på Langfjordbreen. Den kan komme godt med hvis været blir ruskete. Ingen vei tilbake, del 1.