– Vi tok større risiko den dagen enn vanligvis

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle se et skred starte mens man står i ro og venter på en hund. Vi trodde vi hadde større marginer, men de ble veldig små da det går et «tiårsskred». Da blir de plutselig mikroskopiske, sier Jonsson.

– Samtidig stod vi alle på tynnere snøpakke så hva som med sikkerhet startet skredet er vanskelig å si. 

Jonsson sier dette var den første dagen på lenge med fint vær i Lyngen, og etter en lang mørketid var turfølget mer enn ivrige på å komme seg på en skikkelig topptur. 

– Dette er en tur som går litt over tregrensa. Mens det snødde, gikk vi et par turer i skogen. Men det var første dag med bedre vær, så vi gikk litt høyere. Vanligvis kan man gå rett opp, men vi tenkte at med det vi har sett av svake lag, så ville vi absolutt gå rundt, sier Jonsson og fortsetter: 

– Vi parkerte ved skolen som er der, og gikk opp til 700 moh. Der gjorde vi en liten blokktest som ikke hadde problem knyttet til skarelaget. Men vi visste at det var sannsynlig med andre forhold i henget. 

De kjørte en og en, og hadde skredutstyr. De hadde også gjort kameratsjekk før turen.

– Herlig, fantastisk og enkel kjøring

Jonsson er selv skredobervatør i Varsom, og eier i tillegg lodgen Magic Mountain Lodge i Lyngen. Han er med andre ord svært fjellvant, og en kjent person i skimiljøet i Norge og i Lyngen. 

Han sier at Kjetil og han kjørte først, før altså Sanna og hunden skulle følge etter.

– Jeg kjørte først. Herlig, fantastisk og enkel kjøring i lett bundet snø. På konveksen der man har stor mulighet å få løst ut et flak på trygg avstand la jeg en sving med stor belastning. En bit ned i henget plasserte jeg meg på siden med oversikt over hele området forteller Jonsson. 

Videre kjørte Kjetil og plasserte seg under Jonsson (som du ser på bildet), og etter det plasserte Sanna seg ytterligere 100 meter under Kjetil. Etter omtrent et minutt passerte Kiko den øverste, altså Patrik. 

– Da hørte vi lyden og så opp. En diger bruddkant og masse snø på vei ned mot Kiko. Kjetil og jeg visste at vi sto trygt, mens Sanna prøvde å følge med på oss og hunden samtidig. Trykket i snøen førte opp snø på siden der hun sto som fikk henne ut av balanse og ført ned rundt femti meter, men akkurat da trudde vi bare hunden var borte. 

Jonsson forteller at de ble skrekkslagne da de innså at også Sanna hadde forsvunnet, men fikk raskt svar.

– Jeg kjente at jeg ble iskald og veldig redd da jeg innså at Sanna også var borte. Heldigvis svarte hun da vi kjørt ned litt og ropte. Hun var begravd, men fikk selv gravd frem hodet med armene. Kjetil berget Sanna og jeg ringte jeg 113. 

– Mens jeg snakket med dem ble det klart at vi ikke hadde behov av hjelp og kunne ta oss ned selv. Det var fortsatt sol og snø i henget så vi følte at vi ville komme oss unna. Kjetil tok et raskt overflatesøk nede i bekken, mens Sanna og jeg satte sammen splitboardet som hadde delt seg. 

– På alarmsentralen ble det enda bestemt å sende ut helikopter som fløy over oss mens vi var på vei ut. På kvelden tok Kjetil sammen med en fra Lyngen Røde kors en tur i skogen for å se om det fantes spor etter hunden.

Burde hatt større marginer

Han forteller at det var fire faretegn de burde tatt større hensyn til.

– Jeg tenker man skal ha større marginer enn vi hadde. Det var fire faretegn. Stort snøfall, vindtransportert snø og noen drønn på vei opp. På regObs var det også rapportert ferske skred.  Da det er kommet over en halvmeter snø i byen er det lett og regne ut at det tredobbelte kan være oppe i et leheng.  

– Størrelsen på et sånt skred er rett og slett ikke håndterbart hvis du er for nære sån som vi var. Vi hadde alt for stor lyst å kjøre her denne dagen og det å legge en tur i et utløpsområde er ikke innafor. 

Han sier «alle» er opptatt av skred i Lyngen på et eller annet vis, enten det handler om stengte tuneller eller veier. Når en skikjører løsner skredet, blir ofte sinnet rettet mot dem. Det merket også Jonsson og turfølget. 

– Folk reagerer forskjellig og det vil selvfølgelig gi uttrykk for det på sosiale medier. 

Det var Fremtiden i nord som intervjuet Jonsson først. Der går det frem at de tror hunden forårsaket skredet, men gruppen er i ettertid noe i tvil om hva som faktisk gjorde det.

– I etterkant har jeg fått mange positive tilbakemeldinger. Også de som ikke går på tur selv her i Lyngen kjenner alltid noen som gjør det. Og alle vet at ingen er immun mot snøskred, eller andre farer for den saks skyll.  

– Jeg har også lest diskusjonen om det å gå med hund på tur. Jeg har ikke selv hund, men tenker at for en husky som Kiko må det være fantastisk å bli med når det lar seg gjøre. Turen bør jo alltid være trygg uansett. En annen hundeier jeg snakket med mente at hunden en gang vært hans redning. Det var kanskje ikke så også denne gang, men det gir enda hans liv en mening. 

I etterkant er turfølget usikre på nøyaktig hva som forårsaket skredet.

– Hva som forårsaket det helt, vet vi ikke. Men en hund har jo mulighet til å gå enda dypere gjennom enn hva skiene gjør. Men vi stod også stille der, og kan også ha vært med på å belaste snølaget. 

– Tok du ikke hensyn til at hunden tråkker gjennom?

– Jeg har opplevd å få drønn da skiene tas av og man begynner bootpakke. Da når man også ned i svakere lag, men jeg hadde ikke tenkt tanken at hunden kunne bli årsaken denne dag.

Stort skred

Jonsson forteller at det var et stort skred som tok de. 

– Skredet var størrelse tre med god margin. Kanskje 100 x 150 meter selve flaket, og nærmere en meter i bruddkant. Det har vært mye temperaturforandring, nysnø og i tillegg underkjølt regn som har skapt en tynn ishinne. 

Det var faregrad tre, betydelig skredfare, da gruppen var på tur. Da var skredvarselet følgende: 

– Krevende forhold. Det finnes vedvarende svake lag i snødekket. Hold avstand til bratte områder med fokksnø. Fjernutløsning og naturlig utløste skred er mulig

Dagen etter ble varselet oppgradert til en skarp faregrad fire – stor skredfare.  

Jonsson sier skredforholdene ble verre etter turen, da vinden kom. På et tidspunkt mener han Lyngen var oppe i faregrad fem. Da gikk flere naturlig utøste skred av både størrelse 4 og 5 i et område på under 100km2.

– Vi tok større risiko den vi vanligvis gjør. Vi trodde selv vi hadde margene på vår side, men

de ble veldig små da det gikk et «tiårsskred». Da blir de plutselig mikroskopiske. 

Gruppen er selvsagt preget av opplevelsen, men har allerede kommet seg ut på tur igjen.

– Det var kjempefint. Sol, nydelig utsikt og veldig fine forhold. Vi følte vi trengte en dag uten vanskelige vurderinger, bare kjøreglede.