Dette er en kommentar skrevet av Leif Inge Magnussen (president) og Halvor Dannevig (visepresident) for Norske Tindevegledere (Nortind).

Troms og Finnmark har nå en skredstatistikk som er på linje med flere skiregioner i Alpene, og høyeste antall skredulykker på kort tid som noen gang er registrert i Norge.

Annonse

I våres har vi fått en maksimalt dårlig kombinasjon. Vi har et storinnrykk av skiturister som sammenfaller med svært farlige skredforhold.

Så lenge mange folk ferdes i terreng som er bratt nok til at skred kan utløses, vil det med slikt snødekke det har vært de siste ukene kunne løses ut skred.

Jo flere som ferdes, jo flere skred vil bli utløst, det er ren statistikk. Betyr det at vi må godta slike ulykkestall vi har opplevd de siste ukene?

Leif Inge Magnussen
UNNGÅ: Leder i Nortind, Leif Inge Magnussen, kommer sammen med Halvor Dannevig med sine råd til å unngå skredulykkene. Foto: Sverre Hjelmeland

Vi er ledere av et forbund som organiserer og kvalifiserer Norske Tinde- og Skiveigedere, og vi utsteder en sertifisering som er basert på fjellføringsfagets internasjonale standard – IFMGA.

Som yrkesorganisasjon er vi uroet over omfanget av skredhendelser og ulykker. Våre medlemmer arbeider i alle landsdeler. Det gir viktig kompetanse som en ikke kan opparbeide seg lokalt. Våre medlemmer guider også skiturister i fjellområdene i Troms og Finnmark.

De melder om svært mange skiturister, de aller fleste utlendinger. Vi erkjenner at det å ferdes i skredterreng er risikofylt. Problemene for de som ferdes der er mange. Vi vil her nevne tre av dem og komme med forslag som kan bedre situasjonen:

Det første problemet er koblet til utfordringene med å vurdere skredfare. Dette er en kompleks øvelse, selv om mye ville bedret seg om skiturister fulgte rådene fra skredvarslingen.

Det er stor variasjon i snødekket i ulike himmelretninger og i ulike høyder. Det å avgjøre skredfaren akkurat der du står krever mye øvelse og at en ikke bare er alene om vurderingen og kunnskapsutviklingen.

Det er viktig å være en del av et fellesskap hvor det norske friluftslivets verdier praktiseres gjennom våkne vegvalg, som hensynstar både natur og mennesker.

Beretlia
SKREDET: Tre franske skiturister mistet livet i et snøskred i Beretlia. Foto: Marius Hoe / Framtid i Nord / NTB

Skredfare oppstår som følge av de samme mekanismene overalt i verden, men det er likefullt forskjell på hvordan den arter seg og håndteres i Alpene og i Nord-Norge. Det å få utenlandske turister og guidene deres til å heve kompetansen på skredfarevurdering i Nord-Norge er krevende.

Vårt forbund og skredvarslingstjenesten gjør det vi kan overfor våre internasjonale kolleger. Likefullt henger løsningen på dette problemet sammen med neste utfordring:

Den andre utfordringen er kommunikasjon av skredfaren. Vi har fått en svært god skredvarslingstjeneste, men allikevel vanskelig å få formidlet skredvarsel og tilhørende ferdselsråd til utenlandske skiturister.

Innovasjon Norge oppfordrer reiselivsbedriftene i nord til å bidra til å spre kunnskap om skredfare og til bruk av sertifiserte guider. Lyngen kommune sender SMS til alle som ankommer kommunen. Dette er gode tiltak!

Samtidig har det organiserte reiselivet, som Innovasjon Norge har et overordnet ansvar for, mye å gå på i kommunikasjonen av faren ved å ferdes i skredterreng.

Du må lete før du finner informasjon om skredfare og skredvarsel på nettsidene til reiselivet i Nord-Norge. Er vi sikre på at alle overnattingsteder i regionen henger opp dagens skredvarsel på engelsk?

Fra vår side vil vi ta initiativet til ukentlige guidemøter hvor det informeres om skredfare og gis råd om ferdsel.

Kommunene, reiselivet og skredvarslingen må få opp flagg og store skilt med symboler for dagens faregrad på de viktigste knutepunktene, som Lyngseidet, Svensby med flere.

For det tredje må vi stille strengere krav til de som skal ta med grupper i farlig skredterreng. En godkjenningsordning for fjellføring og naturguiding bør snarest etableres.

Vi støtter derfor regjeringens intensjoner i Hurdalsplattformen der en ønsker å regulere hvem som gjør hva i reiselivet. Vi vet at sertifiseringsordninger ikke vil ta bort alle ulykker, eller at slike nærmest vil garantere at alt blir 100% trygt.

En sertifiseringsordning vil kunne gi de som kjøper guidetjenester kunnskap om hvilken formalisert trening og kompetanse fjellføreren eller naturguiden innehar. Nå vet de ikke alltid det.

Belønningen vi får og den lykken vi kan oppleve på tur, kan gjøre en viss risiko verdt prisen. Gleden ved å mestre og oppleve kan gi mennesker både mening og opplevd vekst.

Allikevel kan ulykker også skje selv den beste, også oss. Vi er uenige i en reduksjonistisk tanke om en null-visjon som blir foreslått fra enkelte. Da er jo løsningen grei, det er bare å bli hjemme.

For oss som drar på tur med andre i potensielt skredfarlig terreng, handler risikovurdering om det om å gjøre så gode beslutninger som mulig, samtidig som vi fremmer de kvalitetene slik ferdsel kan gi oss. Kunsten blir å balansere forholdet mellom det farlige og opplevd glede.

Dette er en balansegang som krever modenhet, godt faglig skjønn og klokskap. Et tidsperspektiv på beslutningen om risiko blir sentralt. Den engelske klatreren Don Whillans sa det omtrent slik: Fjellet er der i morgen også. Da skal også du være der.