– Vi må høyere opp skal vi få skikkelige svar, vræler Pål Røsrud gjennom vindkastene og snøfokken.
Da været dro seg til like under tregrensen ble det ganske klart at det ville bli verken enkelt eller komfortabelt å grave seg ned til skredproblemet – eller problemene – på den rette høyden over havet. Men jobben må gjøres for at du, jeg og alle andre skal få skikkelige skredvarsler på varsom.no.
– Skal vi finne skredproblemene for i dag må vi lete der det har vært og er mest vær. Her på Storhaugen må jeg opp til omtrent 1200 meter for å klare det, og det lar seg fint gjøre hvis været tillater det, og det ser ut til å gå seg til nå, roper Pål gjennom snøkavet.
Han pakker sammen spaden og søkestanga, tar på goggles og spaserer videre opp og inn i snøfokken for å jakte skredproblemer.
Det er Norges vassdrags- og Energidirektorat (NVE) som drifter snøskredvarslingen på varsom.no.Tjenesten ble lansert i 2012, og klan trygt kalles et vellykka bidrag til oss som ferdes i vinterfjellet.
– NVE har avtale med litt over 70 observatører. I tillegg har vi avtale med Statens vegvesen og Meteorologisk Institutt, som sammen med fylkeskommunene har rundt 30 ansatte som gjør en del observatørarbeid, forteller seksjonsleder i NVE og varsom-sjef Rune Verpe Engeset.
Observatørene er ikke fast ansatt i NVE, men de gjør jobben som et oppdrag og lønnes per observatørtur.
– Vi har som mål å rekruttere observatører som har er langtidsperspektiv på oppgaven. Å observere krever kompetanse og erfaring, og vi har etter hvert fått mange veldig dyktige observatører, sier sjefen.
GRUNDIG: Med snøføyka midt i fleisen sjekker Pål lagdelingen i snøen. Foto: Tore Meirik
– Se her ja, sier Pål med litt lavere stemme.
Vinden har stilna og plutselig har vi god sikt i alle retninger. Storhaugen i Storlidalen er en av Påls sju faste obsturer, og nå befinner vi oss omtrent 1000 meter over havet, på sørsiden av fjellet.
I bollen til høyre for oss har det gått mange skred gjennom vinteren, som er i år mer snørik enn på mange år. Samtidig er det enkelt å holde avstand til det bratte terrenget, og det går fort å krysse utløpsområdet.
– Her er det ofte snøskred å observere. Skavlen har falt ned flere ganger allerede i vinter, men det vi ser der oppe er ferskere, sier Pål og peker opp mot venstre.
– Dermed har vi allerede tegn som bidrar til å spikre skredvarselet. Vi har også sett både ferske skred og skytende sprekker, sier Pål.
Røsrud er utdannet tindevegleder gjennom Nortind, som betyr at han er mildt sagt kvalifisert til å lete etter skredproblemer. Men hva skal til for å bli NVE-observatør?
– Vi ser etter personer med kompetanse på snø som vet å ta vare på seg selv i vinterfjellet. Det er også ønskelig at de blir værende i regionen over lang tid. Alle kurses ved oppstart, først grunnleggende observatørkurs og kurs i ferdsel og valg av observatørturer. Etter to sesonger tar de fleste et videregående kurs, forklarer Rune Verpe Engeset.
Observatørene er pålagt å ha med sender/ mottaker og bruke skredballongsekk på turene. Det siste er særlig viktig siden de ofte går alene på de forhåndsbestemte turene.
– Hvordan kommer dere fram til hvilke turer som blir faste obsturer?
– Vi velger turer som gir oversikt over mye terreng og flere himmelretninger. Ofte er det et poeng å komme opp i høyden for å bekrefte eller avkrefte skredproblemene. Regionene er store og sesongen er lang så det er fint for observatørene å velge turer som er representative for mye skredterreng i regionen i ulike faser av vinteren. Det er også nyttig å ha turer som kan være et alternativ ved dårlig vær og sikt.
Pål Røsrud har flere turer å velge mellom – alt fra lengre turer i Sunndalsfjella opp mot 1200 høydemeter, til en kortere tur som starter like utenfor døra hans hjemme på Vognild vest for Oppdal.
OBS: Informasjonen legges inn med appen regobs. Denne prosessen er lik enten du er fast skredobservatør eller ikke. Foto: Tore Meirik
Litt mot det vi trodde tidligere på dagen, har godværsvinduet åpna for en grei tur opp til riktig høyde for å grave en relevant snøprofil. De ekstra høydemetrene har også gitt noen ganske deilige hint om hva som kommer etter at jobben er unnagjort.
Pål graver ny snøprofil, og setter i gang et nitidig arbeid. Vinden kommer tilbake, og sørger for en konstant strøm av snøfokk midt i fleisen på skredobservatøren mens han holder på. Ved hjelp av pinner, termometer, søkestang, blyant, snøsag og et par andre verktøy som muligens er for spesielt interesserte sjekker han lagdelingen i snøen og noterer hvor de er, hvor myke eller harde de er og viktigst av alt; hva de betyr for skredfaren. Å skrive ned fakta i snøfokk 1200 meter over havet er strevsomt nok i seg selv.
– Oj, så du det?
Pål står med saga i hånda og peker på en liten sprekk omtrent 70 centimeter ned i snøen. Her har et litt eldre lag gått i brudd, noe som indikerer at man kan utløse større snøskred hvis snøen oppå dette laget sklir. Pål har allerede slått fast at nysnøen kan skli, men da er det mindre snø som slipper.
– Hmmmmm, dette så vi ikke lenger ned. Det viser viktigheten av å grave på et relevant sted, hvor det er og har vært mer vær, roper Pål gjennom vinden som har tatt seg opp.
– Det kan tyde på faregrad tre. Eller i hvert fall en skarp toer, sier han.
VÆR: Dagens skredproblemer er enklest å finne der været står på mest. Pål leter etter problemer i snølagene. Foto: Tore Meirik
En halvtime senere er vi nede, etter 700 høydemeter med mildt sagt fantastisk pudderkjøring. Men det er en annen historie.
Pål sitter i bilen og studerer skjemaer med matriser som hjelper han å slå fast skredfaregraden og vurderingene. Det minner om eliminasjonsmetoden, hvor forskjellige tegn legges til eller trekkes fra, og til slutt står man igjen med et tall. Det ligger et sted høyt mellom to og tre.
– Jeg følger med på alt mulig gjennom hele dagen for å komme fram til varselet jeg leverer. I bilen på vei til og fra, når jeg står opp og ser ut vinduet om morran, kvelden før, snøkanter ved innkjørselen, alt er med og hjelper meg i vurderingen. Også andre varsler fra folk som bruker regobs er veldig viktig. Det er helt avgjørende at folk bidrar med egne observasjoner – det kan være hva som helst, bare et bilde av ferske skred, fravær av skred, skytende sprekker og observasjoner av nysnømengde, drønn i snøen, vindtransport og andre tegn - eller fravær av tegn - kan gi nyttig informasjon og gjøre varselet bedre, sier Pål.
BONUS: Fin skikjøring og mange timer ute er en kjekk bonus for skredvarslere. Pål koser seg med deilig pudder på vei ned fra Storhaugen. Foto: Tore Meirik
– Varslene publiseres klokken fire. Hva er det viktigste å følge med på for oss som leser varslene?
– Skredproblemene. Du må lese varselet, og ikke bare se på graden. Den gjelder for en stor region, det som betyr noe er om skredproblemene er til stede der du er. Det gjelder selvsagt for toppturfolk, men er like viktig for de som kjører offpist i et skisenter.
– Er det vanskelig å være observatør for skredvarslingen?
– Tja, først og fremst er det veldig interessant. Jeg er sjukt opptatt av dette her, og syns det er veldig gøy. Men det er viktig å gjøre jobben skikkelig. Vi kunne jo safa og meldt faregrad tre eller fire hele tida, men da ville vi ikke blitt tatt på alvor. Mitt mål er å gi de som varsler – altså de som formulerer det endelige skredvarselet – et så godt utgangspunkt som mulig. Jo flere observasjoner de får, jo mer presist blir skredvarslet.
Resultatene av Pål Røsrud og de over 70 andre observatørene og regobs´ene fra deg og meg ser du til enhver tid på varsom.no/snoskred.
KOSER SEG PÅ JOBB: Været ble bedre, og Pål kan konstatere at alt ligger til rette for å lete etter skredproblemene høyere oppe. Foto: Tore Meirik
