– De sammenligner det med å pirke skorpen av et sår. Det er vondt hver gang, men verst i starten. Til slutt står igjen et arr. Men jeg vet ikke. Nå føles det som sorgen aldri vil slippe taket.

Årets første snø kom på Hummelfjellet tidlig i oktober. Fjellet hvor Ole Simensen har kjørt ski i alle sine leveår. På gårdstunet, mellom bolighuset og den nye låven Ole tegnet året før, står pappa Per og peker opp mot fjellet over bygda, og sier:

Annonse

– Bak der er det noen renner han så fram til å teste ut sist vinter. Men sånn ble det ikke.

Skredtragedien i Øksendalen

På grunn av manglende mobildekning i Øksendal er flere av politiets loggføringer omtrentlige –vanligvis med en viss forsinkelse.

Mandag 14. april:

  • Ca. 09.30: Ola-Inge Drøpping, Yngve og Erlend Dalquist, Øyvind Slørdahl, Ole Simensen og Eirik Bækken møtes på parkeringsplassen på Brandstad
  • Ca. 11.30-12.00: De seks snur på sørvestryggen like under toppen av Litlskjorta og starter nedkjøring sørøstover mot Kannsdalen
  • Ca. 13.00: Ola-Inge, Yngve, Øyvind og Ole velger å stanse for å starte ny oppstigning fra Kannsdalen. Eirik og Erlend fortsetter ned mot bilen
  • 13.13: Et naturlig utløst snøskred fra sørvestsiden av Glennfjellet begraver Ola Inge, Yngve, Øyvind og Ole
  • Ca. 14.30: Eirik og Erlend ankommer parkeringsplassen på Brandstad
  • 16.57: Eirik ringer 113, og samtalen mottas av operasjonssentralen i Kristiansund
  • Mellom 17.30 og 18.00: Første politimann ankommer Brandstad
  • Ca. 20.00: Seaking helikopter iverksetter søk i fjellområdet vest for Brandstad
  • 21.13: Seaking-helikopteret avslutter søket for dagen

Tirsdag 15. april:

  • Ca. 04.30: Mannskaper fra de alpine redningsgruppene i Oppdal og Romsdal ankommer Brandstad
  • Ca. 07.00: Redningsmannskapene observerer området fra ca. 700 moh og konkluderer med for stor skredfare for å søke ytterligere 
  • 14.07: Politiet i Sunndal får melding om at Seaking-helikopteret har funnet signaler fra sender/mottakere i Kannsdalen (signalene ble funnet tidligere. Den forsinkede rapporten skyldes manglende mobildekning og stor belastning på telefonnettet)

Onsdag 16. april:

  • Ca. 05.00: Den alpine redningsgruppa finner at de har noen timers vindu for søk og graving, etter en kald natt som har stabilisert snøen
  • 06.10: Seaking lander på Brandstad, etter kort rekognosering i fjellene
  • 07.48: Tre personer funnet og gravd fram fra skredet i Kannsdalen 
  • 08.19: De tre omkomne som ble funnet først flys ned
  • 09.30: Den fjerde og siste ble funnet ved hjelp av søkestenger. Han hadde sender/ mottakeren i sekken, som ble funnet tidligere
  • 10.05: Alle de omkomne er fløyet ned fra fjellet
  • Onsdag ettermiddag: Aksjonen avvikles etter debrief og orienteringer med alle involverte parter
Flyfoto-med-info

DEN SISTE TUREN: Blå strek viser alle seks på vei opp, rød strek alle seks på vei ned, og grønn strek er nedkjøringa til Eirik og Erlend. X markerer funnstedet i Kannsdalen (trykk på bildet for større versjon). Foto: Ludvig Killingberg

LES OGSÅ: Den siste turen

I Os lengst nord i Hedmark sitter to søsken og to foreldre igjen og tenker på sin sønn og bror hver eneste dag. Foreldrene strever med å sove godt om natta. Men de tenker også på gode minner om en som elsket natur, skikjøring og friluftsliv.

– Etter ulykken har det gått mer og mer opp for oss hvor mye dette livet betydde for Ole, sier Per Simensen.

Han har bladd gjennom meterhøye bunker med slitte skimagasiner og bøker etter sønnen. Å rydde i sønnens utstyrsbod ble en tøff jobb.

– Sorgen er der hele tida. Men jeg er ikke bitter. Vi vet hvor høyt Ole elsket disse aktivitetene og vi vet han hadde et godt liv med masse fine opplevelser, i et miljø med mange fine, ressurssterke og flinke folk.

Familien Simensen, og mange av Oles venner, var til stede på Brandstad da de fire døde turkameratene ble hentet ned fra fjellet, to døgn etter at de ble tatt av snøskredet.

– Redningsgruppa, kriseteamet til Sunndal kommune, politiet, Røde Kors og alle rundt oss gjorde en fantastisk innsats. Det setter vi enorm pris på, sier pappa Per.

Det er viktig for han at lærdom må tas ut av skredtragedien hvor sønnen omkom. Foreldrene har brukt mye tid på å finne ut nøyaktig hva som skjedde, og hvorfor, den skjebnesvangre dagen i april.

– Vi vet at Ole var ekstremt opptatt av snøskred og farene rundt det. Jeg frykter de ikke tok nok høyde for lokale variasjoner i skredfaren i området og at de stolte for mye på hverandre. Lærdommen må være at fjellet er uforutsigbart, at de må gjøre sine egne vurderinger og ikke slappe av fordi en er i en gruppe. Samtidig er det en trøst at ingen kan lastes for ulykken.

– Ole var involvert i en nestenulykke i et skred på Gaustatoppen i november 2012. Hvordan opplevde dere det?

– Ole sa han lærte veldig mye av den episoden, og han var veldig ydmyk overfor det. Selv så jeg jo at det gikk bra, men moren hans ble nok litt mer bekymret.

Ole Simensen ble begravet like etter 29-årsdagen sin, og i tråd med gammel tradisjon ønsket familien at Ole skulle innom hjemgården før han ble stedt til hvile på kirkegården noen dager senere. I tre timer lå kista åpen oppe i uthuset som var pyntet med blomster og turutstyr.

Ole-på-toppen-av-renna-fra-slotet-søndag

DEN SISTE DAGEN: Dette bildet av Ole Simensen ble tatt på fjellet Slotet i Øksendalen, dagen før han omkom. Foto: Eirik Bækken.

–Mer enn hundre venner fra hele Nord-Østerdalen kom for å se Ole en siste gang. Han lå i kista med skiklærne sine på. Det var sterkt, fint og fælt på samme tid. Vi opplevde at sorgen ikke bare rammet oss pårørende og venner, men hele bygda sørget langt ut over våren, forteller Per.

På samme tid var det åpen kirke i Ålvundeid, hvor vennene og slektningene til Ola Inge Drøpping fikk ta farvel.

– Redningsmannskapene spurte og jeg ville inn i helikopteret for å se han. Jeg valgte å si ja. Og der lå han, gutten min.

Moren til Ola Inge Drøpping begraver ansiktet i hendene når hun tenker tilbake på de grufulle påskedagene i vår. Snart skal familien feire jul, for første gang uten sønnen. Så kommer bursdagen hans, og til våren ettårsdagen for ulykken. Sorgen og savnet etter sønnen preger hvert sekund hver eneste dag.

– Vi forsto tidlig hva som hadde skjedd da beskjeden om at han var savnet kom. Ola Inge var veldig mye på tur, og jeg var ofte redd for han. Samtidig var han ved et veiskille i livet, og i ferd med å slå seg til ro med mindre farting i fjellet og et mer normalt liv. Han elsket å være på tur, men også andre ting i livet var i ferd med å få større plass. Derfor føles det enda mer meningsløst at han skulle omkomme, sier mamma Liv Liahjell Drøpping.

IMG_4310

DEDIKERT: Ola Inge Drøpping var en erfaren og dyktig fjellmann, som var svært mye på skitur. Foto: Bård Smestad 

Nå håper hun andre som ferdes i fjellet kan ta lærdom av tragedien i Øksendalen –og at folk som tar sjanser i bratt terreng husker at tragedien rammer så mange hvis det går galt.

– Skikjørerne må tenke mer på konsekvensene, og huske at de har folk nær seg som sitter hjemme og er engstelige. Noen steder bør få ligge urørt, og de som ferdes i fjellet må sørge for å ha den kunnskapen som kreves for å gjøre gode og riktige vurderinger. Det er ikke lett. Jeg har mange ganger spurt meg hvorfor de skal drive med denne voldsomme brattkjøringa, som blir mer og mer populær. Jeg reagerer også på alle de som ukritisk legger ut bilder og film med bratt kjøring på sosiale medier, og dermed skaper et inntrykk av at dette er normalt og enkelt, sier hun.

– Hvordan opplevde dere dagene like etter ulykken?

– Det var uvirkelig. Vi var i sjokk og vi skjønte at dette hadde gått galt.

Ola Inges mamma forstår ikke hvorfor de fire karene vurderte å oppsøke bratthenget over stedet de ble tatt på en dag med så stor skredfare, og hun tror aldri hun helt klarer å forsone seg med tanken. I høst ble hun kvalm og uvel av å se vinterens første snø legge seg på fjellene hjemme.

– Ola Inge var ikke alene om å ta sjanser i fjellet. Men han gjorde andre ting enn å farte til fjells også. Vi minnes en omsorgsfull gutt som var god i alt han drev med, og som var høyt elsket. Han fikk fjell- og skiinteressen tidlig. Vi hadde mange fine turer og opplevelser sammen, de er gode minner. Men livet vil aldri bli det samme etter ulykken.

Ola Inges søster Line Marie har vært på masse turer i både i Øksendalen og andre steder med lillebroren. Hun fikk turrapporter nesten daglig om vinteren, og senest bare to uker før ulykken var søskenparet på tur sammen.

– Turene i fjellet betydde enormt mye for Ola Inge, og vi fikk vanvittig mange fine opplevelser sammen til fjells, sier hun.

18. april deltok over 100 mennesker på minnetur for å hedre Ola Inge. Turen gikk til Trolltind, et av favorittfjellene hans i hjemkommunen.

Familien Simensen kom til Brandstad tirsdag ettermiddag, og i løpet av bilturen på vei dit fikk de beskjeden om at signalene fra sender/ mottakerne var funnet i et stort snøskred. Og at alt håp var ute. Pappa Per forteller om en marerittaktig biltur, voldsomme sorgreaksjoner og fortvilte timer i Øksendalen senere på dagen.

Tidlig onsdag morgen ble de fire omkomne gravd fram og hentet ned, og Liv Drøpping og Oles foreldre og nærmeste pårørende fikk se sine sønner for siste gang. Bleke, kalde og stive lå de i kabinen på redningshelikopteret.

I forbindelse med begravelsene samlet venner og pårørende inn over 200 000 kroner som ble gitt til de alpine redningsgruppene i Norge.

minneplate

MINNESTED: Foreldrene har vært flere turer i Kannsdalen til stedet hvor ulykken skjedde, og i høst monterte de denne minneplaten. Foto: Per Simensen