Kjedsomheten henger over hustakene.
Denne teksten handler om alle de store, viktige tingene i verden. Livet, døden, en vinter i sikte og ønsket om nytt utstyr.
– Eksistensialisme, spør du.
– La oss snakke om de nye skiene, dine, sier jeg. Men først skal vi snakke om de gamle skiene og hvorfor det er vanskelig å legge det gamle bort.
For hver vinter kommer alle de nye ønskene. Du har kanskje gjort deg noen notater underveis, forrige vinter. Støvlene sitter ikke som de skal, buksa begynner å gå opp i sømmene, sekken er for liten, fellene faller av.
Jeg fikk en nytt ustyrsbehov allerede i går ettermiddag. Vi kjørte over fjellet og jeg kikket opp en fjellside og en renne jeg kjørte i vinter. Jeg gikk bak Håvard opp den renna. Det var solskinn og high fives, men også litt hardt. Han hadde stegjern, det hadde ikke jeg. Stegjern er ikke bare praktisk og gir både kontroll og trygghet. Dessuten vitner det om en slags seriøsitet, om enn overfladisk. Folk med stegjern havner også på glattisen, men de kommer seg videre. Og derfor er nye stegjern ført opp på høstens utstyrsliste.
Jeg gleder meg til å hente dem i posten. Jeg bor et sted hvor det ikke finnes butikker som fører stegjern. Folk omgås ikke blåis her.
Derfor må jeg ofte bestille saker og ting og spenningen bygger seg opp mens posten eller konkurrerende virksomheter sender de bestilte varene på en intrikat måte, som logistikkmennesker har finregnet på skal være det mest effektive. Noen ganger går det ufattelig raskt. Andre ganger må jeg spore opp sendingen. En dag kommer de. Det blir et fint øyeblikk. Jeg pakker dem opp, veier dem i hånden, kanskje jeg til og med lukter på emballasjen og presse de kvasse broddene mot fingrene for å sjekke om de er skarpe. Nå er de nye og fine. Men om noen vintre skal de være merket av tidens tann. Malingen slites kanskje av noen steder, stålet blir matt i stedet for skinnende. Det er klart det kan være brutalt å være stegjern. Skjødesløs bruk i bratt terreng med is, snø, stein, mose og jord. Deretter hasardiøs ferd bak i sekken, hvor de slenges rundt med andre gjenstander. Slik er stegjernets tilværelse.
Det er selvsagt enkelt å tro at materielle ting er akkurat det, kun materielle. Men det enkle er slett ikke ofte det beste, og det enkle er dessuten sjelden rett. På sikt håper jeg stegjernene skal bli en del av meg, en forlengelse av foten og kroppen, som gjør at jeg like naturlig som å pusse tennene før jeg legger meg, tar på meg stegjern i bratt lende og tråkker spor i det meste. Også livet. Det er en fin og litt skummel tanke.
Slikt blir det kanskje også med utstyret du ønsker deg. Men du må gi det tid - og mange turer.
Det store spørsmålet er jo om du skal slite ut skiene, ryggsekken, hjelmen, tauet, hanskene du planlegger å kjøpe, eller er det dem som skal slite ut deg? Og hvorfor er dette et stort spørsmål? Jo, fordi årene går og hvis for sakens anledning antar at du er 29 år, har grei helse og skal bo i Norge resten av ditt liv, så har du 50-55 vintre igjen. Du kommer til å eldes. Ikke i begynnelsen, da står tiden tilsynelatende stille. Jovisst tror du at du er udødelig. Helt fint det, hold på den tanken. Men for å parafrasere Rocky Balboa; Tiden er den største tungvekteren av alle, tiden er ubeseiret. Personlig har jeg alltid hadde store problemer med ting som ikke slites. De skal selvsagt ikke bli ødelagt. Men for eksempel en dataklokke fra 80-tallet som fortsatt ser ny ut, er illevarslende. Et par ski som aldri blir ripete er en dommedagsprofeti.
Nei, gi meg utstyr som blir en del av meg. Som tar med seg alle turene, minnene, høydemetrene, snøbygene, landingene og fallene. Utstyr som slites på godt og vondt er vanskeligere å kvitte seg med. Slikt utstyr blir ikke bare bedre og bedre, men tar også noe med seg av deg. Derfor er det beste utstyret det som varer, som slites slik at passer stadig bedre.
