Slik finner du urørt snø i populære skianlegg

Om du er av typen som liker å få tipsene servert på sølvfat anbefaler vi denne guiden som Fri Flyt tidligere har laget.

Ofte er det likevel tilfredsstillende å finne hemmelighetene selv. Områdene som nevnes i saken over kan gi deg urørt snø i dagevis, men det er også flere områder som er vel så bra som ikke står på denne listen og som holder seg urørt lenger. I bunnen av artikkelen gir vi deg tipsene til hvordan du selv kan finne den urørte snøen.   

Jeg vil mye heller ha en god nedkjøring i urørt snø enn ti greie i oppkjørt snø i løpet av en dag. Derfor har jeg aldri noe imot å ta de lengste traversene, ta fellene fatt en liten stund eller å ta den turen som gjør at vi må sette ut en bil.

Folketomt på parkeringsplassen

Det hender folk jeg er på ski med vil andre ting enn meg, men det er noe med den tilfredsstillelsen av å finne urørt snø når det er mange om beinet, eller det kreves god lokalkunnskap for å finne den.   

Denne dagen befinner vi oss i et av landets mest populære frikjøringsanlegg. Det er seks dager siden det snødde sist og vi har akkurat fått nok en ny lang nedkjøring rett fra heisen i perfekt usporet snø. Samtidig er noen populære toppturfjell i regionen nesten helt oppkjørt. 

De aller fleste skikjørerne jeg snakker med er mer glad i nedkjøring enn de er i å gå opp, sånn sett er det et paradoks at det er nesten folketomt på parkeringsplassen på Strandafjellet denne dagen.

I mange andre skiland i verden bruker man som oftest anlegget som utgangspunkt når man skal på tur.   

Det er mange åpenbare grunner til at man bruker anleggene på en annen måte i Alpene, og andre steder på kloden, enn sånn vi gjør det her i Norge. Det er høyere fjell, dypere daler, lenger anmarsj, lenger opp til snøgrensa og større skianlegg enn hva man finner her oppe på bjerget.   

I Norge, som tross alt er verdens beste toppturland, har vi lavere snøgrense og veldig mye bra skiterreng som ligger lettere tilgjengelig og derfor er vi ikke like avhengig av heisen.    

De siste ukene har jeg drømt meg tilbake til vintersesongen jeg gjorde i Chamonix og toukersturen jeg hadde til Japan for noen år siden. Dagdrømmene om Japan har blitt utløst av instagramopdateringer fra Hakuba som meldte om rekordmengder med snø og de beste forholdene på mange år.  

Når det kom store snøfall i Japan var vi naturlig nok og kjørte runder i anlegget, men når alt var blitt oppkjørt der gikk vi på tur ut av anlegget.  

Jeg husker med begeistring turen «The Double» mellom heissystemene Tsugaike og Norikura (Hakuba) som gav tilgang til det beste skiterrenget jeg har satt mine spor i.  

I Chamonix er det riktig nok høyere topper, men det finnes hundrevis av turer med utgangspunkt i anleggene. Det er egentlig helt utenkelig å ikke bruke heisen som utgangspunkt for tur her. 

Som jeg nevnte innledningsvis, er det mange grunner til at det er annerledes der enn i Norge. Her er likevel kotymen for de fleste å dra vekk fra anlegget så fort det er oppkjørt.

Er det ikke mer å hente i anleggene?

Er det virkelig sånn at det ikke er noe poeng å dra i anlegget etter det er blitt oppkjørt? Eller går vi bare turer andre plasser av ren rutine? Er det ikke mer å hente i anleggene?   

Da jeg begynte å tenke over dette var det fem dager siden sist det hadde snødd på Sunnmøre. Snøen som kom, var av typen florlett og upåvirket av vind. Sånn sett et helt perfekt tidspunkt for å teste om det var mer snø å finne.   

Jeg inviterte med meg Petter Westgaard, Sol Idland og Are Aarsland Reed dagen etterpå til Strandafjellet for å se hvor god kjøring vi kunne få ut av en anleggsbasert dag. Petter, Sol og Are er alle svært drevne skikjørere bosatt i Volda.  

De er ofte på Strandafjellet etter det har snødd, men erkjenner at de nok ville valgt tur et annet sted i dag hvis ikke det hadde vært for at jeg inviterte de med.  

Kald dag

Vi møtes på parkeringsplassen på Strandafjellet denne morgenen tidlig i februar, og det er bare en håndfull andre biler på parkeringsplassen. 

Vi blir enige om at dersom teorien skal stemme, så må dagen gi oss flere gode nedkjøringer, urørt snø og liten innsats med feller. Da vil vi ha fått mer ut av en dag i anlegget enn vi ville fått hvis vi gikk tur et annet sted.   

Nede i Hevsdalen viser gradestokken minus 20. Det er en veldig kald dag, og det har vært kaldt lenge noe som naturlig nok er en avgjørende faktor til at snøen bør ha holdt seg. De fleste som er vante med å kjøre ski vestpå vet at det ikke alltid er tilfelle.  

Vi har planlagt flere forskjellige nedkjøringer i ulike himmelretninger og vi bestemmer oss for å følge solen for å ikke fryse oss fordervet. Vi starter derfor lengst sør i anlegget. 

I det vi kommer halvveis opp eggatrekket får vi solen i de balaklavedekte ansiktene våre og temperaturen stiger akkurat så mange hakk at det blir levelig.

Det går noen spor ned dit vi planlegger nedkjøringen, men de svinger raskt venstre i det de når bristepunktet for å klare traversen tilbake til anlegget.  

Jeg kjører noen høydemeter ned for å få oversikt over terrenget under oss.  

Petter, Are og Sol kaster seg utfor den urørte fjellsiden og snøen er så kald at snørøyken blir hengende urørlig i luften etter dem.  

Snøkrystallene som ligger og glitrer i overflaten ser vakkert ut nå, men skal potensielt danne grunnlaget for et ekkelt vedvarende svakt lag utover sesongen.  

Alpefølelsen

Vi tenker likevel ikke mye på det i det vi setter noen store svinger ned mot den åpne bjørkeskogen under oss. Under tregrensen finner vi åpne glenner og lekent terreng.  Vi fistpumper, vi smiler og kan kjapt konkludere med at dagens første tur er en suksess.  

Nede i dalen får vi raskt alpefølelsen. Å komme ned til avsidesliggende gårder i griskgrente dalfører er selve definisjonen på skikjøring i alpelandene. 

Sammenliknet med Japan mangler det noen snøaper i tretoppene over oss og en onsen å dyppe beina i, mens man venter på skyss. Men vi klager ikke.  

Vi venter 10 minutter før puddertaxien kommer for å plukke oss opp. I det jeg trekker kortet er jeg raskt tilbake på Sunnmøre. 600 kroner for 4 personer er mye for den korte turen tilbake til Strandafjellet.  

Det skal sies at det er billigere dersom man bor på hotellet, eller har sesongkort. Hvis flere hadde benyttet seg av det kunne kanskje vært mulig å bare legge på noen hundrelapper oppå heiskortet.  

Noen burde se potensialet i å lage et mer sømløst produkt, og personlig ville lett brukt 300 kroner mer på heiskortet hvis jeg kunne fått dagspass på shutling opp igjen til anlegget. Liten avsporing, men dette er kanskje noe å tenke over?  

Neste tur legges også på Fursetsiden. Vi bestemmer oss for å kjøre den iskalde nordsiden ned mot Hevsdalen. Igjen skal vi traversere et stykke, men til tross for at vi er 6 dager for «sent ute» er det bare ett spor i renna og mer enn nok plass til at vi kunne lagt flere turer her i løpet av dagen.

Med tråkkemaskin til toppen

Midt i renna kommer det en kar med hvit Sweet-hjelm og en holdning som gjør at du veldig enkelt ser at det er en god skikjører som kommer cruisende nedover. Det er Gjøvik og Strandafjellets store sønn, Karsten Gefle. Når vi er på samme sted som Karsten er vi åpenbart på riktig sted.  

Vi får bratt og fin skikjøring i litt over 500 høydemeter og en lang travers tilbake igjen til anlegget som Karsten er grei nok til at han sporer opp til oss. Vi noterer oss for dagens andre felleløse nedkjøring i helt urørt snø.  

På Roaldssiden av anlegget er det veldig oppkjørt til tross for at den bare har vært oppe to dager etter siste snøfall. Gondolen er stengt også i dag, men vi er heldige som får lov til å sitte på med en tråkkemaskin til toppen. Fra toppen av Roalden er det på med feller.   

Det er så kaldt at jeg går med dunjakke under skalljakken og prøver å dekke til hver millimeter med åpen hud i ansiktet. Vissheten om at det fremdeles er mye god kjøring i vente gjør det likevel verdt det. Fra toppen av heisen venter drøye 15 minutter med fellegåing før vi tar fatt på dagens tredje urørte fjellside. 

Vi finner fin snø i et søkk, selv om vi i toppen av siden må kjøre sikksakk mellom et minefelt av så vidt snødekte steiner. Noen hundre høydemeter lenger nede er det på med feller igjen, og vi går nye 15 minutter før vi er ved inngangen av den bratte fjellsiden som vi siklet etter fra veien. Her er det drøye 800 høydemeter med urørt snø og lekent terreng under oss.   

Jeg finner meg en velvalgt fotoposisjon og får orkersterplass når Sol koser seg med førstespor og setter sving etter sving i den urørte fjellsiden. Gutta legger sporene sine til høyre og til venstre. Det er dypt, det er fint terreng og det krevde ikke en gang 30 minutter med feller. Dønn verdt det.   

For de oppmerksomme, så er det klart at det er lett å finne urørt snø et sted der heisen ikke går, men denne siden som vi kjører nå har jeg fulgt med på i noen år. Den blir sjelden kjørt.   

Lyset har begynt å gå fra oss og jeg tørr ikke spørre om skyss opp til Roalden igjen. Hadde den vært åpen hadde det fint vært mulig å få nok en ny nedkjøring og nesten 1000 høydemeter til ned mot sentrum av Stranda.

Regnskapet

Tilbake på parkeringplassen gjør vi opp regnskapet. Vi har hatt i overkant av 2000 høydemeter ned nedkjøring, vi har hatt urørt snø på hver tur, alle nedkjøringene har vært så gode at jeg lett ville gått med feller til toppen av dem, og vi har hatt på feller i totalt 30 minutter.   

Det er seks dager siden sist snøfall, og vi kunne fortsatt med dette i flere dager på rad. Vi skulle jobbet hardt for å få mer ut av en dag på topptur enn det vi har gjort. 

Det er klart at det er mange andre gode grunner til hvorfor andre kanskje valgte å gå tur denne dagen.  

Topper som skulle krysses av listen, fjellsider eller renner som skulle krysses av listen, for treningens skyld eller andre ting.   

En ting er i alle fall sikkert, og det er at dersom målet er kombinasjonen urørt snø, bra terreng og flest mulig høydemeter nedover så kunne vi ikke truffet bedre i dag.  

Strandafjellet er riktignok et spesielt godt utgangspunkt for et sånt eksperiment, men de er langt fra alene om å ha tilgjengelig terreng som sjelden blir oppkjørt.   

Om du er av typen som liker mange høydemeter nedkjøring for lite innsats er det bare å begi seg ut å oppsøke disse anleggene. Snøen ligger der nemlig urørt og venter på deg.