Slik finner du god snø på Strandafjellet seks dager etter siste snøfall

Det koster å være kar: Puddertaxien på Strandafjellet er dyr, men prisen du betaler er kanskje verdt det likevel?

Som du kanskje eller kanskje ikke husker, så var det uvanlig kaldt i slutten av januar og første halvdel av februar 2021. Noe som var helt avgjørende for at det i det hele tatt var mulig å skrive denne artikkelen.

Det kom et stort snøfall innover nordvestlandet og i de tre påfølgende ukene var det kaldt, stabilt og lite vind. En finfin glemmeboble for alle oss som til tider kjenner på et snev av klimaangst. Det er jo to ting som kan ødelegge sporet snø: Vær og andre skikjørere. Været hadde altså gjort jobben sin og holdt seg unna. 

Det var for så vidt på tide. 

Det hadde frem til slutten av januar vært en ganske kjip sesong i denne delen av landet. Men det snudde den helgen vi ankom. 

Cirka 30 centimeter med florlett snø helgen da vi kom og alt lå til rette for knallbra skiforhold. 

Men gjeldende regler var at man skulle ha negativ PCR-test. 

Logget inn på helsenorge. Ingen nye prøvesvar.

Typisk, alt blir vel oppkjørt, tenkte jeg for meg selv.

Logget inn en gang til. 

Ingen nye svar. Pokker ta. 

Likning: Mer skikjørers høyre=Færre spor. Løsningen på likningen er likevel ikke matematisk.

I ventetiden er sikten god og utålmodig som jeg er tar jeg med meg kikkerten og kjører ut med bilen langs fylkesvei 60 og 5922 for å sjekke ut hvordan trafikken har vært i noen av de nedkjøringene som ikke ligger tilgjengelig rett fra heisen. 

På tredje dagen etter snøfallet er det til min store forundring ikke sporet opp. 

Forundringen blir ikke mindre av at det heller ikke kommer spor på fjerde eller på femte. 

På kvelden den femte dagen får jeg endelig svar på koronatesten, og jeg kan sende melding til noen bekjente i området og høre om de vil være med på ski på Strandafjellet dagen etterpå. 

Jeg antok at jeg ville møte litt motstand og heller bli overtalt til å bli med på topptur, men jeg møter Petter Westgaard, Sol Idland og Are Reed på en så godt som folketom parkeringsplass på Strandafjellet. Gradestokken viste 22 blå, noe som er langt fra vanlig i denne delen av landet. Gjengen erkjenner at de nok ville valgt tur et annet sted hvis det ikke hadde vært for at jeg inviterte de med og lokket med usporede nedkjøringer i flertall. 

Vi bestemmer oss for å starte i den sørlige delen av anlegget og følge solen for å ikke fryse oss fordervet.

På vei opp snakker vi om alpefølelsen vi får av å drive prosjektbasert skikjøring utfra ett anlegg, og jeg drømmer meg tilbake til vintersesongen i Chamonix noen år tilbake. Det var ikke en eneste topptur  vi hadde den sesongen som ikke begynte med at vi tok heis. Det er det naturlig nok mange grunner til.

Norge er tross alt verdens beste toppturland, og fjellene våre er lavere og mer tilgjengelig. Likevel overrasker det meg at ikke flere utnytter anleggene til det fulle. Strandafjellet er heller ikke det eneste skisenteret i landet som har bra skiterreng utover det som ligger rett til høyre og venstre for heisene. 

Iskaldt: Sol Idland drar på og finner god snø i den iskalde nordsiden ned mot Hevsdalen. I bakgrunnen skimtes fjella som utgjør rammene rundt Hjørundfjorden.

Skikjøring betyr riktignok forskjellige ting for forskjellige folk. For noen er det ren trening, for andre er det et pusterom fra jobb eller familie, for noen er det den store naturopplevelsen, og for noen er viktigste å skryte av topper eller nedkjøringer på sosiale medier.

Jeg kan fint gjøre det sistnevnte selv, så jeg dømmer ingen. Den barnslige skigleden handler for meg (den som får meg til å hyle wohooo) likevel mest om kombinasjonen usporet snø og godt skiterreng. Og helst så mye av begge deler som mulig. Det er i alle fall det jeg mener er det kjekkeste, og du skal få lov til å være uenig med det. 

På vei opp Eggatrekket kommer vi til slutt ut av skyggen og solen treffer de balaklavadekkede ansiktene våre. Temperaturen stiger akkurat så mange hakk at det blir levelig. Vi har planlagt flere forskjellige nedkjøringer i ulike himmelretninger og vi begynner med en som går fra Eggatrekket og ned mot riksvei 5922. Om du ønsker mer «hot sauce» på denne nedkjøringen anbefaler jeg virkelig en avstikker innom fjellet Tinden (1264) og gjerne den østatgående renna som du når med en kjapp felletur fra toppen av Egga. Det var imidlertid ikke forhold for denne før senere på sesongen. 

Det går noen spor ned dit vi planlegger nedkjøringen, men de svinger raskt venstre i det de når bristepunktet for å klare traversen tilbake til anlegget.  

Jeg kjører noen høydemeter ned for å få oversikt over terrenget under oss.  

Petter, Are og Sol kaster seg utfor den urørte fjellsiden og snøen er så kald at snørøyken blir hengende urørlig i luften etter dem. Store rimkrystaller ligger vakkert og glinser i overflaten, men de har likevel ikke påvirket forholdene. Snøen er fantastisk! 

Vi setter noen store svinger ned mot den åpne bjørkeskogen under oss. Under tregrensen finner vi åpne glenner og lekent terreng. Vi fistpumper, vi smiler og kan kjapt konkludere med at dagens første tur er en suksess.  

Nesa mot sør: Etter at den forrige turen ble lagt i den iskalde nordsiden, kan vi avslutte dagens siste nedkjøring med litt etterlenget sol i fjeset. Med 20 blå på gradestokken var det heller ikke mye solpåvirkning å snakke om.

Nede i dalen kommer alpefølelsen tilbake. Å komme ned til avsidesliggende gårder i grisgrendte dalfører er selve definisjonen på skikjøring i alpelandene. 

Vi venter 10 minutter før puddertaxien kommer for å plukke oss opp. I det jeg trekker kortet er jeg imidlertid raskt tilbake på Sunnmøre. Taxiregninga for oss fire er lengre enn listen over koronarestriksjonene som var gjeldene på den tiden. 

Selv om jeg har en respektabel dagslønn mindre på konto er, frister det likevel med mer. Neste tur legges også på Fursetsiden. Vi bestemmer oss for å kjøre den iskalde nordsiden ned mot Hevsdalen. 

Igjen skal vi traversere et stykke, men til tross for at vi er 6 dager for «sent ute» er det bare ett spor i renna og mer enn nok plass til at vi kunne lagt flere turer her i løpet av dagen.

Lenger ski venstre enn den vanlige bjørkeskogen man kjører på dager med nysnø ligger det nydelige nedkjøringer på rekke og rad som også lå helt usporet denne dagen. 

Midt i renna kommer det en kar med hvit Sweet-hjelm og en holdning som gjør at du veldig enkelt ser at det er en god skikjører som kommer cruisende nedover. Det er Karsten Gefle. Når vi er på samme sted som Karsten er vi åpenbart på riktig sted.  

Vi får bratt og fin skikjøring i litt over 500 høydemeter og en lang travers tilbake igjen til anlegget som Karsten er grei nok til at han sporer opp til oss. Vi noterer oss for dagens andre felleløse nedkjøring i helt urørt snø.  

På Roaldssiden av anlegget er det veldig oppkjørt til tross for at den bare har vært oppe to dager etter siste snøfall. Gondolen er stengt også i dag, men vi er heldige som får lov til å sitte på med en tråkkemaskin til toppen. Fra toppen av Roalden er det på med feller.

LYS OG SKYGGE: Et stabilt høytrykk bevarte den gode snøen i mange dager.

Det er så kaldt at jeg går med dunjakke under skalljakken og prøver å dekke til hver millimeter med åpen hud i ansiktet. Vissheten om at det fremdeles er mye god kjøring i vente gjør det likevel verdt det. Fra toppen av heisen venter drøye 15 minutter med fellegåing før vi tar fatt på dagens tredje urørte fjellside. 

Vi finner fin snø i et søkk i dalen ned til skaret mellom Roalden og den neste toppen vi skal opp på. I begynnelsen må vi kjøre sikksakk mellom et minefelt av så vidt snødekte steiner, men etter hvert kan vi dra på og finne godfølelsen.

 Noen hundre høydemeter lenger nede er det på med feller igjen, og vi går nye 15 minutter før vi er ved inngangen av den bratte fjellsiden som vi siklet etter fra veien. Mot toppen av fjellsiden åpenbarer de vakre sagtannformede fjellene rundt Sykkylven seg. Det kalde blå lyset omslutter fjellene og vi stopper opp for å nyte utsikten.  

Imidlertid er det noe annet som kjapt tar fokuset vekk fra det vakre skuet. Vi er ivrige på å ta fatt på den drøye 800 høydemeter lange nedkjøringen under oss med urørt snø. 

Jeg finner meg en velvalgt fotoposisjon og får orkersterplass når Sol koser seg med førstespor og setter sving etter sving i den urørte fjellsiden. Gutta legger sporene sine til høyre og til venstre. Det er den samme florlette nydelige snøen som vi har forsynt oss av hele dagen, det er deilig terreng og det krevde ikke en gang 30 minutter med feller. Dønn verdt det.   

Lyset har begynt å gå fra oss og jeg tørr ikke spørre om skyss opp til Roalden igjen. Hadde den vært åpen hadde det fint vært mulig å få nok en ny nedkjøring og nesten 1000 høydemeter til ned mot sentrum av Stranda.

Tilbake på parkeringplassen gjør vi opp regnskapet. Vi har hatt ca 2200 høydemeter med nedkjøring, vi har hatt urørt snø på hver tur, alle nedkjøringene har vært så gode at jeg lett ville gått med feller til toppen av dem, og vi har hatt på feller i totalt 30 minutter.   

Det er seks dager siden sist snøfall.