På slutten av 90-tallet kom en stor brettbølge som slo innover landet, og vi hadde lyst å være med å ri på den på én fjøl.
Det var det gjeveste man kunne kjøre på der og da. Vi var unge og uerfarne. Halvor Skramstad Lunn og Stine Bruun Kjeldaas var noen av de store navna som preget bybildet og sportssidene i lokalavisa. Vi lot oss imponere og inspirere av skyhøye svev, luftig akrobatikk, stilige 686-jakker og diverse klistremerker med dødninghoder som gjerne hadde flammer på for ekstra fart.
Men først måtte vi bare lære oss å ta heis.
Til å være nybegynnere hadde vi begynt å få dreisen på både tå og hælsving, men dette var i eget tempo. Heisen hadde sine egne veier og sitt eget tempo man måtte tilpasse seg etter. Jeg kan enda huske stressmomentet da T-kroken nærmet seg.
Denne mekaniske trekkmaskinen med trinnløs regulerbar topp- eller bunndrift med stramme- og spenningsfritt trekktau. Bare det å få tak i den var en utfordring i seg sjøl. T-kroken hadde en finurlig evne til å gå styggfort rundt veiehjulet og komme kast i kast mot deg.
Espen blei derfor satt til denne jobben, mens jeg sto klar et par meter foran og til venstre. Sjøl måtte jeg stå klar med beina godt planta fra hverandre for å få sikkert feste på kroken.
Vi var like gode, like glade, men ikke like høye. Jeg hadde lært meg å leve med å være lavest i klassen. Men at Espen var to hoder høyere ga heller uheldige utslag i T-kroken. Livet mitt rakte Espen på kneet. Så han fikk T-kroken gnagende på knehasen og jeg fikk kroken langt opp i … Ikke rart jeg ikke vokste stort og hadde lys stemme langt ute i tenårene.
Høyden – manglene på den, altså –kunne og være til fordel, eller med andre ord mangel på den. Ofte ble jeg tatt i å være lillebroren til Espen. Det kunne jo og ha sine positive sider, som billige barnebilletter og ros. Da vi hoppet på like store hopp i parken ble jeg tatt for å være et lite barn. Da ventet det gjerne ufortjent mye skryt av andre i bunn av bakken.
Men stolheisen var et annet kapittel. En stor fireseters kjededrevet stolheis festet på vaier med bærende master. I starten var dette det mest fryktinngytende jeg kunne se for meg.
Et fall ville ikke bare medføre at heisen stoppa, men også tap av ansikt foran en langstrakt kø bak. Krisemaksimeringa ga forventning om påfølgende smerter etterfulgt av offentlig ydmykelse, som i verste fall resulterte i varig adresseendring.
For å komme seg på stolheisen krevde det både beregning av akselerasjon og høyde til den svevende sittegruppa. Et byksende hopp måtte til for å unngå en altfor stor smekk på baksida da jeg skulle til å sette meg. Neste utfordring var å få ned sikkerhetsbøyla.
Sjøl med nedstikkende håndtak rakk jeg ikke opp, men om jeg satt meg helt til sida kunne jeg tippe bøyla ned. En dag jeg var på vei til å gjøre dette, satt hodet mitt plutselig bom fast. Det viste seg at det var flere i heisen. To fremmede og Espen.
De to fremmede hadde kommet meg i forkjøpet og tatt ned bøyla. Så der satt jeg fast som i en gapestokk, ventende i skammen på å bli kastet både skillingsboller og wienertoast på.
Jeg ville jeg ikke lage noe scene, så jeg latet som ingenting. Men for hver mast vi passerte med drivende hjul var det umulig å holde tilbake stønn og andre ulyder. Etter hvert begynte Espen å fatte mistanke og og ba de fremmede vennlig om å løfte bøyla.
Espen og jeg er den dag i dag fortsatt venner. Men tiden satte sine spor. For Espen et kronisk blåmerke på leggen, for meg en forsinka pubertet – og et kronisk minne om den offentlige gapestokken i Funkelia.
