Spidsbergseters ni høydepunkt

– Spidsbergseter.
– Hvor er det?
– Du vet når du kjører over Venabygdsfjell? Når du er midt oppe på flata der og har godt driv – lenge før du tipper ned der det alltid ligger sau i veibanen – så ligger det en liten t-krok til venstre.
– Er det kjøring der altså?

VI BEGYNNER Å NØLE når vi nesten er framme. Veien de par hundre meterne fra Spidsbergseter hotellet til setra der der T-kroken starter er ikke brøytet. Det er i utgangspunktet bare åpent på lørdager.
Det er torsdag. De 10-15 centimeterne med snø har fått ligge i fred hele uka. Vi har en avtale om at de skal åpne trekket for oss.
Etter litt nøling legger vi oss i det ene hjulsporet som går langs veien og triller bort mot senteret.*
Det tikker inn en melding hos Breie.

– Dennis kommer også, sier han.

Vi har en avtale med Henrik Gangsø om at han skal komme og være foran kamera. Det viser seg at han har tatt med seg Øystein Aasheim og Freeride World Tour-kjører Dennis Risvoll i bilen fra Vågå.
Jeg har kjørt forbi her mange ganger. Halve redaksjonen bor på Oppdal og skibyggetesteguru Hals rett ved. Og spesielt på sommeren er denne veien et bra alternativ til E6. Du kaster deg av storveien ved Ringebu og stiger rakt opp mot Rondane.
Plutselig ser vi en bil komme mot oss, den breier inn med en litt anna hastighet enn oss og stiger ut av bilen med blå Lange-støvler i handa.
Vi har fått nøkkel til heisen. Se hva vi fant: ( Forklaring under bildet!)

DE NI ELEMENTENE.

1. En toppklippe med steinete exit og flat landing. Breie maner Vågå-folket utfor. Noen måneder seinere ser jeg på insta at Gangsø ligger i en MR-maskin for å sjekke knærne. Det var ikke her han skada seg, men det kan ikke ha hjulpet.

2. En toppskavel. Fint sted å se utover eller enda bedre å hoppe ut og kickstarte runnet. Når dagen vår på Spidsbergseter går mot slutten og vi kjører snake run (eller tog om du vil) får Breie endelig kasta fotosekken og kjørt litt sjøl. Men på første hitten (denne skavlen) løsner skia ut. Er det slark i NTN-systemet?

3. Kanskje den kuleste featuren.  Skavlen gjør en sving slik at den ligger i kjøreretningen. Om du svinger til ski høyre etter element 2 (toppskavelen), klarer du minst et og kanskje to sidehits her.

4. Enden på skavelen utgjør en naturlig kicker. Backfliptoget fra Vågå begynner å få opp farten.

5. Ut i den åpne skogen kan du jage fart. Det er noen steiner delvis begravd i snøen som du kan fly litt fra. Artig kjrøring.

6. OK, jeg tar det tilbake, den artigste naturlige elementen ligger her (skjult av skog på bildet). En snøtunge. I starten hopper vi inn fra siden og lander i fallretningen på spissen av tunga. Men du kan ikke ta med en haug vagværer uten at de begynner å hoppe og lande på den andre siden av tunga, som en slags naturlig, sideveis rollover. Fantastisk smud landing, helt uten MR-potensiale.

7. Skogen skjuler også en stein med paddeflat landing. Men nå er du så gira at du tar den med likevel.

8. Kanskje ikke et eget element, men likevel: Du opprettholder farten helt ned til heisen. Dermed har du et run med 7 naturlig element på turen og null dødtid.

9. Utenfor kartet: En svær klippe/gammelt steinbrudd byr på fotomuligheter. I klippa går det et liten gang/skår inn, en sjelden formasjon i Norge. Det er nok mulig å hoppe nedi og kjøre ut, men det er trangt og litt ugrei snø, så det blir til at Henrik og Øystein hopper inn i enden av skåret. 

DET BLE EN BRA DAG. Kanskje årets beste arbeidsdag.
Jeg er vokst opp med korte løyper og har alltid likt den rytmen. Du blir aldri kald i heisen, du kan fininnstille linjen din fordi du får mange mange turer samme sted, og adrenalinet foralter aldri helt kroppen mellom hver tur. Men jeg tror sjelden jeg har vært i et lite anlegg som har et så naturlig, artig, og intensivt gønnerøn som det vi fikk i Spidsbergseter. Vi tok ikke fram spaden for å forme til noe, bare tråkka til et par overganger. Kanskje vinden hadde blåst spesielt bra dette året.
Eller kanskje man bare av og til burde stoppe der man alltid har kjørt forbi.