Den kvalmende stanken av tilfredshet, zen-lignende lykke, vakre filter og perfekte øyeblikk fra folks toppturer må ikke vike for den uomtvistelige sannheten. Det er flere dårlige skidager enn gode. Det er mer drittvær enn solskinn. Fokksnø, skare, is og søkkvåt sugesnø trumfer pudder any given sunday.
Men ingen snakker om det de dårlige opplevelsene. Ingen løfter frem lidelsen, ingen slår fast hvor håpløst mye penger de bruker på noe som er så marginalt og værutsatt som skikjøring.
Derfor er det bare å dra frem skikjøringens reneste dolk, og stikke den inn i løgnen og vri rundt helt til hashtagger som #drittdag #møkkaføre #rævsnø #pissevær kompenserer for den nyreligiøse, fanatiske og sekteriske hyllesten om at alt som skjer utendørs er så bra, og at det alltid, ja ALLTID er verdt det.
Men det er jo også en løgn. Det er det ikke. Noen ganger er det best å være hjemme, noen ganger er det slett ikke #bestute.
Her er mine ti jævligste skidager, i urangert rekkefølge.
1. Røldal får mye skryt, kanskje for mye skryt og ingen tør påpeke at du må traversere deg vekk som broileraktig stortingsrepresentant som har gått tom for argumenter. Vi skulle gå opp den mye omtalte førsterenna. Snøen var dyp, det var faktisk sikt, men noe var i ulage.
Om det var en overdose kinakål fra den slappe cheeseburgeren i lunsjen eller utgått dispensercola skal være usagt, men magen vrengte seg i en åttedalsknute.
Akkurat i det vi skulle ned, forsvant sikten. Og på vei ned mistet jeg bakdelen på telemarksbindingen, som forsvant i puddersnøen.
2. Det var i den spede starten, da fjellski var alt vi trengte, trodde vi. Vi skulle bygge hopp, vi skulle fly og jeg pakket like godt en blytung hagespade i sekken.
Men snøen var tung, bjørkeskogen tett og regnbygene ustanselige. Det var i ungdommens skjæringspunkt hvor daglig deodorantbruk fortsatt var gjenstand for diskusjon. På veien ned falt jeg, og det føltes som om spadehåntaket boret seg inn i korsryggen.
Jeg husker jeg lå der, med snø i nakke og bukse og holdt tårene tilbake. Det luktet våt ull og svette og jeg sa bare: “Faen, faen, faen!”.
3. Første gang jeg var Narvik var i førstegangtjenesten og en kompis fra Lyngdal hadde fått lånt sesongkort fra velferdstjenesten i Bardufoss.
Vi kavet oss opp til skavlen ved Mørkhola første turen og heiv oss ned, i pudder, telemarksving og solskinn. Da vi nådde tregrensen ble vi tatt igjen av en representant fra skianlegget. Denne imbecile hæstkuken beslagla heiskortene for uregelemessig bruk. Det er få personer jeg har drept så ofte i søvne som dette kreket.
Vi dro slukøret tilbake til overnattingstedet, der jeg delte rom med en bergenser som hadde fylleangst og trodde han hadde pådratt seg kjønnssykdommer.
4. Min første, eneste og kanskje siste tur til Riksgränsen i Sverige ble sjeldent dårlig. Egentlig lå alt til rette. Været var bra. Men fjellet viste seg å være glasert i is.
Som om det var skåret ut i blank marmor, kun med innslag av svensk stein og dype spor fra mykere dager. Vi krysset frem og tilbake, letet med lupe etter snø som vi kunne sette spor i.
Men alt forgjeves. I kiosken ble ikke det norske bankkortet mitt akseptert og på afterskien dukket det opp en hel bataljon med pubertale og nybarberte gutter fra førstegangstjenesten.
Eneste glimt av glede var at to trubadurer spilte run like hell. På parkeringsplassen glemte jeg Reef-skoene mine, som var altfor dyre, men ga et inntrykk av jeg skatet
5. Finnes det et mer brutalt nakkeskudd for en gryende tilværelse og identitet knyttet til selvbilde som frikjører enn det å få kids? Nei. Her er den gemene hop ikke i nærheten å av å være litt ærlig.
Enten må du ha skriftlig avtale på et definert antall skidager, eller en stall av barnevakter som gjør deg overflødig. I en påskeferie, som et slapt punktum i en nitrist sesong, fikk jeg gnålt meg til et kjærkomment avbrekk fra pulkpolka.
Etter kveldsstell dro jeg ut for å finne både ro og vårsnø. Jeg fant ingen av delene, men traverserte meg inn i en jungel av fjellbjørk og ripet opp speilglasset på de nye oakley-brillene mine.
6. I et anfall av rådløshet kjøpte jeg Hojis signaturski, 4FRNT Raven. 196 centimeter med fart. Jeg var 177 centimeter med fett, etter smågodtdiett en hel høst. Jeg trodde jeg skulle surfe på gamle kunster. På vei opp ei snørenne, med skiene på sekken, innså jeg nederlaget. Kramper i beina, redsel for nedturen ble avbrutt av en kvisete kar fra Karmøy, med skarpt adamseple og lange steg. “Kan du slippe meg forbi, då går jo så treigt!”, sa han. Jeg la skiene ut på finn.no i det jeg kom hjem.
7. Dette året skulle alt klaffe i De franske alper. Jeg hadde trent som faen den høsten. Bratte, franske fjell skulle kjøres fra øverst til nederst. Og i skiposen lå et par AK Rocket. Lange som en vinter, feite som et statsbudsjett. Og med på turen var ei jente som kunne ha vært fra California.
Hun lo på en slik måte du så for deg roadtrip med Patagonia på stopplista, mens håret danset i vinden og tpk bilder med et vintage speilreflekskamera. De franske alpene var tørre som en ørken det året. Og den første turen, den første dagen karvet jeg opp en lakrisrull av en skrape i skisålen. Slik ble hele uka.
Og den siste kvelden, mens akutt og intenst snøfall fylte det gule gatelyset, kastet vi snøball på noen britiske skiturister og løp ned gata fulle og fine. Og hun tok meg i hånda og så på meg på en slik måte at det egentlig bare var å gå hjem. Alene.
