Utrolige steder å stå på ski

Med disse kunstige hjelpemidlene tenker jeg tilbake på fordums vintre og drømmer om fremtidige svinger i uberørt pudder og glitrende vårsnø. Dette er noen av mine favorittdestinasjoner som jeg håper å få besøke igjen i en forhåpentligvis nær fremtid. 

1. Kalavryta, Hellas  

Kalavryta ligger omtrent 35 kilometer sør for Korintbukten på Peloponnes-halvøya. Sør-Hellas virker kanskje ikke som et sannsynlig sted å finne pulver, og det er hele poenget. Byen er ikke oversvømt med skibomser og pudderhunder, til tross for at prisene imøtekommer dem. 

I Kalavryta kan du få heiskort og et rom med frokost inkludert for 30 euro dagen. De fleste skisteder i Europa vil til og med en som reiser på budsjett måtte betale tre ganger den prisen. I Vail eller Aspen tilsvarer 30 euro frokosten alene.  

Vennene mine Klaus, Blumi og jeg slynget oss opp fra landsbyen til parkeringsplassen på anlegget. Det var en ukedag, og omkring 60 andre biler der.

Snødybden ved bunnen av heisen var to meter. Fjellsjefen, Spyropoulos Leonitas kunne fortelle oss at sesongen vanligvis strekker seg fra sent desember til midten av april, og at det ikke er kunstsnø i anlegget! 

Spyro var opprinnelig ingeniør, men hadde tatt denne jobben noen år tilbake fordi han elsker skikjøring, og spesielt fjellet.

Han hadde stått på ski på mange kjente skisteder i Frankrike, Italia, Østerrike og Sveits, men til syvende og sist var fjellene hjemme der han hadde lært å stå på ski som barn fremdeles nummer én i hans bok.  

Høyfjellet i Kalavryta har mye utfordrende offpiste-terreng over tregrensen, mens den nedre halvdelen av anlegget tilbyr utmerket skogskjøring og mer beskyttelse fra vinden. Skogsområdet var Spyro sitt favorittområde, og han ble med på et par turer og viste oss rundt.

Vinden ulte og det snødde horisontalt oppe i høyden, men inne blant trærne var det stille og rolig. De neste timene gled vi gjennom pudderet i skogen og la nye spor hver nedkjøring, uten å møte andre folk.

Vi hadde kun en kort pause for å fylle opp med energi, og testet den lokale spesialiteten Trahanas suppe før vi umiddelbart returnerte til pudderet. Innen heisene stengte forsto jeg Spyro, og var klar for å liste opp Kalavryta som en mine favoritter også.  

2. Palandöken, Tyrkia 

Rett over Egeerhavet fra Hellas finner du et annet land som er mer kjent for sandstrender enn med snø og skikjøring - nemlig Tyrkia. Det kan derfor komme som en overraskelse at Tyrkia er huser mer enn 40 alpinanlegg. Ett av de beste er Palandöken som ligger kun seks kilometer utenfor byen Erzurum, i den østlige delen av Tyrkia. 

Erzurum er en kjedelig, fargeløs by, der selv regnbuen antagelig har syv grå og brune nyanser. Det anbefales derfor å prøve å få et rom rett i løypene på et av fjellhotellene, som gir mer eller mindre ski- inn / ski-out tilgang.

Et utvalg på 13 heiser tar skikjørere opp til 3140 meter og gir nesten 1000 vertikale meter ski. Fra toppen sprer det treløse felt på alle sider, med en syv kilometer lang løype flankert av en rekke off-piste muligheter.  

En av off-piste rutene var spesielt interessant; Min venn Arne og jeg pekte skituppene ned en kløft på baksiden av fjellet og gled ned gjennom respektabel vårsnø i omtrent ni kilometer. Vi gikk oss imidlertid vill, og endte ikke opp ved bunnen av skisenteret slik vi hadde forventet.  

Vi gikk til slutt tom for snø, kastet skiene på skuldrene og begynte å gå til vi ankom det som så ut til å være en liten landsby. I det vi nærmet oss begynte landsbyen å se ganske rar ut. Landsbyen var sammensatt av fem-seks brakkeliknende gra bygninger som var omringet av vegger med piggtråd, og en vakt som beskyttet inngangen.

 “Kan det være et fengsel”? Spurte jeg Arne. Synet ble enda mer bissart da vi la merke til rundt 20 drosjer som ventet utenfor den merkelige konstruksjonen.“Drosjene kan ikke vente på fanger de skal frakte hjem, og de står absolutt ikke her og forventer skarer av tyrkiske off-piste kjørere”, sa Arne sarkastisk.

Det gikk ikke lang tid før vi innså at vi hadde snuble over et storstilt bordell. Senere ble det forklart for oss at prostitusjon er lovlig i Tyrkia, men at den strengt muslimske byen Erzurum nylig hadde bestemt seg for å fjerne slike etablissementer fra byen.

Derfor bygget regjeringen dette unike samfunnet i enden av en dal som ikke fører til noen plass der kvinner med dårlig anseelse kunne leie et rom i dette syndesenteret på fjellet. Det var fortsatt mye tid til skikjøring, så vi tok en av drosjene tilbake til skiheisen.  

De som ble overrasket over å lese at skikjøring i det hele tatt eksisterer i Tyrkia vil bli enda mer forbauset over å høre at sesongen i Palandöken strekker seg fra november til mai, og noen ganger helt til midten av juni.

Det anbefales imidlertid å besøke anlegget mellom februar og april, da den tidlige sesongen er preget av kaldt vær med kvikksølv som faller mellom –20 og –30 grader celcius kombinert med harde vinder som feier over de utsatte, treløse løypene.  

3. Feraya-Mzaar og Cedars, Libanon 

Kun et steinkast fra Tyrkia ligger det vakre middelhavslandet Libanon. Med den svekkende krigen som lammet landet i så mange år nå forvist til historie, er dette et sted der du kan kombinere bra skikjøring med fantastiske historiske og arkeologiske steder, vennlige mennesker, god mat og fantastisk natur.  

Alle destinasjoner er nærme hverandre i dette lille landet. Det beste skianlegget i Libanon, Faraya-Mzaar ligger kun en times kjøring utenfor Beirut.

Her kan du stå på ski med havutsikt og velge mellom 10 heiser og 615 vertikale meter med løyper. Fasilitetene er moderne i Faraya, og overklassen i Beirut frekventerer stedet i helgene.  

Et alternativ til Faraya er skiområdet Cedars som ligger to og en halv time nord for Beirut. Cedars ligger ikke langt unna Libanons høyeste topp, Qornet es Saouda (3083 moh.), og et kort stykke unna en av de få gjenværende lundene av eldgamle sedertrær, som Libanon er så kjent for.  

Cedars er ikke så moderne og variert som Faraya, men anlegget ligger i enden av den spektakulære Kadisha-dalen, er billigere enn Faraya, og rik på lokal kultur. 

Skikjørere som besøker Libanon, bør heller ikke gå glipp av en halv dagstur til de fantastiske romerske ruinene i Baalbek.  

4. Baquiera/Beret, Spania 

Spania er enda en kjent sommerdestinasjon. Costa Brava og Costa del Sol tiltrekker seg millioner av soltilbedende turister hvert år. Av den grunn tenker de fleste aldri på Spania som en skidestinasjon. De tar skammelig feil.

Noe av den beste skikjøringen i verden finner du i de spanske Pyreneene, og Baquiera/Beret er crème de la crème av spansk skikjøring.  

Eventuell tvil jeg hadde hatt om Spania som en snørik destinasjon forsvant da jeg kjørte fra Barcelona over Bonaigua-passet, og fire-fem meter høye grøftekanter flankerte bilen vår.

Det var tidlig i mars – en flott tid å stå på ski i Pyreneene der det fremdeles er hyppige pudderdepoter, og de sørvendte bakkene raskt får uberørt vårsnø. 

Baquiera tilbyr bra skikjøring for alle evnegrupper. Det er mange lange blå løyper, fine viderekomne løyper, og noen svarte løyper som er så bratte at det er overraskende at de i det hele tatt er klassifisert som løyper.  

Vi fant veien til Escornacrabes-renna – en spektakulær renne der den enkle ruta begynner med 40 graders vinkel, mens nord- og sørflankene hadde oppføringer som var nærmere 50 grader. Renna kastet oss ut i et svingete terreng av ryggformasjoner og daler dekorert med små trær hvor nesten ingen andre hadde stått på ski.  

Mye av terrenget her ligger over tregrensen, hvilket gir ubegrensede muligheter for kjøring utenfor løypene. Vi kjørte mange nedfarter som førte oss til off-piste i pudder eller vårsnø tilbake til veien der vi haiket tilbake til nærmeste heis.  

Vår mulige favoritt var ned en gigantisk bolle på baksiden av Blanhiblar-heisen som endte opp i den lille grenda Begergue. Det var dagens siste tur, og tror du ikke at Begergue hadde noen rustikke restauranter utenfor allfarvei.

En after-ski-øl og litt pan con tomata førte til slutt til et komplett utvalg av tapas etterfulgt av forskjellige hovedretter av vilt og kaninkjøtt, skylt ned med noen flasker Rioja-vin.

Da jeg klemte inn en bjørnebær-og-sitron-sorbet, var jeg klar til å bli ført tilbake til hotellet i en trillebår. Jeg vil absolutt trenge en annen ambisiøs dag på ski for å gjøreopp for dette måltidet.  

5. Grand Tourmalet og Pic du Midi, Frankrike  

Når det snakkes om Pyreneene, må ikke Frankrike utelates fra diskusjonen. Blant de mange skistedene langs den franske siden av området, er Grand Tourmalet det mest uvanlige alternativet.

Grand Tourmalet består av landsbyene Barèges og Mongie, og kronjuvelen i regionen er 2877 meter høye Pic du Midi. Fjelltoppen har siden 1878 huset et observatorium som arbeidet tett med NASA i forbindelse med månelandingen 50 år tilbake.

En taubane opp til toppen ble bygd i 1952, men kun for å nå observatoriet, som i dag har det største teleskopet i Frankrike.  

Fjellet har kun vært åpen for skikjøring for allmennheten i 20 år, og det var først vinteren 2006-2007 at skikjørere fikk prøve lykken ned fjellet uten guide.

Motviljen mot å slippe til frikjørere på fjellet uten guide var faktisk ganske forsvarlig; Pic du Midi er ikke et fjell som passer for hvemsomhelst. Det florerer av klipper, er veldig bratt og steinete, og den harde vinden og ekstreme kulden gir ofte isete forhold.  

Jeg vil personlig anbefale å leie guide for turer i dette fjellet. Og for de som foretrekker enklere utfordringer finnes det massevis av mer normalt skiterreng blant de 30 andre heisene og hundrevis av kilometer med preparerte løyper. Du kan fremdeles oppleve Pic du Midi på ettermiddagen for å se på stjernene og spise middag. 

6. Haldigrat, Sveits  

Midt blant de velkjente skistedene som fyller kartet i de sveitsiske alpene finner du et relativt ukjent fjell, som i likhet med Pic du Midi er et av de mest uvanlige skiområdene i verden.

Plassert bare noen få kilometer sør for Lucerne og et steinkast nord for det berømte feriestedet Engelberg, er en 25-personers taubane kalt Dallenwil-Niederrichenbahn som primært tjener til å transportere besøkende 700 vertikale meter opp fra dalbunnen til et kloster, samt noen gårder, en håndfull private hus, en bygård og ett hotell.  

Fra toppen av heisen kan imidlertid skikjørere og snowboardere på jakt etter en “tilbake til røttene”- opplevelse gå i to kilometer for å nå en gammel og obskur stolheis.

Dette er allerede et ganske spesielt oppsett for et skianlegg fra det 21. Århundre, men moroa har akkurat begynt. Stolen var stillestående da vi ankom, og det var ikke et annet menneske i sikte.

Det var ingen heisoperatør og ingen å kjøpe heiskort fra. Et skilt malt på treveggen i heishuset indikerte at kapasiteten på et tidspunkt hadde blitt redusert med 90 % fra 550 til 50 personer i timen. Velkommen til Haldigrat.  

I 2001 kjøpte Kurt Mathis og kona Antoinette det minimale skianlegget ut fra konkurs, og det eksentriske paret har drevet det på egenhånd som en slags hobby siden den gang. Kurt fjernet de fleste av stolene slik at han kunne ha kapasiteten til å operere det alene, og han holder det generelt bare åpent i helgene. 

Ved ankomst må man ringe Kurt, og han åpner heisen for deg fra toppstasjonen. Heisen glir langsomt oppover 700 vertikale meter til toppen av et fjell som ikke har preparerte løyper. Siden det er så få stoler, kan skikjørere også ta lastbæreren opp. Det er vanligvis få andre gjester og ingen løyper.  

Ved ankomst på toppen noterer Kurt navnet på hver gjest, markerer hvor på papir hvor mange runder du har hatt i heisen, og belaster på riktig beløp på slutten av skidagen. 

Under de rette forholdene er Haldigrat en pudderdrøm - for det meste nordvendt, ganske bratt med mange holdbare sider, og et godt utvalg av åser, kløfter og boller.

Panoramautsikten over den nærliggende Lucerne-sjøen er spektakulær, og det er vanligvis noe pudder å finne når de nærliggende bakkene i Engelberg har blitt oppkjørt. Når du blir sulten kan du gå inn på restauranten på toppen, der Antoinette tilbereder måltider.

Selvfølgelig ville det vært lett å misbruke Kurt sitt system og snike seg ut på slutten av dagen uten å betale, men hvem vil gjøre det? Du vil da bli persona non grata for resten av livet på en av de best bevarte hemmelighetene i Alpene.  

7. Silverton, Colorado, USA  

Nok et uvanlig skianlegg, som ikke faller inn under den vanlige forretningsmodellen for skinæringen er Silverton.

De fleste skikjørere har hørt om de berømte skistedene i Colorado som Aspen, Vail, Steamboat Springs og Breckenridge. Mindre kjente, men fremdeles en del av entusiastenes kjæledegger er Arapahoe Basin, Crested Butte og Telluride. Langt færre skikjørere kjenner til, eller har stått på ski i Silverton.  

Til å begynne med, Silverton ligger langt utenfor allfarvei – nesten en syv timers kjøretur fra den internasjonale flyplassen i Denver. For det andre er det ikke et konvensjonelt skianlegg.

For rundt 20 år siden kjøpte Jen Brill og mannen hennes Aaron en brukt, gammel stolheis av Mammoth Mountain. Det er ingen løyper, terrenget er relativt ekstremt, og i store deler av sesongen får du kun lov å kjøre sammen med guide.  

Størstedelen av sesongen betaler skiløpere mellom 189-219 amerikanske dollar for heiskort og guide. I siste halvdel av mars og april tilbyr Silverton skikjøring uten guide, selv om guider fremdeles anbefales.  

Kompisen min Papi, og jeg gikk for guide. Jeg må innrømme at ansvarsfraskrivelsen vi måtte undertegne før skikjøringen fremsto som rimelig skremmende, selv for erfarne frikjørere som oss. Punkt nummer to av en liste på 17 punkter var skrevet med fet skrift – «You could die here today».

Velkommen til Silverton – et intet tull, si-det-som-det-er fjell. Hvis du ikke liker ærligheten eller stilen vår et det kun 32 mil tilbake til Aspen.  

Parkeringsplassen minner mer om et jorde og heisen er gammel og treig. Vær også forberedt på å måtte spasere langs fjellryggen sammen med guiden for å nå masse av terrenget.

Dette er en plass der du kan unnslippe skisteder som minner mer om Disneyland, og er kjipe imitasjoner av skikjøring som er konstruert for massemarkedet.

Her får du opplevd ordentlig skikjøring i ekte fjell med ekte skikjørere … og ølene på parkeringsplassen smaker mye bedre enn på en afterski-bar i Østerrike fylt med tusenvis av fulle turister. 

8. Sulden, Italia  

De fleste skikjørere har hørt om velkjente Sölden i Østerrike der mange landslag trener før åpningen av verdenscupen, og mange ivrige skikjørere drar i oktober og november for å få en tidlig start på sesongen.

De er ikke like kjent med det italienske skistedet Sulden med liknende navn, som er en del av det eneste regionale heiskortet i verden som inkluderer anlegg i tre land. 

Ortler Skiarena består av Nauders i Østerrike, Minschuns i Sveits, og Schöneben-Heideralm, Trafoi, Watles, Schwemmalm, Vigiljoch, Meran 2000, Pfelders, Rittner Horn, Reinswald, Rosskopf Sterzing, Ladurns og Schnalstal, samt Sulden i Italia. 

Sulden ligger i skyggen av Ortler (3905 moh.), den høyeste toppen i det tidligere østerriksk-ungarske monarkiet. Sulden har bare 8 heiser, men tilbyr imponerende 1350 vertikale meter med ski som topper på Madritschbreen på 3250 meter. 

Seksjonene Langenstein og Kanzel består hovedsakelig av blå og røde løyper, mens Madritsch-området tilbyr en blanding av blå, røde og sorte nedfarter, og en rekke interessante off-piste muligheter. 

Maisnøen var perfekt om ettermiddagen den første dagen, og vi kjørte runder på Rosim, og passerte vanligvis ikke mer enn en eller to andre skiløpere under hele nedfarten. Aahhh! Det er slik ski skal være - meg og fjellet ... ikke meg, fjellet og 5000 andre skikjørere og snowboardere. 

Dagen etter innkalte vi Olaf Reinstadlers tjeneste for å veilede oss på en lang off-piste nedstigning. Olaf har vært en del av fjellredningstjenesten siden 1980, og er sannsynligvis den mest kunnskapsrike personen i verden angående fjellene i denne regionen. 

Olaf tok oss opp til det høyeste punktet i heisanlegget, og ikke langt fra toppen, svingte vi av til høyre for løypa ut på en rute kjent som Schöntauf-Vordere. Det hadde ikke kommet ny snø på en sund, så den øvre delen var steinhard og vindblåst … men til vår overraskelse, så traverserte vi til urørt pudder lavere nede i fjellet.

Urørt pudder en uke etter siste snøfall er like sjelden i dag som nypreparerte løyper om ettermiddagen, som vi fikk kjørt på dagen før. 

Den verdensberømte fjellklatreren Reinhold Messner klatret en ny rute opp nordsiden av Ortler helt tilbake i 1865, og Sulden har siden da alltid vært hans hjerte nært. 

Han grunnla et av sine seks fjellmuseer her og etablerte også en populær restaurant kalt Yak & Yeti. Vår afterski var en omvisning i museet og Yak Momos til middag. 

9. Isafjördur, Island  

Den lille fiskerlandsbyen Isafjördur nordvest på Island ligger omtrent så langt fra allfarvei som du kan komme i Europa. Når man våger seg så langt unna i skiverdenen, er ikke skikjøring en forretning; Det er en organisert samfunnsaktivitet.  

Skikjøringen i Isafjördur startet rundt 1960 med et hjemmelaget slep trukket av en gammel Buick-motor med tre gir. «Det var ikke mye til heis», forklarte en av dagens heisoperatører, «men den rakkeren kunne gi deg litt av en tur når du satte henne i tredje gir!» 

Siden den gang har den gamle Buick-motoren blitt pensjonert, og Isafjördur har nå tre skiheiser, cirka 2700 innbyggere, og ingen vinterturister. Disse tallene gir deg litt innsikt i Island og skikulturen her – det er en ideell organisasjon.  

Min venn Caspar og jeg fikk kjenne på den islandske atmosfæren umiddelbart. Det var ingen som sjekket kortene våre på den selvbetjente første heisen, som belaget seg på æresystem. Vi kjørte opp blant en håndfull tiåringer som polerte teknikken sin.  

Løypene var dekket med omtrent fem centimeter nysnø over en kornsnøbase, og vi fortsatte opp en forholdsvis bratt t-heis. Etter noen runder ble det tydelig at det ikke var flere enn fire av oss som var interessert i å bruke den øverste heisen. Når det faktumet var blitt fastslått, presenterte heisoperatøren Finn seg for oss, og kjørte med oss resten av ettermiddagen.  

Hver runde lastet han oss på, kjørte opp bak oss, skrudde av heisen på toppen for å spare strøm, og fulgte oss ned i pudderet. Isafjördur er definitivt et sted som gir et pusterom fra de overfylte løypene som er en skikjørers bane.

Kanskje best av alt, for de som er villige til å bære utstyret sitt, er at det høyt over heisene er et mylder av renner som stuper som heissjakter 800 vertikale meter ned til fjorden.  

10. Antuco, Chile  

Chile er velsignet med et relativt stort antall fantastiske vulkaner, og det er at skianlegg på nesten alle. Noen er av middels størrelse, mens noen er bittesmå, med ikke mer enn én eller to heiser. Antuco faller inn under sistnevnte kategori, med kun to begynnertrekk og et koppetrekk som fører deg opp på sunne 490 vertikale meter.  

Antuco er et klassisk "lokalbefolkningsområde" - en håndfull primitive bygninger med bølgepapptak, familier som lærer å gå på ski eller leker i snøen, og noen få barn som trener racingteknikk. 

Preppinga var dårlig eller ikke-eksisterende, men til venstre og høyre for løypa var det felt med perfekt vårsnø. Mot vest besto bakkene av mildt cruise terreng, med mange stigninger, kløfter og rygger for å holde ting interessant. 

Øst for heisen var bakkene brattere, med rygger, kløfter og naturlige halfpipes, alle typiske for en vulkan. Vi sprayet vårsnø fra kantene i alle retninger og nøt utsikten over det skvulpende vannet i Laguna del Laja nedenfor.

Jo høyere man kom på fjellet, jo bedre utsikt. Hadde vi blitt velsignet med mer tid, ville en skitur fra toppen av Antuco vært et must. 

Noen ganger er det interessant og spennende å besøke et sted mange år senere og observere alle endringene. På den annen side kan det være fantastisk og betryggende å komme tilbake til et sted mange år etter og oppdage at tiden har stått stille.

Jeg håper at jeg kan komme tilbake til Antuco en dag for å oppleve det siste alternativet.  

Innholdet i Grappa-flasken min har minket noe, men det gjenstår nok væske til å gi energi til noen flere slike økter innen den første snøen faller. Jeg har nevnt overfor bare noen korte sammendrag av 10 skisteder hvor jeg har kjørt ski. Faktisk har skiene mine sklidd ned åser og fjell på 650 skisteder i 75 land. Jeg håper disse godbitene har gitt deg noen ideer for fremtidige reiser og opplevelser. For mer insiprasjon, sjekk ut bøkene mine Skiing Around the World Volume I og II, som kan kjøpes fra Fri Flyt-nettbutikken på: https://www.friflytbestill.no/boker/friluftsliv/ski-around-the-world-volume-1