Det har regnet i dagevis. Snøen har så å si forsvunnet helt fra fjellene, og klatringen har mer og mer tatt over som fritidssyssel. Regnet gjør likevel kroppen utålmodig, en perfekt tid for vårrengjøring og sortering av utstyr. Boden ryddes, hyller bygges. 

De nye skiskoene står der som forlokkende vesen. Skoene som bare er brukt to ganger tidligere, nesten skriker etter å dra til fjells; hadde bare vinteren vart litt lenge. 

Fristelsen

Desto større blir fristelsen til å dra på skitur, når en bekjent lurer på hvordan skiføret er i området. Det er altså ennå andre mennesker der ute som ønsker å stå på ski.

Egentlig var planen å klatre søndag ettermiddag. Avtaler er gjort, og værmeldingen viser endelig sol etter mange dager med regn og kraftig vind. Er vinteren virkelig over? Hvordan komme seg ut av avtalen.

Heldigvis, slipper jeg å bryte den. Avtalen har hørt det er gode forhold i Lofoten, og fordufter like fort som den ble laget. Jeg er fri, fri til å dra på skitur i slutten av juni måned.

Den beste tiden

Skiene pakkes fram fra den korte vinterdvalen. Anders, min turkamerat for dagen, venter på meg halvveis på veien. På slike dager er det ikke uventet at det ligger litt kjøring framfor oss. Vi kjører til Skjomen, den fruktbare og vakre fjordarmen rett sør for Narvik. 

Skjomen er kanskje en av de vakreste områdene Norge har å by på, med variert natur som er omkranset av fjord og store fjell. Noen av fjellene nede ved fjorden kan minne om Yosemites blanke flater, mens terrenget i dalene lengre opp minner mer om vår egen Jotunheim. 

Det er dit vi skal, opp i høyden. Der oppe ved grensen mot Sverige, finner man noen av Nord-Norges høyeste topper - ideelt for skikjøring i sommermånedene.  

Det er også en av de beste årstidene for skiturer. Vinterstengte veier er åpnet, høydemeter og distanse forseres med letthet. En herlig lukt ligger i berget. Lange magadrag med fjelluft, fylt med våt lyng og små babyblåbær. Åsryggene er farget med brun, gul og oransje, med store melkehvite topper i bakgrunnen.

Nysnø

Å kjøre ski på denne tiden av året, er ofte likhetstegn med lange distanser til fots. Da er det ekstra deilig med lett utstyr pakket på sekken, mens man spretter over myr og elver. Å holde seg tør på beina nå, er en luksus man ikke kan forvente. 

Ved første elvekryssing er Anders ikke langt unna å stupe i, men klarer akkurat å berge seg unna. Veien oppover er lang, men omsider er vi ved snøen; eller snøflekkene lettere sagt. Sommerski er ofte en miniversjon av gresk øyhopping, hvor man må hoppe fra snøflekk til snøflekk, med eller uten ski på beina. 

Turen mot toppen går raskere nå som vi har snø under beina. Målet vårt, den 1684 meter høye toppen, er klart i sikte. Opp til den navnløse toppen, er det 800 høydemeter med snø, og 200 uten; ikke galt for å være på denne årstiden. Deler av turen til toppen går over isbre, men breen er bare en skygge av sitt gamle seg, og turen går effektivt over brepartiene. Klatreseller er likevel på, og tauet ligger klart. 

Med sin harde snøoverflate, og tynne lille lag med nysnø, går turen radig oppover. Selv om det merkes at sesongslutt er nært, og beinene ekstra slitne.

Panorama

På toppryggen er utsikten magisk. Sør for oss skimtes nasjonalfjellet Stetinden, med sin majestetiske figur. Framfor oss leder en grønn dal inn mot Sverige og Kebnekaises hvite topp. Et nesten urørt område, på et navnløst fjell - en fin måte å avslutte sesongen på. 

Skituren nedover, på nesten perfekt vårskiføre, er nesten en like fin avslutning. I starten er kjøringen fantastisk, med en litt hard snøoverflate dekket av nysnø. Svingene går lekende lett over den vakre toppryggen. Jo lengre ned i dalen vi kommer, ned mot gresset og sommeren – er snøen våtere. Med raske korte svinger, skjærer skiene seg igjennom snøen som mykt smør. 

Hvilken herlig dag!

Nå kan man endelig sette skiskoene på hylla fram til neste sesong, såfremt det ikke byr på enda mer nysnø i juli-måned!

Se flere bilder fra turen i galleriet under filmen!