Ny, styggbratt linje på nordvestsiden av Jiehkkevárri

Snøen var stabil, men skiføret tidvis nokså krevende denne dagen på Jiehkkevárri i Lyngsalpene. Slik beskriver Eivind snøen og føret:

– På toppen var forholdene veldig fine; perfekt snø for brattkjøring med hardt underlag og noen få centimeter tørrsnø som satt som limt. På den korte, men utsatte traversen inn på selve rampa var det ganske hardt og isete slik at jeg måtte ta øksene frem og sidesteppe rolig og forsiktig. Selve rampa var også ganske hard etter gjenfrysning etter forrige ukes mildvær. Rampa er nordvendt og jeg ventet så lenge jeg turte på at sola skulle tine opp snøen litt, men siden rampa ender opp i en stor vestvendt renne ville jeg heller ikke være for sein ned i den slik at den kunne bli skummelt. Snøen i vestrenna var fin sløsj, men underlaget var ujevnt og bar preg av våtsnøskred fra forrige uke. 

– Hvordan var terrenget og linja?

– Linja totalt er nesten 1500 høydemeter fra toppen og ned til Fugldalsvatnet. De første 150 høydemetrene er slake, før terrenget ruller skikkelig og forsvinner under deg. Jeg valgte å droppe inn i linja fra toppen, og det var litt utfordrende å finne inngangen. For å komme inn på rampa må man gjøre en kort, men eksponert travers. Selve rampa er rundt 300 høydemeter og jevnt rundt 50 grader bratt. Rampa ender i den klassiske vestrenna og følger den videre ned, i cirka 1000 høydemeter ned til Fugldalsvatnet. Den er bred og jevnt 40-45 grader.

Eivind er blant de mest erfarne brattkjørerne som holder på i Lyngen, og i fjor fikk han kjørt den vanvittige sørsiden av samme fjell sammen med Finn Hovem for første gang. Han har også slått selveste Kilian Jornets rekord over Ersfjordtraversen. 

Eivind hadde sjekka forholdene flere ganger denne sesongen, men det klaffet aldri med vær, føre og stabilitet. Da han endelig fikk kjørt linja gjorde han det alene.

– Jeg har brukt en del tid her i vinter og vært inne og sjekket forholdene her flere ganger. Både med Krister Kopala og broren min Sondre Jacobsen, samt flere turer alene. Men det har vært vanskelige forhold i år slik at det var godt å få kjørt den til slutt, sier han.

– Hva var det feteste med turen?

– Uten tvil eksponeringen. Når man sklir over kanten og ser det ville terrenget under deg, da får man skikkelig sug i magen. Samtidig lurer man litt på hva man holder på med i de isete partiene, som var det vanskeligste på turen.