Historien bak førstenedkjøringa av sørsida av Jiehkkevárri

Mens vi venter på at skydekket skal lette, drar vi fram tauet for første gang. Eivind Jakobsen sikrer meg mens jeg fjerner toppskavlen. Vi klarte å klatre opp forbi skavlen på vei opp, men med 1100 høydemeter eksponering ned til sydvestbreen, frister det ikke å må droppe utfor skavlen. 

Linja vi klatra opp var en annenbestigning. 

Om vi kjører ned samme vei, blir det en førstenedkjøring.

Sørsiden av Jiehkkevárri er selve grunnen til at jeg flyttet til Tromsø. I påsken 2015 besøkte jeg Lyngsalpene for første gang. I den tiden bodde jeg i Sveits. Inspirert av en bloggpost av Andreas Fransson og brødrene Salen skulle vi kjøre nordøstrenna på Jiehkkevárri.

Vi endte opp, ni stykker fra tre forskjellige vennekretser, i Lyngsdalshytta i en uke med snøbyger. Uten mobildekning, værmelding eller skredvarsel, var den største suksessen at vi kom gjennom den uka i god behold etter mange snuturer og whiskyflasker. 

På en av de få dagene med sol gikk tre av oss opp sydvestbreen på det som ble en lang snutur. Det var første gangen blikket ble fanget av sørsiden av  Jiehkkevárri. Bratt, stort, eksponert, men med så mange hvite striper gjennom klippene at man kan ikke la være å lete etter den usannsynlige skilinjen. 

Jeg flyttet til Tromsø 3 måneder senere.

Lørdag 25. april 2020 kl 10.25 får jeg en melding fra Eivind. Han lurer på om jeg har turplaner tidlig neste uke. 

«Niks, ingen plana», svarer jeg, før jeg legger til: «Stå opp på morgningen, se ut vinduet, stå på ski.»Det er egentlig det jeg har gjort de siste seks ukene siden pandemien kom og jeg ble permittert. 

«Gira på å sjekke ut noen linjer i Sør-Lyngen?» kommer neste melding. 

Dette er den neste trinnet av den forsiktige dansen hvor man prøver å finne turpartner uten å avsløre planene sine for tidlig.

«Tja, muligens, hvor i sør-Lyngen? Hvilken linjer tenkte du på? Er basert i Nord-Lenangen nå så det kan evt bli langt å kjøre», svarer jeg. 

Jeg innser nå i ettertid at jeg kanskje ikke virker så gira i meldingene. Men husk da at største delen av det lokale skimiljøet i Lyngen er bosatt i nabokommunen Tromsø, og i den første lockdownen var det forbudt å reise.

Uten skiturister fra utlandet og Tromsø i Lyngen var vi plutselig bare totalt 20 skikjørere på 800 kvadrat kilometer skifjell. Det var surrealistisk å ha Lyngsalpene helt for seg selv i det som vanligvis er høysesongen. Det er denne tida jeg tenkerpå som «Living la Vida Lyngen».

For å toppe seks uker av fin skikjøring under lockdown med de andre arbeidsledige guidene som fant seg i Lyngen, hadde jeg nettopp kjørt en av mine drømmelinjer – Felixrenna på østsiden av Store Lenangstind. Jeg har brukt mange sesonger på å være klar for å kjøre den, bare Fransson og Kilian Jornet hadde kjørt den tidligere. Jeg var godt fornøyd med sesongen, og det skulle mye til for at jeg skulle sitte i bilen mere en 30 minutter for å kjøre ski. 

Men da Eivind nevnte  sørsida på Jiehkkevárri i neste melding var jeg gira med en gang!

Jeg hadde bare to bilder av sørsiden fra 2015-turen som var tatt fra litt feil vinkel. 

Eivind hadde noen andre dårlige mobilkamera bilder fra 2019. 

I boka The Lyngen alps står en kort beskrivelse av en klatrerute som ble soloert av en britisk klatrer i 1979 sammen med et bilde, men det er umulig for oss å vite hvordan fjellsiden ser ut akkurat nå med den rekordvinteren vi har hatt. 

Jeg og Eivind gikk den lange anmarsjen innover Lyngsdalen og slo leir på sørbreen mandag ettermiddag, den 27. april. Det hadde kommet en del fuktig nedbør tidlig i helgen som vi håpet hadde festet seg godt til hele bratte fjellsiden. Om forholdene var som vi håpet skulle det være kald ny snø som var godt festet til den ellers isete fjellsiden – noe som ville gjøre at vi klarte å kjøre ski uten å frykte for livet med hver isete hoppsving.

På kvelden fikk vi heldigvis bare noen få minutter med sikt på fjellsiden fra campen. Det var nok til å bli enige om at det blir enklest å repetere ruten som førstebestigeren soloerte i 1979, men ikke nok tid til å psyke ut. 

Vi ble enig om å ta med tau og et lite rack så vi kunne sikre oss om det var nødvendig. Men å klatre linja først var den eneste måten å få vite om det gikk en linje som var mulig å stå på ski – hvis ikke kunne vi kjøre nordøst-renna som vi har begge kjørt tidligere. Ingen dårlig plan B. Vi satt alarmen på mobilen til kl 01:30 og prøvde vårt beste å få litt søvn. 

Det hadde vært kaldt og overskyet hele helgen. Taktikken for å sikre tryggest mulig forhold er å være rask opp og ned før solen stråler inn for mye på toppen av fjellsiden.

Vi klarer å gå de første 50 høydemeterne opp fra breen med fellene før vi må feste skiene på sekken og ta på stegjern. Nå, over klippen, er vi inne det terrenget hvor å falle er ikke er et alternativ. Heldigvis er snøen som vi håper –  knedypt pudder som ikke har dannet flak.

De få plassene der snøen har sluffet ut, var det et tynt lag med grå is oppå steinene. Det er noen få konvekse partier hvor nysøen ikke har festet seg oppå det harde underlaget. Men utenom disse få partiene er det én lang bakke som er vedvarende mellom 50 og 55 grader med knedyp snø. 

Når vi har klatret 2/3 av høydemeterene må vi begynne å traversere til høyre. Dette er en av de passasjene som var umulig å rekognosere fra bakken. Vil det være mulig å traverse ut av denne renna, ut til de store snøfeltene til høyre? Vi kommer oss opp den bratte rampen til høyre og over ryggen. Nå er jeg 95% sikker på at linja skal gå på ski.

Videre til høyre er terrenget litt slakere med unntak av de ryggene som vi må klatre over, som er cirka 60 grader bratt i sidene. Jeg har aldri vært på ski i Alaska, men dette terrenget minner om alle bildene og filmer jeg har sett av dyp snø på bratte spines. Siste utfordring er å toppe ut på ryggen hvor det bratner til igjen og vi må klatre opp gjennom toppskavelen.

Vi står på toppen. Eivind spør meg hva jeg tenker. Det er ikke for sent å kjøre ned en annen vei. Etter 4 timer med eksponering på vei opp den 45- til 55 grader bratta sida er jeg nummen mot følelsen av å være utsatt. Nå står jeg trygt og kan føle hele tyngden av beslutningen i magen når jeg sier:

– Vi går for det, jeg har troa!

Jeg får lov å kjøre først. De første 50 meterne skal bli de jævligste, skumleste, farligste høydemeterene av min skikarriere.

Jeg tar isøksa i hånda og sidestepper ned der jeg har fjernet skavlen. Nå står jeg på den bratteste delen av ruta, minst 55 grader bratt, bare få meter over en klippe, på litt solskare. Vi må traversere 30 meter til høyre over denne klippa før vi kan begynne å kjøre fall-linje nedover.

Jeg er glad for at jeg må traversere, så jeg slipper å føle på presset til å sette en sving her. Under skiene mine ser jeg bare de neste 200 meterne, før fjellet blir brattere igjen, og under det ser jeg bare breen 1100 meter under oss. 

Etter traversen tar jeg min første sving, en forsiktig hoppsving til venstre. Jeg ser tilbake mot Eivind som har nå begynt å følge meg på traversen. Vi er fortsatt på et hardt skarelag, så jeg skrenser forsiktig noen meter nedover før jeg tar min neste hoppsving til høyre. 

Etter at de første 50 meterene er forsiktig unnagjort,  kommer vi endelig frem til knedyp løssnø.  Jeg slipper litt mere løs og nyter skiføret med flyt i svingene. Jeg stopper utpå en spine, trygt utenfor fall-linjen til sluffen til Eivind. Det er helt vanvittig å stå midt i slikt ekstremt terreng. En del av meg ønsker at jeg hadde noen ordentlige kjøreski og jeg kunne dra på nedover som jeg har sett så mange ganger på film.

Etter vi har kommet tilbake inn i hovedrenna, så har vi 800 høydemeter fall-linje-kjøring igjen før vi traverserer ut på rampen til høyre de siste femti meterne ned til breen.

Det er utrolig hvor slakt de partiene som er 50 eller 45 grader føles når vi har vært i denne fjellsiden så lenge. Nå er redselen borte og selvsikkerheten øker sving for sving. Vi har ennå igjen noen få isete partier som dukker opp her og der, så det er viktig og ikke miste kontrollen og bli overasket av dem. 

Nesten en time etter vi begynte å kjøre fra toppen er vi tilbake ved teltet. Vi er så ruset av lykke at vi begynner å vurdere om vi skal gå opp og kjøre en brattlinje til på Balgesvarri. Etter å ha inntatt frokost nummer to og en kaffekopp til,  konkluderer vi med at vi har egentlig hadde en ganske bra dag allerede.

Tilbake i Nord-Lenangen samme kveld feirer jeg alene med en Grandis og en Isbjørn Lite. Får en ny melding om skitur på onsdag. Vi blir enig om å meldes kl 09.00 når vi har sjekka været. #livinglavidalyngen fortsetter noen uker til.