Formidabel førstenedkjøring fra Jiehkkevárri i Lyngsalpene

Legendariske brattkjørere som Kilian Jornet og avdøde Andreas Fransson har snudd på denne linja, men sist uke var altså forholdene gode og trygge nok.

– Linja er 1100 meter, og 1000 av disse hadde veldig fin løssnø. Det kom ganske fuktig nysnø, i helgen men så ble det kaldere, så snøen festet seg godt til veggen. Den hadde tørket litt til da vi kjørte. Det var noen partier hvor det hadde sluffet tidligere, og der var det hardt og noen partier med is. Helt i toppen var det litt solskare, forteller Finn Kristoffer Hovem.

– Hvordan gjennomførte dere turen?

– Vel, det var en spennende kveld før. Vi la oss klokka 19 tirsdag, og sto opp klokka halv to for. Skal være ærlig og innrømme at vi sov ikke så godt. Litt for mye spenning! Vi klarte å gå de første 100 høydemeterne med feller, før det ble tusen høydemeter vertikal svømming oppover. Linja går opp en liten rampe fra breen, så rett opp i 800 høydemeter. Her varierer det mellom 55 og 45 grader. Litt is og stein i en liten parti i den bratteste delen. De øverste 200 høydemeterne er en travers ut til høyre. Her er det litt slakere, men veldig eksponert. Vi måtte også krysse tre spines (snørygger) som er veldig bratte på sidene. Helt i toppen var en veldig bratt og eksponert travers dit hvor skavlen fra minst, og vi klarte å toppe ut ryggen. Vi nådde toppen omtrent klokka sju på morgenen. Da var det ganske overskyet ennå. Vi brukte tau for å sikre oss mens vi fjernet skavlen så vi kunne kjøre ski fra toppen. Vi kjørte hele linja med isøks i hånda, og i de mest eksponerte partiene med dårlig snø ble det litt sidestepping, men for det meste kjørte vi ski. Det føltes veldig bra underveis. Beslutningen om å eksponere oss hadde vi allerede tatt, og forholdene viste seg å være som forventet. Det var kanskje litt mer snø i sida, men ingen flakdannelse. Det er mye spenning i turplanlegginga når du seriøst vurderer å prøve, men når beslutningen er tatt og vi er underveis får jeg en veldig flow-følelse av å gå. Etterpå er det stor glede og lettelse av være verdig. Underveis var det bare moro, men jeg syns den forberedelsene gir mer spenning over lenger tid, noen ganger flere år.

– Ja, kan du si litt om forberedelsene? Hvor lenge har dere planlagt nedkjøringa?

– Eivind hadde vært på sørryggen av Jiehkkevárri tidligere i vinter, og sett på facen. Jeg hadde vært en ukes tur i Lyngsdalen i 2015 og hadde sett facen da. Vi hadde noen bilder fra de turene som vi studerte, men vi så mest på været og visste at det var gode sjanser for riktige forhold midt på natten før sola kom, tirsdag denne uka. Vi bestemte oss for å gå inn i Lyngsdalen med telt for å se på linja. Vi er begge vant med is og alpinklatring, i tillegg til skikjøring, så vi var ganske sikre på å komme oss opp ruta. Om det virka for vanskelig å kjøre ned på ski, kunne vi kjøre nordøstrenna tilbake. Men å klatre linja var eneste måte å vurdere om den var kjørbar, og for å finne den beste linja ned.

Dagen før gutta kjørte var de inne på breen og studerte Jiehkkevárris sørside. Mye vær, mye snø og jevnt over stabilt snødekke denne vinteren var avgjørende for at linja skule være kjørbar.

– Vi gikk 11 kilometer til sydvestbreen på mandag for å slå opp telt og studere på facen. Det kom en del snø lørdag og søndag, og hadde vært overskyet hele mandag. Det var så vidt vi fikk sett linja, men det var essensielt at snøen fikk stabilisere en dag til uten at solen kom på facen, og dermed kunne løse ut snøskred og danne skarelag. Vi har hatt meget stabilt og dypt snødekke i Lyngen i vinter, men sesongen har vært preget av mye dårlig vær. Vi var ikke bekymret for flakskred, men det er store skavler på toppen av ryggen, som – unntatt de første 50 meterne fra breen – er hele linja eksponert, så en stor sluff eller skavlbrudd kunne fått veldig store konsekvenser, sier Hovem.

– Til slutt: Har dere fått noe koronapepper for turen? Altså tyn fra folk som mener det ikke er greit å gjøre ting som kan være farlige i disse merkelige tider?

– Jeg har ikke opplevde noe koronapepper i mitt miljø, bare mye støtte og hyggelig meldinger. Kanskje du inviterer til litt pepper? Jeg har hatt noen runder med meg selv angående brattkjøring og korona. Slik brattkjøring er ekstremt egoistisk, om det er pandemi eller ikke. Det har vært kjempebra snøforhold i år, og siden jeg er nå jeg en permittert skiguide som har hatt Lyngen stort sett for meg selv, så har jeg tatt mulighet å kjøre linjer jeg har tenkt på lenge når forholdene er optimale. Dermed har jeg aldri hatt bedre forutsetninger for å kjøre disse linjene «trygt» enn i år. Er det god nok begrunnelse for å kjøre bratt nå? … Det spørs hvem du spør.

Finn Kristoffer har i hvert fall ikke bomma på forholdene - to dager etter førstenedkjøringen på Lyngsalpenes høyeste fjell kjørte han denne temmelig sjeldne linja: