Høgruta i Jotunheimen

Afrika var det siste kontinentet hvor jeg ikke hadde prøvd skiføret, og hvis en skal kjøre ski i Afrika er Marokko det beste alternativet. 

Skiene hadde tatt meg fra Nordmarka til Jotunheimen og videre til alpene og derfra til USA, Canada, Alaska, Jan Mayen, Chile, Argentina, Bolivia, Nepal, Australia, Japan, New Zealand, Antarktis og nå altså Afrika. 

Det var ganske tydelig hvorfor Marokko ikke er en populær destinasjon for skikjøring: Lang anmarsj på beina og lite snø var langt i fra det en skikjører ønsker seg.

Mens jeg lå der i mørket, i lukten av en blanding av svett superundertøy og avgasser fra for mye couscous, til en dur av snorking fra de rundt 40 personene jeg delte seng med, begynte tankene å svirre tilbake til fjellene jeg vokste opp i.

Jeg hadde ikke vært i Jotunheimen siden midten av 80-tallet, men jeg husket fine hytter og snø i store i mengder rett utenfor hytta.

Hvordan kunne jeg bruke den erfaringen jeg hadde fått fra tusener av skidager rundt om i verden til å skape noe hjemme i Norge? Kanskje det var på tide å sette skituppene mot hjemlige trakter?

Jeg brukte de neste ukene og månedene på å se på alternativer. På en av turene til New Zealand hadde jeg besøkt et sted som heter Temple Basin. Der hadde de bygget en lodge langt oppe i fjellet.

Denne måtte man gå for å komme til, men de hadde satt opp «nut crackers», eller tauheiser som vi kaller dem, oppe ved hytta.

Alle som kom dit måtte ta del i matlaging, rydding osv. Kunne dette være et konsept som fungerte i Norge?

Jeg la fort denne idéen fra meg. For det første hadde jeg ikke lyst til å bygge noe nytt, og jeg hadde heller ikke lyst til å binde meg til noe for resten av livet.

Tankene vandret igjen tilbake til Jotunheimen, der var det jo fullt av hytter, men var terrenget egnet for moderne alpin skiferdsel?

Jeg begynte å kikke på bilder fra Jotunheimen på nettet, og jo mer jeg så, jo mer sikker ble jeg på at potensialet var der.

Alpine topper, snøsikkert, et stort hyttenett og alt dette over tregrensen. I tillegg var det i kjøredistanse fra store deler av der Norges befolkning bor.

Området rundt Leirvassbu virket mest interessant ut fra bildene jeg så på nettet.

Så jeg kontaktet fotograf Johan Wildhagen og Christian Nerdrum fra Fri Flyt, som begge hadde vært med i Marokko, og i tillegg «American Dave» Rosenbarger, en av mine faste skikompiser fra Chamonix.

Sammen kontaktet vi Ole Jacob Grindvold, som driver Leirvassbu, og spurte om han kunne gi oss en avtale på kost og losji, dersom vi filmet og skrev en artikkel derifra.

I løpet av denne turen ble jeg overbevist om at Jotunheimen hadde et kjempepotensial, og idéen om å skape en norsk versjon av Haute Route ble skapt foran peisen på Leirvassbu.

Høgruta i Jotunheimen

Dag 1: Starter med en rolig, slak oppgang til toppen av Besshøe (2258 moh), før man kjører ned renna på sydøstsiden og deretter følger det som på sommeren er første del av Besseggen ned til Memurubu.

Dag 2: Går over Surtningssue (2368 moh), kjent som et av Jotunheimens beste utsiktspunkter.

Dag 3: Er nok på papiret den enkleste av dagene, men du har allerede gjort to lange dagsetapper, og kroppen kan begynne å kjenne det.

Dag 4: Den første varianten går over Tverråbrean, Bukkeholsbandet, Søre Illåbrean og Leirløyfte.

Varianten over Galdhøpiggen er mye lengre, har flere høydemeter og brattere nedkjøringer og bør bare gjennomføres av meget erfarne utøvere under gode forhold.

Dag 5: Høgruta har nå tatt deg fra det åsliknende terrenget på østsiden, over og gjennom Norges høyeste fjell og til vestsiden, hvor havet begynner.

Været

Jotunheimen har et alpint innlandsklima, men innenfor fjellområdet er det store klimavariasjoner. Nedbørsmengdene er størst lengst vest og blir mindre jo lengre øst du kommer.

Den typiske vindretningen er fra vest/sørvest med nedbør vestfra. Fuktig luft fra vest legger igjen store nedbørsmengder når den blir avkjølt og presses mot Jotunheimen.

Da havner fjellene lengst i øst i regnskyggen og får svært lite nedbør. 

For at det skal komme nedbør i øst, trenger man sørøstlig vind, omtrent som i Hemsedal. Jotunheimen ligger høyt og er utsatt for de store vindene.

Statistikken viser at det er mest nedbør i Jotunheimen i september og oktober. Det er lik gjennomsnittlig nedbør i november, desember og januar.

Nedbørstallene synker til februar og mars, og det er minst nedbør i april, måneden de fleste som går Høgruta velger.

På Sognefjellshytta, som ligger på 1400 meters høyde vest for Krossbu, er gjennomsnittstemperaturen lavest i januar, med minus 11 grader.

Temperaturen stiger til minus 5 grader i gjennomsnitt i april. Midt i juli er snitt-temperaturen pluss 6 grader. Selv om nedbørsmengdene avtar mye fra vest til øst, er temperaturen ganske lik over hele Jotunheimen.

Skred

Høgruta er lagt opp med tanke på å få fin skikjøring, men også for at sikkerheten skal bli så god som mulig. Store deler av ruta er utenfor skredterreng, altså terreng med helning over 30 grader.

Den er også lagt opp med tanke på å unngå potensielle utløpssoner for skred. Så langt er det ikke rapportert om skredhendelser i tilknytning til Høgruta.

Likevel er skredfare noe du må ta hensyn til når du planlegger turen. 

På grunn av ulik nedbørsmengde, er det gjerne store forskjeller i snødekket i de områdene du beveger deg gjennom. Mens det kan være store snømengder i vest, kan det være et tynt snødekke i øst.

Et tynt snødekke er ofte skummelt, fordi det gjør det mer sannsynlig å påvirke svake snølag. Før turen bør du følge nøye med på skredvarslingen til varsom.no, spesielt med tanke på om det er vedvarende svake lag i snødekket.

Nedkjøringen fra Besshø kan være krevende i så måte. Omdannet vårsnø vil være de gunstigste forholdene for å gjennomføre Høgruta, men i Jotunheimen må du regne med vinterforhold selv i april. 

Sent i sesongen kan våtsnøskred også være et tema. Er det varmt og stekende sol, blir timingen viktig.

Da gjelder det å vente lenge nok til at sola har myknet opp en bratt nedkjøring, men samtidig komme seg ned før sola har påvirket så mye at det er fare for våte skred.