Hvorfor er Himmeltinden elsket av så mange? For å finne svar gikk vi 900 høydemeter med både brattkjørere på brett og barnefamilier på ski.
Nede på stranda, utenfor rullesteinene, slår storhavet rett inn.
– Her får du kjørt ski rett ned mot havet.
– Det er en himmelsk topptur.Med 45 kilometer til Å i vest, og 55 kilometer til Geitgaljertinden i øst, ligger Vestvågøys høyeste fjell midt i verdens vakreste øyrike.
Hit kommer tusenvis av skiturister hver vinter – med god grunn. I sin nye guidebok fra området (utgitt av Fri Flyts forlag) er forfatter Espen Nordahl klar i talen: «Dette må da være en av de mest spektakulære turer Lofoten har å by på. En lang herlig skibakke i et miljø og med en utsikt som er skapt til å imponere. Her snakker vi om skikkelig maritim skikjøring».
Startsted: Uttakleiv
Parkering: Ved grendehuset, som er gammelskolen. Her kan du vippse betaling.
Høydemeter: 930
Tid opp: 3 timer
Beste sesong: februar til mai
Eksponering: sørvestlig
Bratteste parti: 30-40 grader
Faremomenter: Løsneområder, utløpsområder, terrengfeller og skavler.
Spesielt utstyr: Stegjern
Brettkjørerne Joakim Myrseth, Birk Torgersen (32) og den innflyttede amerikaneren Victor Rizzardi (32), som jobber med vann og avløp i Vestvågøy kommune, legger parkeringsplassen bak seg. Som lofotværinger flest er de vant til korte anmarsjer. Her ute på øyene blir toppturfolk aldri så spreke som i Lyngen eller Jotunheimen.
– Det er ikke en ekte lofottur med mindre du har null anmarsj og får kjørt brett helt ned til bilen etterpå, sier Birk Torgersen.
– Til nøds kan vi gå over veien for å finne snø. Vi har maks 1000 høydemeter i oss, så er det stopp. Selv om brettbanden foretrekker enda brattere bakker enn dette er de nøye på å legge minst en tur årlig til Himmeltinden.
– Hvorfor?
Fordi Himmeltinden er topptur i Lofoten.
Himmeltinden er alt du kommer til Lofoten for å oppleve: Hav, vær, utsikt og aldeles nydelig skikjøring.
– Vi ser opp på dette fjellet hver eneste dag, og da er det klart vi får lyst å kjøre det. Det er som å bo i Alpene og se på Matterhorn. Til slutt må du bare opp der, sier Torgersen.
Birk Torgersens brettkarriere startet med et smell for 25 år siden. Ut fra intet kom verdens brettelite til hjembygda Stamsund, på sørsiden av Vestvågøy. Shaun White og de andre brettatletene var invitert til The Arctic Challenge (TAC), som ble arrangert av brettikonee Terje Håkonsen og Daniel Franck.
Birks mamma var smed og fikk oppdraget med å lage medaljer, pokaler og vikingsverd til den banebrytende konkurransen hvor en hel verden fikk se brettkjøring på sitt aller mest spektakulære.
– Arctic Challenge var det største som hadde skjedd oss.
Vi ble en spesiell generasjon som den dag i dag holder på med både snowboard og skateboard, sier Torgersen mens han går oppover Himmeltinden.
Han husker godt at Terje Håkonsen flyttet inn på loftet hjemme i Stamsund for en kort periode, og at Travis Rice ga ham et par goggles og ønsket lykke til med livet på brett.
– Uten The Arctic Challenge hadde jeg vært skigutt i dag. Jeg ble snowboarder der og da.
Nedenfra kan skiføret på Himmeltinden se skrekkelig dårlig ut. Spesielt når plussgrader og våt nedbør hindrer snølegging av fjellets underdel. Da ser linjene steinete og knotete ut, men som regel finnes god skikjøring innimellom alt det mørke. Og i verste fall må du bære litt ski eller brett.
Dette vet Vladimir Jevtic (52). Helt siden han først besøkte Lofoten på slutten av 1990-tallet har han bygget opp egen erfaringsbank i arktisk natur. I Lofoten fant han bølger som tidvis minnet om Indonesia og en kombinasjon av fjell og sjø som mangler sidestykke.
– Det blir ikke finere enn dette, sier Jevtic som i dag bor i Bodø, en fire timers fergetur sør for øyriket.
Som fastlege på Leknes dro han ofte til Himmeltinden etter jobb. Solnedgang og havutsikten uslåelig kombinasjon.
Himmeltinden var hverdagsfjellet.Denne gangen går Vladimir Jevtic litt saktere enn tidligere. Han har nemlig med seg to av sine tre barn. For første gang skal 9-åringen og 11-åringen oppleve Himmeltinden på egen hånd, og ikke bare gjennom pappas skrøner.
– Kom igjen gutta, ikke bare stå der som påfugler. Nå går vi!
Like før familien entrer bolleformasjonene som for alvor kickstarter Himmeltinds eventyrlige skiverden, tar vi et intervju med de to guttene.
– Hva tenker dere på akkurat nå?
– På hvor sliten jeg kommer til å bli, sier 11 år gamle Milian.
– Gruer du deg mest, eller gleder du deg mest?
– Jeg tror faktisk jeg gruer meg mest, for å være ærlig, men det ser fint ut å kjøre ned ... selv om det kommer til å ta en evighet å gå opp.
– Hva er det det artigste med å gå en sånn tur?
– Å kjøre ned.
– Hvordan føles det?
– Det er bare deilig. Deilig og naturnært.
– Er det verdt den slitsomme turen opp?
– Det føles verdt det når du har kjørt ned, men på vei opp tenker du ikke at det er verdt det.
– Hvor i kroppen kjenner du at det er så deilig å kjøre ned?
– Over alt. I hele kroppen. Å kjøre ski er jo litt meningsløst i seg selv, men så lenge det er så gøy er det jo ikke meningsløst.
– Når ble dere så glade i å gå topptur?
Brødrene tenker seg om. Minstemann Theodor (9) tar ordet.
– Jeg er ikke glad i å gå tur. Jeg er bare glad i å kjøre ski.
Hvis vi ser stort på nordnorsk vinterhistorie er skiturister et relativt nytt skue på Himmeltinden. Ideen om at skikjøring til havs er en god ide var svakt spirende i flere tiår før en hel skiverden plutselig ble unisont enige om at det å ta på seg toppturski i fjæresteinene er en aldeles utmerket ide. Faktisk en av de beste ideer du kan komme på som skikjører.
Er det anno 2025 noen med toppturski i boden som tenker at skitur i Lofoten er en dårlig ide?Foran seg, i bollen på Himmeltind, ser brettbanden fra Stamsund et fransk skifølge. De franske turistene sikksakker opp den snødekte fjellsiden.
Lar innfødte brettkjørere seg irritere over at en hel skiverden kommer til Lofoten for å oppleve maritim snø?
– Nei, sier Joakim Myrseth.
– For det meste føler vi oss faktisk ganske alene. Du har jo hotspotsene, som her på Himmeltind, hvor du vet at det vil være masse turister, men til vanlig har vi fjellene ganske for oss selv.
På dette punktet tror han det er stor forskjell på øst og vest i Lofoten.
– Folk drar dit det er beskrevne turer, så for oss her på Vestvågøy er turister null problem. I Vågan og rundt Svolvær er det annerledes. Slik sett er Vestvågøya unik, sier Myrseth og forteller at det finnes mye å velge i.
Hvis Himmeltinds «folkelige» linjer er herjet av skiturister finnes det drøssevis av brattere valgmuligheter i området. Lenger nord i fjellmassivet ligger blant annet «The Master Line», navngitt av det franske brettikonet Xavier De Le Rue, som var begeistret gjest for noen år siden.
– Du må nok bo her, og ha oversikt over forhold og områder, for å kunne kjøre fjellene slik vi gjør. Du må være her når det er riktige forhold. Så vi blir ikke plaget så mye. De vi møter til fjells på våre turer er stort sett folk vi kjenner fra før.
I enden av veien nede i Uttakleivvika, ved foten av Himmeltinden, sitter sauebonden Ivar Andersen (66) i egen stue. Han er 14. generasjon på gården Nordparten, og har sett både Lofoten og Uttakleiv «utvikle» seg fra å være utposter på vår klode til å bli et slags SoMe-sentrum for topptur-innhold, med kombinasjonen snø, sjø og spreke folk på kvasse tinder.
– For dyrene som går i fjellet begynner trafikken å bli heftig, sier Andersen.
– Så lenge turistene holder seg på stiene går det greit, men det er dessverre mange som absolutt skal være alle andre steder enn på stiene ... og de forstyrrer veldig mye, sier Andersen.
• Samling øyer i Nordland, som strekker seg over omtrent 150 kilometer.
• Høyeste topp: Higravtinden (1146 moh.)
• Golfstrømmen påvirker klimaet og sørger for at gradestokken sjeldent kryper under 10 minus. Plussgrader er ikke uvanlig. Grip de gode skidagene når de kommer.
Sommerstid har trafikken tatt helt av. Tellerne på Himmeltinden og nabofjellet Mannen registrerer mer enn 100 000 passeringer hver sommer.
– Hunder er selvfølgelig det aller verste. I fjor kom en franskmann ned og fortalte om en mistet husky oppe i tjukkskodda. Etter en time kom hunden blodig og trasig ned fra fjellet...
Som barn så han aldri skifolk på fjellet. Nå ser han støtt og stadig 20 skikjørere på vei ned – samtidig. Vinterstid er turistene langt mindre utfordrende. Ja, det kan bli parkeringskaos og mange som skal snu på gårdsplassen, men så lenge sauene står innelåst i varmt fjøs må skifolket bare kose seg til fjells.
I øvre halvdel av fjellet er familien Jevtic på vei opp en bratt renneformasjon. Pappa Vladimir har tatt et valg for dem alle. Ja, de kunne gått «normalveien» rundt med feller under skiene, men da ville denne læringsmuligheten gått tapt.
– Nå kan dere øve på å klatre litt, så er dere mer klar den dagen dere trenger det, sa Vladimir før de satte fart opp mellom bratte steiner.
Snøen sitter godt og er nokså hard, men samtidig myk nok til at barnefamilien kan lage trappetrinn med skistøvlene.
– Dere er ikke gamle nok til isøks. Da hadde noen av dere kakket hverandre i hodet og det orker jeg ikke, sier Vladimir til barna mens de smyger seg videre oppover.
Sporvalget er gjennomtenkt slik at et fall ikke vil føre til stor fare, men de glatteste partiene føles litt utenfor Milians komfortsone
– Pappa, dette er jo ikke noe chill gåing. Det er jo bratt!
Selv om det finnes Lofotfjell med færre folk og enda råere nedkjøringer gjør Himmeltinden en utmerket jobb i å vise hva det er vi egentlig trakter etter når vi er på tur.
– Toppturer handler jo om mye mer enn bare kjøringen, sier brettkjører Joakim Myrseth.
– Det er en sånn egen feeling i vinterfjellene. Som du finner i det småalpine terrenget når vinterdrakten er på. Det er noe helt eget. Noe absolutt magisk.
På fortoppen til Himmeltinden føler han på akkurat dette: Den rå naturopplevelsen.
– Når du kommer hit er det ikke så vanskelig å skjønne at folk kommer hit for denne opplevelsen.
– Føler du annerledes om disse omgivelsene enn hva en turist gjør?
– Når jeg var yngre ble jeg blind på dette, men toppturene brakte det tilbake til meg. Magien kom igjen. Å være til fjells vinterstid ble en øyeåpner for meg.
På Himmeltinden er det ikke bare familier på ski, brattkjørere på brett og andre turister som ferdes. Også inni fjellet er det liv. Der inne går det faktisk en heis til topps, men den er forbeholdt personell som jobber med radaren du møter på toppen av fjellet. Ryktene skal likevel ha det til at skiinteresserte har fått med seg skiene opp uten å ta heis ned. Birk Torgersen er selv i heimevernet og står regelmessig vakt ved inngangen, uten at det noen gang har gitt ham goodwill nok til å få kjøre heis opp.
– For fire år siden skulle jeg bli sikkerhetsklarert, men jeg hørte aldri noe mer, så jeg er tydeligvis ikke sikker nok.
Selv om man sjelden hører om skredulykker på Himmeltinden har terrenget mange risikoelementer ved seg. I sin nye toppturbok om Lofoten og Vesterålen skriver forfatter Espen Nordahl følgende om fjellet:
«... dette er turen som bare kan gjennomføres under stabile forhold. Den er skredutsatt, der du i store deler av turen ferdes i løsne- og utløpsområder. Det er viktig å være klar over at du oppover hele dalen beveger deg i ei terrengfelle.»
Å titte over kanten, etter de siste bratte høydemetrene opp renna, er deilig, ifølge Milian og Theodor Tveter-Jevtic. Samtidig innser pappa Vladimir at en annen gruppe skikjørere allerede står på toppunktet av Himmeltinden. De skal akkurat til å pløye ned den jomfruelige fjellsiden han hadde sett for seg å dele urørt med sine barn. Akkurat denne irritasjonen forstår ikke barna noe av.
– Det er jo mye urørt snø igjen!
Derimot føler de sterkt på motivasjonsmangel som følge av innsikten i at de ikke er på toppen ennå, men har en etappe igjen.
– Det føles litt trist, sier Milian.
– Å vite at jeg må gå enda lenger.
Pappa Vladimir smører barna med kakao og sjokolade.
– Jeg lover deg at du kommer til å synes det gøy når du kommer opp. Og det er ikke så langt opp dit som det ser ut til. Det er det aldri her i Lofoten.
På toppen av fjellet skritter familien Jevtic mot den militære radaren. Den spinner rundt og rundt mens familien gjør seg klar for felles skiopplevelser i høy fart.
– Nå er jeg skikkelig stolt av dere gutta, roper Vladmir.
På fem timer har de kommet seg 930 meter nærmere solen. Milian anerkjenner at det hele ser fantastisk ut.
– Vi er jo det høyeste fjellet her!
– Var det tungt å gå opp?
– Det var ganske chill.En time senere, vel nede ved bilen, gjør Milian seg klar for den endelige dommen etter en trygg nedkjøring.
– Dette fjellet ruler.
*Forutsetter 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden.
Alle abonnement fornyes automatisk. Se Fri Flyts bruker- og abonnementsvilkår her.
Fri Flyt gir deg reportasjer, nyheter og forbrukerstoff om ski og andre bratte aktiviteter, hovedsaklig med norsk natur som arena.
Magasinet Fri Flyt kommer 8 ganger i året, med sykkel, friluftsliv og klatring på sommerstid, og ski og topptur om vinteren.
Redaksjonen arbeider etter Redaktørplakaten. Holdninger og meninger i Fri Flyts reportasjer er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens syn.
Fri Flyt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale fra Fri Flyt for bruk annet sted, crawling, skraping, indeksering (for eksempel tekst og datamining) er ikke tillatt uten avtale.
Org.nr: 979754582
Fri Flyt AS
Postboks 1185 Sentrum
0107 Oslo
Tlf: 21 04 77 45 (8-16 man-fre)
kundeservice@friflyt.no
Vi svarer raskt på mail.
Tlf: 21 95 14 20 (9-10 tirsdag og torsdag)
Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo
Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)
Salgssjef Fri Flyt AS: Robert Robertsen
