Gode tips til packrafting

– OK. Jeg husker det fra sist, tror jeg. Noen annet jeg bør vite?

– Det er klapperslanger her.

– Hæ? Du vet jeg har én regel – ingen slanger?

– Det er klapperslanger i hele sørøst-USA, sier Coz og smiler. 

Han kneler i den korte kanoen og flyter avgårde. Shuttelen – en Ford F350-van med hjemmesveisa tackrack – har reist igjen. Så det er ingen vei tilbake. 

Elva venter. 

Det er mange grunner til at jeg ikke burde vært her. Og noen få, sterke, historiske grunner til at jeg er her på Chattooga i South Carolina likefullt. 

Vi tar «mot» først. 

For det første var det usikkert om jeg slapp inn i Amerika, etter at jeg bare noen måneder før hadde vært i ett av landene #43 Bush hadde døpt Axis of evil. Det var dermed en omstendelig prosess å få visum, og selv med visum kunne jeg bli avvist på grensa. Jeg valgte derfor å klippe skjegget og reise i chinos og button-down-skjorte, for å framstå som en vanlig mann. 

For det andre var orkanen Dorian et sted ute i Atlanteren, og den også var sugen på en tur til sørstatene, og hvis den landet før meg ville trolig ikke flyet kunne lande i Atlanta. 

For det tredje hadde jeg flytrøbbel, og på et punkt løp jeg gjennom Charles de Gaulle – en flyplass der jeg i utgangspunktet ikke skulle mellomlande – med båten på ryggen. Jeg vet ikke om det var skjorta eller båten eller bare desperasjonen i stemmen, men jeg klarte å snakke meg forbi tre franske byråkrater selv uten boardingkort og lenge etter at boardingen var stengt. De sa jeg måtte løpe. Så jeg løp i chinos. Skjorta var utsvetta da jeg satte meg ned i setet. 

For det fjerde – og dette følger av nr.3 – kom ikke bagasjen min. Da jeg landet i Atlanta om kvelden hadde jeg dermed det jeg sto og gikk i + en dagstursekk med packraften oppi. Ikke vest, ikke åre, ikke hjelm, ikke campingutstyr, ikke kamera, ikke  ... mange ting. 

Og for det femte var det ikke noe særlig vann i elva. Noe ironisk siden Dorian lå og ventet på å få slippe ned en vertikal syndeflod. Guiden på nett sa det burde være 1,2 fot i elva. Etter passkontrollen, som forløp smertefritt, møtte jeg min venn Coz i ankomsthallen og kjørte de to timene til elva. Måleren viste 1 fot – og vannstanden var synkende. 

Vi hadde altså ikke utstyr og ikke elv.

Det var på tide å gjøre opp status. Det gjøres best med generøse mengder lønnesirup i magen. 

Chattooga. 

– Hørte du de dyrene i natt?

– Ja. Hørte du de og? Kan det ha vært de hundene?

– Nei. Men de hørtes mellomstore ut. Var det coyoter? Pinnsvin?

USA har ikke allemannsretten slik vi kjenner den, men det er overraskende mange steder det er lov å telte. Etter en urolig natt på public land, langt fra highwayen men ganske nærme en rønne med mange løse hunder, drar vi på Waffle House for å spise frokost og vurdere våre muligheter. 

Det finnes en offisiell Waffle House Index. Den blir brukt av FEMA (Federal Emergency Management Agency) for å vurdere «the effect of a storm and the likely scale of assistance required for disaster recovery».  Indexen har tre nivå – grønn, gul og rød – etter hvor mange Waffle House som er åpne og hvor mye av menyen de kan servere. På vår personlige index er vi et sted mellom gult og rødt. Coz er mest bekymret over manglende vann i elva, jeg misliker å ikke ha utstyr til å klare meg. 

Men det er jo noen grunner til at jeg er her. 

Planen er å padle tre dager på Chattooga. Jeg har hatt et bilde i hodet av elva i flere tiår før jeg lærte hva den het. Dette er altså elva fra filmen «Picnic med døden». Du kunne ikke gå inn i en videoutleie på 90- eller 2000-tallet uten å se denne filmen i hylla. Og det er vanskelig å se den uten at den fester seg i minnet. Den har forsvunnet litt fra filmklassikerlista nå i streamingens, men youtubeklipp fra filmen har titalls millioner treff. Chattooga er en ikonisk elv, den er vernet – og den er vakker. Og seksjoner av den er padlebare for  folk i chinos.

I filmen padler fire venner ned elva. De havner i konflikt med lokale hillbillyer. Det ender med at to av vennene kommer ned helskinnet – en er død og en er alvorlig skadet. 

Jeg ble kjent med Coz da vi studerte sammen for rundt ti år siden. Etter studiene er vi fire venner som møtes hvert 2-3 år og padler elver i USA. Den lengste turen har vært ti dager. 

Turene er motor i vennskapet. Så vi burde også vært fire stykker på elva. Av oss fire vet vi at én er på Hawaii med ny jobb og ny dame og har takket pent nei til denne turen. Fjerdemann har ikke svart på mail eller telefon på to år. Vi er nede i to mann allerede før turen starter. Og lurer vi litt på å skrinlegge hele prosjektet. 

Men Coz har denne halve uken før han skal begynne i ny jobb.  Jeg har reist halve verden rundt for å være her, inkludert en spurt og en retorisk seier på Charles de Gaulle. Vi skal ikke la oss stoppe av litt lite vann. Det vil bare gå litt sakte. 

Utstyr? Alt av elveutstyr får jeg leid for 15 dollars. 

Camp? Her er det jeg handlet på Wal-Mart: Enkelt liggeunderlag, kaffekopp, lakenpose, badeshorts, blomstrete fleeceteppe. 

KORT LISTE OVER BRUKSOMRÅDER FOR BLOMSTRETE FLEECETEEPE.

• Pute

• Teppe

• Håndkle

• Poncho

• Bæresekk, knytt på landstrykervis rundt padleåra. 

Bony tider.

Vi har akkurat avtalt shuttling opp til put-in på seksjon 3 hos et av de lokale raftingselskapene. Vi har bestemt oss for å gi opp 3-dagers-planen og gå for 1,5 dager –seksjon 3 og 3,5.  De skjønner ikke helt hvorfor vi vil utpå med så lite vann.

– It’ll go, but it’ll be bony. 

Men samtidig trenger de business. En tørr sommer gjør at det er stille. 

Coz er ryddig og ordentlig fyr, nesten for grei. Det gjelder å lese ansiktet hans. Nå kommer det en slags lett, hyggelig sky over det. 

– Du vil ta seksjon 2 og?

– Ja, vi gjør det, nå er vi her. 

Så da blir det sånn.  23 river miles eller oppunder fire norske mil på elva venter oss. 

Seksjon 2 – vi forholder navnene raftingselskapene og guidebøkene bruker– er ganske stilleflytende. 

To grønne dalsider med tett løvverk rammer inn en elv med klart vann. Her nede ved elva er det ingen mobildekning. Det er heller ingen andre på elva. Så man må klare seg selv. 

Det er så lite vann at man må padle litt fram og tilbake og i svinger innad på elva for å komme fram. Regel #1 på elv er å ikke sette foten nedi om du er i vannet. Spesielt ikke her.  Siden elva går over grunnfjell er det spesielt mange potholes (gryteformede hull) her, perfekt beinbrudd. Men i blant må vi ut og slepe båtene. Det er 30 grader varmt, og med jet lag er jeg litt kokt i hodet. Da er det bra at ordet schlep fungerer på engelsk og. I noen av kulpene hopper vi uti og svømmer ved siden av båtene. Det lukter tungt fra trær og busker jeg ikke kjenner. Vi er langt sør. 

Coz sitter  – eller kneler, er vel mer pesist – i en elvekano. Hver gang vi skal på tur, låner han båter av lokale kanoidealister. Det finnes et slags undergrunnsnettverk der alle låner båter til hverandre. Denne hentet vi i hagen til en 14-åring utenfor Atlanta mens gutten ikke var hjemme. 

Jeg sitter i en packraft. Dermed er vi reprensentaner for det mest edle – elvekano –  og det mest æreløse – packraft –  av elvefarkoster. 

Første natt på elva.

Coz er høflig, men har sine regler. En av dem er at han hater sand i maten. Så der andre ser en fin sandbanke å camnpe på, hører Coz kun sand i tennene. Vi velger å campe på en slags øy midt elva litt inn på seksjon 3. 

Jeg padler i en shorts fra Wal-Mart og en mintgrønn trøye i XL jeg fikk låne fra Coz. Han liker en god deal på nettet. Farge og størrelse bryr han seg ikke om. I campen vandrer jeg rundt i chinos og passkontrollskjorta. Jeg lager bål, Coz lager enchiladas uten sand. 

Chattooga deler Georgia og South Carolina. Du kan altså velge i hvilken stat du kan drite. Ved bålet diskuterer vi om dette er et bra mål på om man har vært i en stat, om man samler til 50 stater. Du har jo ulike måter å regne på. Hvor mange av de 50 amerikanske statene har du satt fot i? Eller gjennomført en transaksjon i? Eller brutt loven i? 

Coz regner opp alle statene han har driti i. 

– New York, New Hampshire, Delaware ... 

– When did you poop in Delaware!? It’s tiny!

– It’s the first state! I went there to visit my sister when she was in college to go on a sea kayaking trip. It was 40 degrees and miserable.

Vi sover under Coz’ egensydde tarp. Maten henger han ut over en klippe slik at ingen critters skal spise av det om natta.

Dag 2.

Fordelen med å ikke få bagasjen er at det er lett å pakke sammen om morgenen. Coz feier hele plassen slik at det ikke er merker fra liggeunderlagene eller bålet.

Vi venter litt på at sollyset skal komme ned til elva. Steinen, elva, trærne og sanden endrer farge etterhvert som det blir lysere. Før sola når selve odden vår, kommer det reflekser fra elva lengre opp. Vi setter oss i båtene i skyggen, mens sanden fortsatt er sølvfarget.

Seksjon 3 har endel mer stryk av grad 2 og 3 og et på grad 4. Selve gradene må tas med mye salt. På lavt vann blir noen vanskeligere og noen lettere. De aller fleste kan enkelt synfares eller bæres forbi – men det er et grad 3-ish stryk nede i et juv man på ta strak arm. Iallfall ved høyt vann. På lavt vann går det overraskende glatt. Mange av strykende har så lite vann at bare en av linjene guiden antyder er mulig – og ofte må man manøvere hit og dit i elva for å finne en linje med nok vann. Elva er smal, klar, lett og leiken.

Coz vil stadig oftere ut av kanoen til han tenåringen. Først tenker jeg det bare er et ønske om å lauge seg, om å nyte å flyte med elva. Etterhvert skjønner jeg at han er plaget med gnagsår. Planen er egentlig å campe på elva i natt, rett før slutten av seksjon 3, rett før vi møter bruer, mennesker og storsamfunnet igjen. Coz orker ikke tanken på å bryte opp gnagsårene dager etter, så han foreslår at vi strekker denne dagen på elva, og padler 1,5 dagsmarsjer på en dag. Så da blir det slik. Mitt eneste motønske er at vi camper nede ved elva etter endt tur, slik at vi ikke forlater elva. 

Ved slutten av seksjon 3 venter stryket Bulls sluice, grad 4. Her har #39 Jimmy Carter vært ut i kano før han ble #39. Om en peanutbonde og president har vært ut her, burde det være gjørbart. 

Coz har skallebank og gnagsår fra 14-pringskanoen og vil gå rundt stryket. Jeg er litt sugen. I stryket er det en gjeng fra raftingselskapet. De leiker seg med ulike farkoster og med å svømme gjennom menneskestore potholes.

Han som leide meg hjelm og vest, gjenkjenner oss og kommer bort. 

– You should totally do it! It’d be fun in that thing!

Han låner that thing – packraften min – og tvinner åra i lufta som om han var en trommis mens han padler linja til høyre, ned et hesteskoformet dropp. Jeg er frista og tenker det ser gjørbart ut. 

Men et par ting holder meg tilbake. 

Coz vil ikke, og jeg pleier å følge ham. 

Raftingfyren stinker sprit og er litt for nærme ansiktet mitt.

Det er lavt vann, så å manøvere slik at man finner linja inn mot droppet er vanskelig – åra ville tatt i grunnen. 

Så greit, peanutbonde, du vinner denne. 

Magien brutt.

Seksjon 3,5 – starten på seksjon 4, før den blir for vill for vårt formål – er fin, men magien er brutt etter at vi møtte andre mennesker. Dessuten er Coz helt ferdig. 

Når vi kommer ned til take-out, venter et stryk omtalt i guiden som grade 3+ with a grade 5 hole.

Coz driter i synfaring og vil bare at turen er over. Han feirer med 4 raske paracet. Kona hans er anestesilege, så jeg vet at det førstehjelpskit-et hans har sterkere og mer ulovlige saker. 

Selv prøver jeg å døyve hodepinen fra ni timer på elva med en halvliter kaffe og et nakenbad i en kulp. 

Etterhvert som sola går ned og medisinene slår inn, stiger stemningen. Jeg sovner tidlig under fleeceteppet mitt. 

Neste tur.

På veien hit hadde vi lagt igjen en beskjed hos George, uten å vente å få svar. 

Vi står på parkeringen utenfor Johnny’s Bar-B-Q i Gainesville når telefonen til Coz ringer.

– George! How the HELL are you?

Svaret får bli en egen historie. Men før vi legger på, prøver vi å få ham med på neste tur. Det var i sin tid George som gjorde at vi startet med disse elveturene. 

Men George vil heller at vi bare kjører ned på Baja – halvøya i Mexico som begynner rett sør for San Diego – og camper på stranda der noen måneder. En slags elvetur uten selve elva. 

Jeg vet at Coz gjerne vil møte George igjen. Jeg vil iallfall det. 

Men der jeg og Coz er i livet, er det vanskelig å tilbringe noen måneder på en strand. 

Og Baja vil bli for mye sand i maten for Coz.