– Surrealistisk opplevelse

Etter å ha slitt en del med våte tak og varme klamme forhold både på våren og de siste ukene er dette den første dagen ruta er tørr og forholdene er gode. Etter å ha falt på topptaket i et støt tidligere på dagen skal hun nå «bare opp for å trene litt», men ender opp med å gå ruta med tilsynelatende god margin, og etablerer i prosessen et nytt toppnivå for de norske kvinnene.

18 februar 2023:

Jeg står på bakken og holder spent rundt tauet, nok en gang klar for et fall som aldri kommer. Denne gangen er det min bedre halvdel Andrine Skilbrei som tilsynelatende lett cruiser opp sitt siste harde prosjekt, la Rubia (8c+). Etter å ha slitt med våte tak og veldig kalde forhold de siste ukene er dette den første dagen ruta er tørr og forholdene er gode.

Det kan ved første øyekast fremstå som at det er en del likheter mellom de to bestigningene, men utover graden, at begge slet med våte tak i forkant av bestigningen og at jeg tilfeldigvis var i den andre enden av tauet, er det egentlig ganske lite som er likt. 

La Novena Puerta er ca. 22 meter lang, veldig bratt, og befinner seg i den sørvendte Santa Linya hula, nordøst i Spania.

La Rubia er cirka 50 meter lang, svakt overhengende, og befinner seg i den nordvendte Chilam Balam hula i Villanueva del Rosario, sør i Spania. I Santa Linya er det mye sol og det kan selv på vinteren bli for varmt. I Rosario er det aldri sol og ofte veldig kaldt i vintermånedene. I Santa Linya er det trivelig å oppholde seg, det er flatt og fint under rutene og unger og hunder kan løpe fritt rundt.

I Rosario er det faste tau, sva med små hyller og generelt bratt og kjipt å bevege seg eller sikre, ingen tar med barn og få hunder som ikke er halvt geit kommer lengre enn den første ruta.

I Santa Linya er det generelt bratt og tett bolta, i Rosario er det, med unntak av selve Chilam, ikke fullt så bratt, generelt lengre ruter, større avstand mellom boltene og i tillegg en masse lange tauslynger over alt for å redusere taudrag. Alle disse faktorene gir klatringen i Rosario en mer eksponert og eventyrlig følelse enn klatringen i Santa Linya som ofte blir referert til som en utendørs versjon av et klatresenter. 

Det betyr ikke at det ene klatrefeltet nødvendigvis er bedre enn det andre, kun at de er veldig ulike.

Det har nå gått litt over 10 år siden den dagen i november da Hannah økte nivået for de norske kvinnene til 8c+. Siden det har ingen norsk dame gått en rute på dette nivået igjen, før nå. Samtidig har ikke tiden stått stille i disse 10 årene.

Det generelle nivået har økt betraktelig, flere enn noen gang har etablert seg på det norske nier-tallet, og en håndfull kjente navn som Maria Sandbu, Tina Johnsen Hafsaas og nå Therese Johansen har gjort 8c-bestigninger. Hannah, og forsåvidt de tre andre norske kvinnene som har kommet seg opp på 8c nivå, startet alle å klatre i ung alder. De har trent mye inne, vært på landslaget, hatt sponsorer og konkurrert internasjonalt. De har i stor grad representert eliten blant de norske kvinnene. 

Andrine Skilbrei skiller seg her ut på mange måter. Hun har vel så vidt deltatt i noen lokale konkurranser, har aldri vært på landslaget, og ble i motsetning til de andre først introdusert for klatring på folkehøyskole i en alder av 19 år. I starten ble det ikke så mye uteklatring og hun klatret bare litt sporadisk inne. Først to år senere, etter å ha flyttet til Sogndal for å studere, begynte hun å klatre mer jevnlig, og samtidig mer ute. Hun var da 21 år og prøvde å etablere seg på 6c, norsk grad 7-. Til sammenligning gikk Hannah sin første 8c på samme alder.

Progresjonen i Sogndal var stor og etter et par år var hun oppe på 8a, norsk grad 9-. Det å komme seg fra graden 7- til 9- på et par år er kanskje ikke like stort som det en gang var, selv om det for de fleste fortsatt er å regne som imponerende i seg selv. Av de som kommer seg til 9- fort, er mitt inntrykk at videre progresjonen ofte flater noe ut, det er i alle fall tilsynelatende få som kommer seg opp til grad 8b (9), for ikke å snakke om 8b+ (9/9+) eller 8c (9+).

Det finnes ekstreme eksempler på kvinner i andre land som har gått fra å plukke opp et par klatresko i «voksen» alder, til å nå et høyt internasjonalt nivå på veldig kort tid. Den tidligere tyske turneren Martina Demmel sjokkerte i alle fall mange da hun gikk fra «nybegynner» til 9a på kun fire år. Andrine sin reise fra 7- til 8c+ på litt under seks år framstår da kanskje ikke like ekstrem i en internasjonal sammenheng, men i et norsk perspektiv er dette noe unikt vi aldri tidligere har sett på kvinnesiden.

Andrine, med sin relativt korte karriere, er ikke like kjent som de andre norske damene på 8c-nivå, men hun er heller ikke helt ukjent i det norske klatremiljøet. Spesielt bestigningen av Fraulein på Kvam i Sogndal fikk en del oppmerksomhet.

Da Andrine gikk Fraulein i 2021 sto den i 8c, en grad ingen av de tidligere bestigerne hadde sagt noe på. Dette skjedde knappe to år etter at hun hadde gått sin første 8a, på et tidspunkt det hardeste ruta hun hadde gått var 8a+. Hun gikk i tillegg ruta på kun fem økter, noe som førte til at hun naturlig nok ble skeptisk til graden og nedgraderte den. Vi var flere som prøvde ruta samtidig og jeg husker hun måtte overtales til å akseptere at hun hadde persa og sette den i 8b, ikke i 8a+! Nå er det vel enighet blant de som har gått ruta siden at den kanskje ikke holder 8c, men jeg vil likevel si den er nærmere 8b+ en 8a+.

Siden det har hun etablert seg godt på niertallet (det franske åtter-tallet) med flere raske bestigninger av 8b og 8b+ og hopper nå over 8c graden og går sin første 8c+.

Det kan på mange måter igjen virke for godt til å være sant på lik linje med Fraulein-bestigningen, men samtidig er det ikke helt uhørt å hoppe over en grad selv på dette nivået, selv om det ikke skjer så ofte! Hannah for eksempel hoppet like greit over 8b+ graden i 2011 da hun gikk sin første 8c, uten at den ruta (Fabelita) nødvendigvis var feil gradert. 

Ruta Andrine nå har gått, la Rubia, er i likhet med Hannah sin 8c+, la Novena Puerta, ikke en ukjent rute i norsk sammenheng, tvert imot har begge vært, og er fortsatt populære blant norske klatrere.

Sammen med Odins Øye i Flatanger ligger de på toppen av lista av 8c+ ruter med flest norske bestigninger, alle tre rutene med seks bestigninger hver.

Av rundt 40 bestigninger logget på 8a.nu for hver av de to rutene kan vi lese at ca. 90% av de som har gått de, både for Rubia og Novena, mener de holder 8c+ graden. De resterende 10% har antydet at de kan være 8c eller 8c/+. Med så mange bestigninger, og av så mange kjente internasjonale navn, vil det være rart å si noe annet enn at konsensus for de to rutene er 8c+, ikke 8c. Samtidig er det kanskje naturlig å tenke at de ligger i det nedre sjiktet av den respektive graden basert på hva folk sier og min personlige erfaring med de respektive rutene. Grunnen til at jeg velger å nevne dette er fordi vi kan si eller tenke hva vi vil om grader, men når det kommer til store eller historiske bestigninger har nettopp graden en tendens til å komme i fokus. Hadde ruta stått i 8b+ hadde det jo tross alt ikke vært en sak. Samtidig er det vanskelig for Andrine sin del å si så mye om den da hun ikke har noen tidligere erfaring på dette nivået. 

Klatring er heldigvis mer enn bare grader, og bak enhver bestigning skjuler det seg en historie som sjelden kan oppsummeres i et tall. Dette er ikke bare historien om den andre norske kvinnen til å gå en 8c+, men og Andrine sin personlige fortelling om en bestigning av la Rubia.

– Andrine, du har nylig gått la Rubia (8c+) i Chilam Balam hula i Spania. Hvordan endte du opp der?

– Det var både litt tilfeldig og ikke helt tilfeldig på en gang. Jeg har lenge vært gira på å klatre i Spania, og dette virka som et bra tidspunkt. For min del hadde jeg ikke vært i Spania og klatra før, så det var det egentlig ikke så nøye for meg hvor vi endte opp. Siden vi kjørte bil nedover var det heller ikke så farlig å bestemme seg med en gang, og vi hadde muligheten til å se det litt an og reise dit det så ut til å være bra vær. Vi kjørte faktisk først til Chulilla, men av praktiske grunner endte vi i Rosario da jeg trengte et sted å sitte inne for å jobbe med mastergraden, og det var her vi først fant et egnet sted å bo. Likevel var det ikke helt tilfeldig at vi endte opp akkurat her. Siden Henning har vært her mye før og har snakka varmt om stedet, var jo også jeg gira på å sjekke det ut. Henning hadde vel også et påbegynt prosjekt fra tidligere i høst som han tilsynelatende ikke hadde noe imot å komme tilbake til.

– I fjor vinter var du på en lengre roadtrip rundt i Europa, men var litt uheldig med været og endte opp på steder med mye våt tufa. Var du ikke redd for at det samme skulle skje igjen? Chilam hula er jo nordvendt med mye tufa som ofte er våt om vinteren?

– Joda, man er vel alltids litt redd for det, men det var en sjanse vi var villige til å ta. Vi prøver jo så godt vi kan å finne tørr stein innenfor den stilen vi har lyst å klatre på, men ting går ikke alltid som man vil. Selv om vi har muligheten til å følge litt med på været i forkant og sånt, vet man jo heller aldri hva som kommer til å skje når man er et sted over lengre tid. Vinteren er jo ofte en våtere årstid, så det er verken uvanlig eller uforventa at man kommer borti en del våt klatring. Det er bare en del av gamet når man klatrer ute, og kanskje spesielt når man ønsker å klatre på tufa. Noen ganger er man heldig og har mye tørt å klatre på, og andre ganger må man bare leve med at det er litt vått og klatre på det som er. Man finner som regel alltids noe som er tørt eller som det går an å klatre på selv om det er litt våt. I år har vi heldigvis ikke hatt like store problemer med det. Den største utfordringa har heller vært kulde og vind, noe som har gjort det veldig surt å jobbe på rutene.

– Du skriver som nevnt på en masteroppgave. Hvordan kombinerer du det med å være på tur og klatre i Spania, og hvordan påvirker det dine valg i form av klatrefelt og ruter?

– Det påvirker selvfølgelig valgene mine en del når det kommer til både hvor mye tid jeg kan sette av til å klatre, og også hvor og hva jeg ønsker å klatre på. Med masteren blir jeg nødt til å sette av en del tid til å skrive, så da blir det automatisk litt mindre tid til klatring. Vanligvis ville vi kanskje klatra to dager på, en dag av, men nå blir det mer som en dag på, og en dag av, for å få mer tid til å jobbe med skole. Vi bor også inne i hus denne gangen, noe som gjør hele studietilværelsen mye enklere. 

Siden vi har mindre tid til å klatre, blir det også et mål å få mest mulig ut av de klatredagene vi har. Det ble da et poeng å bo et sted i nærheten av klatrefeltet, så vi slipper å bruke så mye tid på kjøring og anmarsj og sånne ting. Erfaringsmessig vet jeg samtidig at det er mer effektivt for meg å finne meg et prosjekt jeg kan jobbe på. Jeg synes også det er litt kjekkere når jeg vet at jeg skal være et sted over litt lengre tid. Med så mange hviledager er det i tillegg fint å jobbe på en rute der jeg vet jeg kan ta i hardt og slite meg skikkelig ut. La rubia var egentlig et perfekt valg sånn sett. Den har både flere harde flytt ganske tidlig som var relativt lett å komme seg opp til og jobbe på, og den er såpass lang, at etter en runde helt til topps var det nesten så jeg følte jeg trengte en ny hviledag.

– La Rubia, hva fikk deg til å velge akkurat den ruta?
– Da vi begynte å snakke om å reise hit, var det egentlig Henning som foreslo at jeg kunne prøve ruta og at den kanskje kunne passe meg bra. Tradisjon tro lo jeg nå bare litt av det, og tenkte det var et litt vel hårete mål. Inni meg var det likevel noe som begynte å tenke på

om det kunne være mulig. Henning har som regel rett når det kommer til sånne ting. Da vi kom hit, valgte jeg likevel å gå på en annen rute, La Poten (8b), og tenkte det kunne være et greit introprosjekt. Men så gikk jeg den plutselig veldig fort, og da begynte jeg igjen å tenke litt på å prøve noe litt hardere. Jeg har vært litt gira på å prøve 8c en liten stund nå, men siden det ikke er så mange ruter av den graden her, og få som kanskje passer meg like bra, ble liksom La Rubia det neste naturlige valget.

– La Rubia er 50 meter lang, full i lange slynger og er tidvis run-out. Hvordan tilnærmet du deg ruta? Kan du fortelle litt om prosessen? Hvor lenge jobba du på ruta, og hvordan var været og forholdene?

– Jeg brukte til sammen 12 økter på ruta. I starten var målet bare å komme seg opp, kjenne litt på flytta og teste ut om det i det hele tatt var mulig å klatre på. Jeg visste at de hardeste flyttene var relativt langt nede på ruta, så i første omgang var det bare om å gjøre å komme seg opp dit og jobbe på dette. Forholdene var ganske sure og kalde på denne tida, og cruxtakene var så å si alltid våte, så det var til tider litt utfordrende, men på ett eller annet vis klarte jeg likevel å jobbe på det, og jeg hadde hele tiden litt progresjon.

Siden ruta er så lang ble det naturlig å dele den opp i en øvre og nedre del for å gjøre prosessen litt enklere. Ettersom jeg fant den nedre delen såpass hard, brukte jeg hele tre økter før jeg klarte å karre meg opp for å jobbe på øvre del. I starten psyka jeg og litt på avstanden mellom slyngene, og syntes ruta var litt ekkelt å klatre på generelt. Halvåret som var hadde jeg klatra lite ute og psyken var ikke helt der den pleier å være, så jeg måtte jobbe litt med meg selv for å bli komfortabel igjen. I det jeg begynte på øvre del, hadde heldigvis dette kommet seg veldig, og avstanden mellom boltene plagde meg ikke så mye lengre. Likevel fikk jeg andre utfordringer her. Til tross for at denne delen skulle være lettere, sleit jeg overraskende mye med i det hele tatt å komme meg opp. De første øktene tok jeg flere lange susere og kom meg ikke til toppen en gang.

Etter hvert begynte det heldigvis å løsne. Jeg fant ut av betaen og begynte å linke sekvenser. Ganske tidlig, før jeg i det hele tatt hadde funnet ut av den øvre delen, begynte jeg også å linke fra bunn for å se om jeg klarte å komme meg opp til cruxet. Hver økt kom jeg meg litt lengre, og etter kort tid var jeg plutselig der. I cruxet var dessverre taka konstant våte, og jeg hadde flere runder hvor jeg sklei av på omtrent samme sted. Det var litt irriterende, for selv om resten av ruta var tørr, var den brune tufaen, der alle de kjipeste takene er, tilsynelatende alltid våt. Likevel gikk det liksom nesten, og jeg bestemte meg på et tidspunkt bare for å fortsette å prøve å linke sekvensen fra bunn, i håp om at jeg på ett eller anna vis skulle klare å karre meg gjennom. 

– Hvordan var selve bestigningen? Kan du fortelle litt om den dagen og hva du tenkte på underveis?

– Dagen jeg gikk ruta var det egentlig helt perfekte forhold. Jeg hadde en ambisjon om å prøve å linke cruxet fra bunn ettersom jeg hadde vært ganske nær dagene før. Utenom det hadde jeg ingen forventninger. Jeg finner en god flyt fra start, og kommer meg opp til cruxet som tidligere. Halvveis gjennom innser jeg plutselig at takene er tørre, og at jeg fortsatt henger på, og før jeg vet ordet av det er jeg forbi og henger i neste hvil. På dette tidspunktet tenkte jeg vel bare at det var kult at jeg kom igjennom cruxet og jeg er gira på å se hvor langt jeg kan komme. Overraskende nok har jeg plutselig stålkontroll på betaen videre, noe jeg har surra mye med tidligere, og det flyter bra et godt stykke oppover.

En ting som er litt kult med å klatre på en så lang rute, er at det i tillegg til det fysiske, også er en mental utfordring. I hvilene spesielt er det fort at tankene begynner å vandre, og det er lett å miste fokus eller bli stressa. Nettopp det skjedde også med meg på et tidspunkt i det jeg begynte å nærme meg toppen. Jeg hadde hengt i en hvil ganske lenge, og kom plutselig på at jeg ikke hadde helt kontroll på den neste sekvensen. Dette gjorde meg litt nervøs, og i det jeg gikk videre ble jeg plutselig veldig nølende. Jeg begynte å rote med betaen og klarte plutselig ikke å fokusere. Like etter begynte jeg å føle meg pumpa, og jeg tenkte at det var det. Heldigvis klarte jeg å improvisere meg inn i en kjapp hvil, fikk rista litt ut, og greide å samle meg nok til å komme meg videre og før jeg visste ordet av det var jeg plutselig oppe og klippa ankeret. 

Hele opplevelsen var egentlig litt surrealistisk, så i det jeg klippa ankeret, gikk jeg gjennom hele ruta i hodet for å dobbeltsjekke at jeg virkelig hadde klatra alt. Jeg var jo i utgangspunktet innstilt på å linke, så det føltes veldig rart at jeg ikke hadde hengt i tauet. For sikkerhets skyld spurte jeg også Henning når jeg kommer ned igjen, om han er helt sikker på at jeg faktisk hadde klatra alt uten å henge. Heldigvis var svaret ja.