Guide til grader i norsk klatring

For ordens skyld bør det legges til at grader er høyst subjektive, og at de vel så mye er en funksjon av tid og sted som det objektivt hardeste flyttet – selv om dette kanskje heller ikke finnes, det objektivt hardeste altså. 

Og, la meg skynde meg å legge til en ting til: Klatring handler ikke (bare) om harde grader og persing. 

Det har vært et tidkrevende og overraskende vanskelig arbeid å finne de første rutene på hver grad. Man skulle jo tro folk visste om de var første i landet til å gå en rute med en ny grad – men nei, ikke alltid har det vist seg.

Flere jeg har snakket med kan ikke gjøre rede for hvilken måned de gikk ruta eller om det faktisk var den vanskeligste i landet på den tiden. Heldigvis har jeg flinke forgjengere som har gjort en grundig jobb jeg kan lene meg på.

Excel-ark og nitidige nedtegnelser fra tidligere års bragder. Gamle intervjuer, tidligere magasiner, blogger og et velvillig klatremiljø har vært til uvurderlig hjelp.  

Jeg har snakket med et titalls personer for å få bekreftet eller avkreftet ryktet om den ene eller andre ruta. Noen har avfeid det hele med at de «driter i grader», andre er velvillige og har hukommelse som elefanter og kan fortelle meg årstall, rutenavn og førstebestigere.

Jeg har lest meg opp på gamle artikler, søkt på nettet og forsøkt å spore opp legender som holder til – fortsatt! – i Romsdalen eller på Kolsås. 

Graden 7+ var en av flere ruter det ble spådd tvil om. Det ble gått fire 7+ i Norge i 1980. Men hvem var først? 

Men vi forhaster oss. La oss spole litt lengre tilbake i tid.

Begynnelsen

På begynnelsen av 1900-tallet handlet klatring om fjell. Om å bestige ugåtte linjer i Romsdalen, Innerdalen, Jotunheimen og i Nord-Norge. Bratt klyving fikk etter hvert merkelappen «klatring», men det er vanskelig å bestemme akkurat når dette skjedde. 

Da førstebestigningen av Stetind ble gjort 1910, med «de ti forbitrede fingertak» som vanskeligste passasje, var grad 4+ helt cutting edge. Dette er jo utvilsomt klatring – og hver gang jeg er der oppe slår det meg hvilket enormt mot førstebestigerne må ha hatt.

Selv i dag er det en krevende rute å gå, uavhengig av grad. Men historiene om klatrere som har møtt på sauebonder i gummistøvler på jakt etter lam som står fast er jo mange, spredte og kanskje sanne. Er det sånn at det blir klatring så snart man får et tau om livet? Vi må uansett velge oss et sted å begynne, og da velger vi oss Kolsås i 1935. 

Dette var året Arne Næss senior gikk Stueveggen og Zapffes Trapp. Begge er gradert 5+ og ligger på Øvre Sydstup på Kolsås, ett av arnestedene for utvikling av vanskelig klatring i Norge. 

Kolsås

Det var på Kolsås det skjedde, helt fram til de glade 80-årene. I begynnelsen som et treningsfelt, der de kunne øve seg til de store fjellene, men etter hvert et selvstendig crag som fortsatt får besøk av både legender fra gamledager og noviser i sporten. Den dag i dag  har mange sitt første møte med utendørsklatring på en av de mange historiske rutene.  

På Kolsås så vi landets første 5’ere, 6’ere og 7’ere bli introdusert. Utviklingen har gått sin gang, men ett sted merker vi oss at det tok påfallende lang tid: Fra graden 6+ til 7- tok det hele åtte år. 

Ruter på 7-tallet ble endelig introdusert i 1977 av Bjørn Myrer Lund. Sammen med Ulf Geir Hansen gikk han ruta Lyskastern (7-). Myrer Lund gikk også Beverly Hills (7) og senere samme år gikk han landets første rene 7’er: Manndomsprøven. Alle rutene lå selvsagt på Kolsås.  

– Grad 7 var jo allerede innført i Alpene, så det var naturlig at det skulle skje her også. Det var såpass mye vanskeligere enn de etablerte rutene, så det var jo utviklingen. Jeg kan ikke huske det var noen stor reaksjon på det å innføre graden 7- , sier Lund selv om innføringen av graden.

Og legger til:

– Manndomsprøven er et tåpelig navn forresten. Bør få et nytt!

7+

Det bringer oss til diskusjonen om landets første 7+. Det ble gått fire ruter med den graden i Norge i 1980: Fenriss på Fjell, Risset på Norafjell i Romsdalen, samt Revkrok og Villskudd på Kolsås. Det har lenge vært konsensus om at det nok var sistnevnte rute, gått av Finn Dæhlie i Østveggen i Kolsås, var først. 

Men tidligere redaktør i Klatring, Leif Håvard Kvande – som vi er stor takk skyldig for hjelp til denne saken – setter oss på et annet spor. 

Og sannelig viser det seg at denne delen av norsk klatrehistorie må skrives om. 

Risset tok innersvingen på Villskudd. Klatreren var Romsdals’ store sønn, Hans Christian Doseth, sikreren var Fred Husøy. Husøy husket ikke måneden ruta ble gått, men det var før Doseth flyttet til Oslo – ergo ble Risset gått først. 

Selv om han ikke husket måneden, husket han godt at Doseth ble så forbanna for et kileknippe han mistet ned bak noen steiner den dagen. 

Det er jo for så vidt et lite tankekors at det er det som står igjen fra den dagen for 40 år siden – ikke det faktum at han var med å sikre på landets hardeste rute.

7+ graden er interessant av en annen grunn også: Derfra og ut ble flere av rutene sikret med borrebolter. Du fant riktig nok noen ruter som var sikret med noen bankebolter her og der av de tidligere, men stort sett var de sikret med kiler, friends, nøtter, muttere – kall det hva du vil.

Men fra 1980 og ut er det bolter som gjelder.

Fjell

Utover 1980-tallet fortsatte utviklingen i en rivende fart. Noe av den kan nok tilskrives Doseth sitt ustoppelig driv og konkurranseinstinkt, men skal vi tro Dag Kolsrud, en annen av datidens ledende klatrere, var grunnen mer sammensatt:

– På siste halvdel av 70-tallet var tiden moden for et nytt trinn i klatresportens utvikling i Norge. Det skjedde en del i Trondheim, men enda mer i Oslo, mest på grunn av at det var flere klatrere her. Denne utviklingen ville trolig ha kommet uansett, og var nok ikke så avhengig av enkeltpersoner som man kan få inntrykk av fra klatrelitteraturen. Vi var i stor grad drevet av impulsene fra utlandet. Vi drev mest importvirksomhet, sier han i et intervju i Klatring # 151.

Klatrerne beveget seg bort fra øving til fjellet på Kolsås, og konsentrerte seg i større grad om harde flytt og enkeltbevegelser på feltene Damtjern, vest for Oslo og Fjell, øst for Oslo. Navn som Hans Christian Doseth, Marius Morstad og Håkon Hansen går igjen på lista over førstebestigere.

På Fjell gikk Doseth ruta 1984 i året 1981 og innførte med det graden 8-. Året etter gikk han Stillheten (8). Den er en klassiker med relativt få bestigninger i forhold til graden: Den er fingertung, buldrete, veldig hard og sparsommelig boltet.

Søskenbarnet Kjetil Svanemyr har skrevet en fin artikkel om Doseth, og der finner man dette sitatet om Stillheten fra sistnevntes dagbok: «Ruta er aldeles desperat vanskelig ... Herregud, den må være minst 8+/9-! Helt sikkert den vanskeligste på Fjell, sikkert også i Norge.»

Demperhylla

Damtjern er egentlig et stort felt, med mange vegger i ulike høyder og vinkler. Likevel, når man snakker om Damtjern på 80-tallet, tenker man egentlig på «Demperhylla».

En hylle som ligger litt høyere enn de andre veggene, rett over tjernet, med en lett overhengende og blankskurt femten meter høy vegg. Med bombefast granitt, små fottak, runde former, skarpe krimper, ingen jugs.

Demperhylla har fått navnet sitt etter en av de største klassikerne på Hylla, i Oslo, kanskje i Norge: Stive Dempere. Landets første 8+, gått av Marius Morstad i året 1986.

Hvert tak, og hvert flytt på Stive Dempere har et navn, og alle som har vært på ruta kjenner de: En semi-catch fra et dårlig sidetak og et lite fottak opp til et ganske godt tak, et av rutas beste faktisk.

Opp med beina, høyre hånd opp på en slapp sloper, flytt opp beina igjen, så en perfekt deadpoint inn i «haikjeften» – en skarp lomme som ikke kan beskrives på noen annen måte. Høyre fot opp på rampe, strekk deg ut til høyre og velg mellom tre små krimper – slik at du blir stående i en ikonisk positur og derav navnet:

Korsfestelsesflyttet. Så flytter du venstre hånd etter, deretter kommer det mange regner for det egentlige cruxet – signaturflyttet. Dette går opp i en to-finger-skulder, hold spennet i kroppen, før det venter en god jam ut til venstre igjen, og første hvil på ruta nærmer seg.

Ruta Stive Dempere er ikonisk, ikke bare fordi hvert eneste flytt er som laget for å klatre det, eller at steinkvaliteten er perfekt. Da den ble gått ble den en markør på at klatresporten hadde avansert enda ett hakk.

Graden holder seg utvilsomt den dag i dag – noe som er gjennomgående for omtrent alle rutene som er første på sin grad i landet. Det vitner kanskje om at det er en såpass vågal handling at man bør være sikker i sin sak før man introduserer en ny grad.

Et Maraton

Når man har gått Stive Dempere er man både lettet men også en smule bekymret –det neste som venter er å flytte slyngene noen meter til venstre. Der venter en litt brattere, glattere og hardere rute.

– Navnet, det sier seg vel selv. Hvis man har brukt +50 dager på en rute faller dette rutenavnet ganske naturlig. Dessuten var jeg alltid dødspumpa i toppen.

Dette svarer Per Hustad, førstebestiger av Maraton. Landets første 9’er ble gått i 1988, og manifesterte Damtjern som det nye stedet for harde ruter i landet. 

– Det var Leif-Inge Magnussen som fant linja og plasserte en bolt der, forteller Hustad.

– Den stod på midten av ruta, i crux-seksjonen og ble også brukt da jeg ledet den. 

– Fortell om første gang du var på linja. Skjønte du umiddelbart at det var mulig? 

–  Første gang jeg var på ruta var på sommeren 1987. Det var 25 varmegrader, og selv om den lå i skyggen klarte jeg knapt et flytt. Crux-seksjonen virket da helt umulig. Jeg bestemte meg likevel samme dag for at dette var et prosjekt jeg var villig til å jobbe mye på – jeg syntes linja var utrolig fin. På den tiden var jeg vel en av landets beste klatrere, selv om jeg i 1987 ikke hadde gått mer enn 8+/9-.  

– Var du usikker på graden?

– I det lille Oslo-miljøet var det en diskusjon om Mikrokosmos (den gang ugått) eller Marathon var hardest. Leif Henriksen hadde hengt mye på de hardeste rutene i Buoux og mente vel Mikrokosmos burde holde 9-/9. I bunn og grunn var det så enkelt som: Jeg prøver å gradere den 9, fordi det tror jeg den er, og så får andre heller nedgradere.

– Hva betydde det å innføre grad 9 i Norge?

– Der og da var jeg utrolig lykkelig å ha nådd målet mitt, om å gå en rute som virket helt kliss umulig i starten. Jeg var også selvfølgelig stolt over å ha flyttet grensen for klatring i Norge. Da jeg startet med klatring som 16-åring hadde jeg overhodet ingen tro på at jeg kunne klare å klatre like vanskelig som datidens helter Dag Kolsrud, Marius Morstad og ikke minst Hans-Christian Doseth.

– Hvordan ble det mottatt i miljøet? Var det kontroversielt?

– Bare gratulasjoner og positive tilbakemeldinger. Håkon Hansen repeterte vel som førstemann ruta – jeg tror han brukte 17 dager – og bekreftet graden. På den tiden hadde han begynt å gå harde ting i syd-Frankrike, så han hadde en slags ide om hva 8b var. Maraton er vel uten tvil min stolteste bestigning, men ikke det sterkeste klatreminnet - det har jeg nok hatt i fjellet, Andersnatten på vinteren eller Trollveggen på sommeren, forteller Per Hustad.

Og etter Marathon gikk utviklingen videre. I denne saken har vi satt et foreløpig punktum for denne delen av historieskrivingen ved årtusenskiftet. Og dermed slutter denne historien i 1998, da Robert Caspersen gikk Fryktelig i tvil (8c eller 9+). 

For ordens skyld: I dag er landets – og verdens – hardeste rute Silence (9c) i Flatanger, etablert av Adam Ondra.  

Men hvorfor, lurer du på? 

Hva sitter vi så igjen med, annet enn en liste med navn og årstall. 

Blir vi ikke for fokusert på tall og grader? spør du. 

Hva skjedde med klatregleden? 

Joda, den er der fortsatt. 

Grunnen til at det er interessant å skulle rangere rutene etter første og vanskeligste er fordi det er et utmerket utgangspunkt hvis vi ønsker å vite mer om klatrehistorien. Avanseringen i grader henger sammen med utviklingen av utstyret vi brukte, personene som drev det framover, oppblomstringen av innesentrene, tilgjengelig informasjon, økt kunnskap og flere klatrere.

Grader er ingen statisk størrelse – noe som blant annet gjør artikler som denne litt vriene å få til – men de gir oss noen hint. Vel så viktig som rutegraden er rutenavnet, tiden og stedet. Grader blir satt i sin egen historiske kontekst, og hvis det var en beinhard kultur med hardinger – vel, så ble graden deretter. 

Legg også merke til årstallet for førstebestigningen om du vil vite mer om ruta du selv skal i kast med. En 5+ gått på 70-tallet på Hornaksla i Romsdalen er noe ganske annet enn en 5+ på et nytt felt på Kalymnos i Hellas, såpass kan jeg røpe. 

Hvis vi skulle vi satt oss ned og lest oss opp på hver enkelt rute hadde vi aldri fått på oss skoa og begynt å klatre selv. Derfor: grader. Med navnet på førstebestiger, årstall og litt egen klatrehistorie i bakhodet bør vi komme et lite stykke på vei for å få en indikasjon på om vi selv har noe å stille opp med på den aktuelle ruta.

Det er garantert noen som føler seg oversett, noen som har blitt glemt, og noen som bevisst har holdt seg i bakgrunnen. Det er ikke sånn at en rute må få et navn og en grad for å bli ‘gyldig’ – det er fortsatt bare et stykke stein. 

Doseth

Tilbake til Risset på Norafjell, Norges første 7+. Sikreren, Fred Husøy svarer meg på telefon fra Romsdalen om bestigningen til Hans Christian Doseth:

– Hvordan var det da han gikk den? Hadde han prosjekter den lenge?

– Nei, han rappellerte ned en gang og så på sikringene, før han gikk den on-sight. Det var jo stort sett sånn det ble gjort på den tider, sier Husøy.

Og med det var graden 7+ innført i Norge.

Husøy forteller også om 7- graden. Ruta Tarzan (1978 på feltet Mjelva i Romsdalen, gått av Doseth og Børge Østigård) var en av de første, og Husøy sier han husker det på grunn av den påfølgende diskusjonen.

 – Ruta var såpass mye hardere enn det andre som var gått, så vi skjønte at det var et hakk opp, forteller han.

– Var det kontroversielt med en ny grad? 

– Det var jo Hans Christian Doseth. Da godtok alle det.

En stor takk går til Geir Arne Bore, Leif Håvard Kvande, Einar Broch Johnsen, Arne Larsen, Per Hustad, Bjørn Myrer Lund og Fred Husøy for hjelp underveis i arbeidet med saken. Tross god hjelp tar vi forbehold om feil, og blir takknemlige for korreksjoner for å få oppdatert lista.