Klippeklatring i Kristiansund

Vil du holde deg litt nærmere Trøndelag, men fortsatt nyte nordmøringens dialekt, fotballferdigheter og gjestfrihet, så er Drøpping ved Sunndalsøra et strålende alternativ - såfremt du kommer deg vekk fra Oslo!

Sjekk ut denne legendariske og knallharde ruta litt lenger sør!

Starten

Den ubestridte klatrepionéren på Nordmøre var Thorstein Engvig. På starten av 50-tallet var han sannsynligvis en ganske ensom klatrer her ute i havgapet. Men han hadde venner i Romsdal og Trøndelag som han dro på lengre turer med, og han dro med seg ny og nyttig kunnskap tilbake til Kristiansund. Med årene vokste ønsket om å danne et større klatremiljø, og sammen med Estrid Lied, Jan Erling Lied og Petter Brevik stiftet han Kristiansund Fjellklubb i 1976.

I mange år var klubben først og fremst en vennegjeng som klatret og dro på tur sammen. I den spede begynnelsen var det særlig små klipper på sentrumsøyene som ble benyttet. Klatrefeltet på Smørvik ligger like ved sykehuset, ikke lenger enn et langt steinkast fra sentrum. Veggene her er ikke spesielt høye, men ligger skjermet for den kalde nordavinden (ergo ypperlig for barisklatring) og har fantastisk utsikt mot Averøya og innseilinga for Hurtigruta. Og det er barnevennlig, med buldre- og klatreruter for alle. Hovedveggen på Smørvik står på mange måter som et resymé av Kristiansund Fjellklubbs historie. Her finner man kursruter og buldretraverser fra klubbens første år, tynt sikrede kileruter av storveggklatrere som Øyvind Vadla og Ben Campbell-Kelly, og til slutt harde bolteruter fra nyere tid. Feltets store testpiece er Audun Bratruds Lettlurt (9-).

I tillegg til Smørvik er Storhammeren, Meisveggen og Klubba andre små klatreklipper som ligger rundt om på sentrumsøya Kirkelandet. Mellom svaberg og gamle krigsruiner langs kysten finnes det også mye buldring, men disse mulighetene er ennå ikke fullt ut kartlagt og systematisert. 

På 80-tallet var det fortsatt få klatrere i byen, men miljøet var i vekst og ambisjonene var økende. Man begynte å trene innendørs i vintersesongen, noe som ga utslag i stadig hardere ruter på byens eksisterende felt. Jakten på nye klipper og prosjekter startet for alvor, og i denne tiden ble felt som Freikollen, Vadsteinsvika, Koppardalen og Bremsneshatten etablert og videreutviklet. Disse feltene består først og fremst av naturlig sikrede ruter i riss, dieder og blokkformasjoner. Budsjettet for sikringsmidler var lavt, så klatrerne kompenserte i stedet med stor mental styrke og undertrykt dødsangst. De mest hasardiøse rutene fra denne perioden er fortsatt lite repeterte, men utvalget av mer spisbare ruter er fortsatt stort og feltene er mye brukt som trening til hardere og lengre ruter i fjellet. Øvrefeltet i Vadsteinsvika har med sine mange flotte risslinjer fått en liten renessanse de siste årene, og det er nylig boltet nye toppanker på mange av eldre klassikerne.

Les også: Test av klatresko for nybegynnere

Borebolter og sportsklatring

Boreboltene gjorde sitt inntog i Kristiansund på 90-tallet. Dette medførte en giv i utviklingen av de bratte, nordvendte klippene på Kvitnes, og dette feltet har siden utviklet seg til et av de mest brukte klatrefeltene ved Kristiansund. Feltet ligger helt i sjøkanten med utsikt mot fiskeværet Grip og Norskehavet utenfor. På sommernettene er det så vidt at sola dupper under horisonten i nord. Klatrefeltet på Kvitnes er langstrakt og variert. Her finner du både vertikal listeklatring, kompakte sva og svære takoverheng. Godbiten er Storveggen, en 50 meter høy klippe med overheng på opptil 20 meter. Veggen var i stor grad urørt til svensken Kasper Kotake kom flyttende til Kristiansund på 90-tallet. Kotake så raskt potensialet i veggen og satte i gang med å etablere den ene harde kileruta etter den andre. Det sies at ruter som This is my church (8) og Lycklig! (8+) skal være fantastiske, men dessverre er det få lokale klatrere som er i stand til å uttale seg om det. Derimot har den boltede naboruta Temple of love (9-) sett flere bestigninger i senere tid. Storveggen har med årene fått bolteruter av mer moderat grad også, men sjø og vær har gjennom årene satt sitt preg på boltene og klatring på disse per nå må vurderes som risikosport. I samarbeid med Norsk Boltefond planlegger Fjellklubben et større reboltingsprosjekt av veggen i 2019. Limbolter i titan vil forhåpentligvis gjøre Kvitnes klar for flere generasjoner klatrere i fremtiden.

I nyere tid har klubbens «Old Boys Team» (OBT) vært forbilledlige i utviklingen av nye ruter både på Kvitnes og andre felt. Veteranene har med årene snikkonvertert til svaklatring, hvor de nå utkonkurrerer de fleste. Selv om flere av klubbens middelaldrende medlemmer har ytret ønske om å aspirere til OBT, har inntaket foreløpig vist seg å være særs eksklusivt.

Selv om Kvitnes har vært det naturlige møtepunktet i de senere årene, har det likevel dukket opp nye felt rundt om i regionen. Like ovenfor Kvitnes ligger flyplassfjellet Kvernberget, og her finner man også en liten klatreklippe med samme navn. Lenge var det kun en enslig og ukjent miksrute her, etablert av Øyvind Vadla en gang i tidlig nordmørsk klatrehistorie. Men i 2007 ble veggen gjenoppdaget av Einar Nilsen, som så potensialet for mer. Med Vadlas velsignelse ble originalruta helboltet og siden fulgte ytterligere ni ruter. Kvernberget er blitt et bittelite mekka for klatrere på 7-8-nivå, med morsomme og atletiske ruter på kompakt fjell. 

Noen som husker 80-tallsklippen Storveggen på Bremsnes? Etter millenniumskiftet hadde veggen og hele området rundt Bremsneshatten blitt slukt av stor og høy skog. Men området er også et viktig kulturminne siden man har gjort funn fra de eldste kjente norske steinalderbosetningene her. I 2009 innså myndighetene at noe måtte gjøres, og det ble lagt en større forvaltnings- og friluftsplan for området. Første steg var å rydde skog for å gjøre terrenget mer tilgjengelig. Motorsagene durte i månedsvis, og da trærne falt dukket det jammen opp flere nye klipper med potensiale for klatring. Bjørnar Bøe Lundberg og Ole Marius Gaupseth satte i gang en omfattende rensing og bolting av nye sektorer, og i dag er Bremsneshatten blitt et av de flotteste og mest komplette klatrefeltene på Nordmøre. Området er fantastisk barnevennlig, og tilbyr et stort utvalg av ruter for alle nivå. Hver vår sparker Kristiansund Fjellklubb sesongen i gang med en klatrefestival på Bremsnes, og ved fjorårets arrangement kunne vi også innvie et helt flunkende nytt toalettanlegg ved veggen.

Les også: En tyrkisk klassiker

Skjergårdsalpinisme

En kort fergetur fra Kristiansund fører deg over Talgsjøen til Tustna, den sørligste delen av øykommunen Aure. Etter knappe 10 minutters bilkjøring fra fergekaia er du fremme ved Leiramassivet, som står som en kraftig festningsvegg mot Atlanterhavet i vest. Den mest markante formasjonen i veggen kalles Ravneggen, og dette ble også den første klatrede ruta i området. I 1979 fant Petter Brevik og Øyvind Vadla veien opp eggen, og i klubbens årsmelding fra samme år skriver førstebestigerne: «Ruta minner ikke helt lite om Vesteggen på Vengetind, men er vel ikke fullt så vanskelig». Ruta står nå i grad 5, og høydepunktet er utvilsomt det vedvarende «20-meterrisset» i fjerde taulengde. Selv om «Ravneggen» er den ubestridte klassikeren i området, er det også etablert en rekke andre ruter på Leira. Felles for alle er den fantastiske utsikten og nærheten til storhavet utenfor, som lett gir assosiasjoner til Lofoten og andre klatredestinasjoner lenger nord.

Nordmøre har et typisk kystklima med kjølige somre og milde vintre. En skulle derfor tro at mulighetene for vinterklatring var rimelig begrenset. Men sannheten er at de fleste vintersesonger har perioder med bra isdannelse, i alle fall tilstrekkelig for de ivrigste. I 2009 etablerte Toralf Furseth vinterlinja Helenes visdom (WI4+) på Stabblandet, den gang i tospann med Ivar Engdahl. Dette skulle bli starten på mangeårig besettelse for Furseth. Sjøklippene sto der som blanke ark, klare for å bli fargelagt, og den egenerklærte Tustnaentusiasten etablerte siden den ene sjønære alpinruta etter den andre. Om det er noe som heter skjærgårdsalpinist, så er vel Toralf selve definisjonen av det. Den nye klatreføreren inkluderer selvfølgelig alle vinterlinjene på ytre Nordmøre, i tilfelle en skulle gå lei av de store og stabile fosselinjene i dalstrøkene lenger inn i landet.

Les også: 50 ruter på en dag

Værra i fred?

«Æ veit et sted kor æ kan værra i fred, ligg i ro heilt til sola går ned», synger Lynni Treekrem på erkekristiansundersk, og det beskriver vel litt hvordan livet til kristiansundsklatrerne har vært de siste årene. Så spørs det da, om en ny, fresh klatrefører og en lett patriotisk artikkel i magasinet Klatring kommer til å føre til at det blir trangere om plassen på klatrefeltene på Nordmøre. Det er mulig. Men strengt tatt er det plass til flere. Ta gjerne med en stålbørste og rens opp en gammel og lite repetert rute når du først kommer. Sjer dæ i by’n!

Les også: Spansk granitt

Klatring i Kristiansund

Den nye «Klatring i Kristiansund og omegn» omfatter 13 klatrefelt med totalt 341 sommerklatreruter. Dette inkluderer alt fra populære sportsklatrefelt som Kvitnes og Bremsneshatten til sjønær fjellklatring på Tustna (bl.a. med klassikeren «Ravneggen»). I tillegg har vi laget et kapittel for ekte skjærgårdsalpinister: En samling av 49 vinterlinjer fra Stabblandet i nordøst til Batnfjord i sørvest.

Hvert klatrefelt har en egen fargekode for lettere navigering, og introduseres med kart, beskrivelse av klatring og anmarsj samt et sammendrag på engelsk. Boka er trykket med myk perm i god papir- og limkvalitet.

De lokale klatrerne Magnus Thue Stokstad og Anna Ervik Johnsen har fungert som redaksjon og står bak brorparten av innhold, design og foto. Arbeidet har vært dugnadsbasert og all inntekt fra salget av føreren går tilbake til Kristiansund Fjellklubb. Boka fås kjøpt på klubbens hjemmesider, kristiansundfjellklubb.no, i tillegg hos flere butikker og klatresentre rundt om i landet.