Bli kjent med feltene i osloregionen

Helt siden Kolsåstoppen lokket til seg de første klatrerne for hundre år siden, har stadig hardere linjer blitt besteget i området. Mange med naturlige sikringsmidler – selv om Arne Næss kom hjem fra Europa med karabinkroker og fastbolter i sekken på 30-tallet. 

I tur og orden ble linjene pusset fram. Etter Kolsås fulgte Fjell i Enebakk, siden Damtjern, Hellerud, Hauktjern i Nordmarka og Bergflødt ved Lier. Knapt noe annet sted i landet kan klatrere boltre seg i slike utfordringer.

Ofte er det de hardere rutene med sine enkle formasjoner og rene linjer, som er de mer estetiske. Men Trekløveret Klidøln (5+) på Damtjern, Pinus (5+) på Fjell og Olavsrisset (5+) på Hauktjern er bevis på at Oslo-feltene gir deg naturlige klassikere i alle grader. Her er en introduksjon til noen av dem.

Behov for nytt utstyr til utesesongen? Her kan du lese vår test av klatreseler.

FANDENS HEKLETØY

• Grad: 6+

• Hvor: Øvre Sydstup, Kolsås

Fandens hekletøy ble besteget teknisk i 1936. Næss hadde vært og studert i Østerrike og der fått teknisk inspirasjon i form av utstyr; karabinere og bolter. Med karabinere kunne man klippe tauet enklere – før hadde man tredd tauet gjennom bolten.

Det var Næss som brakte teknisk klatring til Norge og gjorde teknikken kjent. Fandens hekletøy markerer på et vis starten på denne teknikkbruken i Norge.

«Fandens» ble fribesteget med topptau av Einar Hoff-Hansen i 1942, og fribesteget på led av Ulf Geir Hansen i 1969. Den er godt sikret, selv om du må tåle litt jobbing i kaminen på toppen. En stor kamkile kommer godt med.

Om du ikke føler kaminens og laybackingens, ja, kanskje også jammingens utfordringer, har du sikkert psyket ut og gått til høyre et par meter lavere. Det er pysevarianten, cirka grad 6-.

BOLTERISSET

• Grad: 6

• Hvor: Østveggen, Kolsås

Dette er vel kanskje Oslos mest legendariske rute. Arne Næss og Henning Tønsberg gikk den først teknisk i 1935/36 (teknisk grad A2). Under krigen, i mai 1944, prøvde «up-and-coming star» Einar Hoff-Hansen å gå den i fri, men falt.

Mangel på varer under krigen førte til at man ikke hadde skikkelige hampetau (branntau var det som ble brukt), men måtte ty til tau av papir (!). Tauet Hoff-Hansen brukte røk, og han omkom da han falt de 40-50 meterne ned i røysa under. Et tragisk dødsfall og et trist tap av et av våre fremste talenter innen sporten. 

Ruta ble stående uklatret til et nytt talent gjorde vei i vellinga; Ulf Geir Hansen fribesteg den i 1969. Ruta er greit sikret, men etter noen gode mellomforankringer i starten indikerer høyreveggens hule lyd at det er tvilsomt at kamkiler holder, og du må gå på med risiko for potensielt hyllefall. Lenger oppe får man dog fine sikringer. 

Ruta er altså ikke for nybegynnere. Når du har nok kiler i magen, kan du støte på. Du vil kjenne det historiske suset når du beveger deg oppover.

PINUS

• Grad: 5+

• Hvor: Fjell i Enebakk

Dette risset er en glede å klatre uansett hvilket nivå du er på; én sprekk rett opp gjennom den gigantiske flate plata – med massevis av små og store fottak. Velsikret, luftig og fin på kompakt, fast, fjell. 

Førstebestigere var Ulf Geir Hansen og Tomas Carlstrøm i 1977. Du starter på den lille hylla og traverserer inn i veggen, opp et lite dieder. Derfra går du bortover hylla, sikrer i fastbolten og starter på risset. Det peker rett til topps – og byr på mye klatring! Tilsynelatende lett, men er mer krevende enn man tror. 

Ta med en haug av sikringer, gjerne en hel del kamkiler, og legg merke til at ruta er 35 meter lang: Du må altså ha 70-meterstau, evt to tau for å komme ned. Når du er dus med Pinus vanlige start kan du kjøre lav start. Det tynne risset som starter helt nede ved bakken og leder opp i hovedveggen er cirka grad 6+.

Klatrer: Silje Kampesæter. Foto: Dag Hagen

FENRISS

• Grad: 7+

• Hvor: Fjell i Enebakk

Om man skal kåre det vakreste risset i Oslo-traktene, ranker Fenriss svært høyt på listen. Risset går på skrått oppover den ultrakompakte 20-metersveggen på Fjell. Det deler ikke fjellet, men oppstår som en skulpturell form i veggen. 

Med perfekte, dog utfordrende, jammer og lommer hele veien til topps byr den på teknisk interessant og pumpende klatring. Godt sikret, men ikke trivielt, siden rissets vegger ikke er plane. Derfor må du jobbe for å sette hver sikring – du kan ikke bare dytte kamkilene inn.

Når du i tillegg som regel står og svaier på små, små fottak, og jammene kanskje ikke sitter helt perfekt, ja da er du i nirvana på Fenriss. Linjen ble fribesteget av romsdalslegenden Hans Christian Doseth og Dag Kolsrud i 1980.

– Ulf Geir Hansen og Tor Nedkvitne holdt på med den før Hans og jeg, sier Kolsrud til magasinet Klatring. 

Doseth kan likevel skilte med førstebestigningen, noe som var en svært stor prestasjon den gangen. 

Kolsrud erindrer: – Ulf hadde hatt flere forsøk, men ikke helt klart å lede den i fri. Jeg hadde klart å topptauet den, men ikke ledet den. Hans ville gjerne prøve å flashe den på led, og fikk første forsøk med en del info, men ikke full beta. Han var nær ved å tryne da jeg ropte til ham om en fingerlist over risset i slutten av krukset.

Det reddet ham, tror jeg. Jeg ledet den etterpå, men måtte ha to forsøk. Ulf fant på navnet tidlig, så det var innarbeidet. Vi brukte kiler, trolig også en friend eller to i kruksdelen.

Jeg husker ennå de gode kileslottene, og hvordan de oppmuntret Hans til å støte på sitt forsøk. Alt ble plassert på led. Jeg visste størrelsene, så han hadde dem klare i riktig rekkefølge. Vi brukte også kalk, og muligens tape.

Les også hvorfor det er livsviktig å gjøre en god jobb, dersom du først skal bolte.

HARDE TIDER 

• Grad: 8-

• Hvor: Fjell i Enebakk

Man kommer ikke utenom Harde tider når man snakker om Oslo-riss. Denne klassiske linjen: et riss som starter stort og ender så lite at du ikke får lagt flere sikringer, du må bare gå på, sier mangt om klatringens vesen. Dag Kolsrud har sin opplevelse fra den tiden:

– Harde tider var et fellesprosjekt – teamwork. Jeg husker ikke den så godt. Vi jojo’et den etter litt topptauøving og fjernet ikke sikringene mellom førstemannsfallene, men dro gjennom tauene. Hans var den som ledet igjennom først. For min egen del er alt jeg husker fra den ruta et langt fall fra en catch på krukset, der jeg endte opp ned et par meter over bakken i det ene av de to 9 mm tauene.

Flere har tilsvarende opplevelser fra ruta, og mang en kileklatrer med harde naturlige bestigninger i beltet har måttet bite i gresset på denne test-piecen fra det tidlige 80-tall. Ruta ble gått i fri av Hans-Christian Doseth, Dag Kolsrud og Ulf Geir Hansen i 1982.

COOL HAND LUKE

• Grad: 6+

• Hvor: Damtjern

En filmklassiker med Paul Newman fra 1967 har gitt navn til denne ruta, som har blitt klassiker i seg selv. Damtjern-veggen er ultrakompakt, og spesielt Cool Hand-veggen byr på granitt av ypperste klasse. Risset ser kanskje lett ut, men byr på tekniske bevegelser og finslipt balanseklatring. 

Ruta ble pusset og gått i den store Damtjern-oppdagelsesperioden på det glade 80-tall, nærmere bestemt av Arne Michaelsen i 1987. Den er en yndet oppvarmingslinje for klatrere uten for høye naturlige ambisjoner. Man bruker nemlig få minutter på å henge opp topptau; du går opp et hyllesystem, og vips så er man ved ankeret.

KONTORISTEN

• Grad: 7+

• Hvor: Damtjern

7+-linja et par hakk til høyre for Cool Hand Luke er noe for seg selv. Nesten like kompakt og flott, men den henger mye mer utfordrende ned berget. Man ser sjelden klatrere lede den. Det er selvfølgelig ufortjent, for den er godt sikret hele veien. 

Kontoristen formelig ber om å bli klatret, og når du gjør det, vil du oppleve flotte bevegelser, flotte sikringsplasseringer og en flott uttopping på en riktig flott rute: en av Damtjerns beste. 

Kontoristen ble førstebesteget av en av datidens kontorister og riktig gode klatrere, Jon Korsvold i 1987.

KLIDØLN

• Grad: 5+

• Hvor: Damtjern

• Førstebesteget av Magne Nyhus i 1987

Vi blir ikke så fort ferdig med Damtjern. På samme sted som de forut beskrevne rutene, finner vi Klidøln: en flott rute du ikke vil utenom. 5+, tenker du, det er da en tur i parken. Og det kan kanskje være det, men ikke alltid. 

Det er noe med rissklatring som minner om svaklatring. Vi kunne godt sagt at «på riss er vi alle like», skjønt det er om alle kan å jamme. Og alle kan ikke jamme. Så ta ikke for lett på fantastiske Klidøln. 

Led den gjerne på naturlige sikringer, for den er velsikret hele veien, men bli ikke overrasket om du plutselig oppdager at 5+ er slitsomt. Og når du tenker dette, så tenk på at alle 5+-er i fjellet er temmelig lik denne. Mest sannsynlig ikke like fin eller like estetisk, men mye lengre. 

FINGRA FRA KANTEN

• Grad: 7

• Hvor: Damtjern

På hylla midt på Damtjern går det et iøynefallende tynt riss. Det er ikke veldig langt, men det er veldig fint, der det strekker seg opp den blanke granittveggen. 

Førstebestiger ønsket å tyne mest mulig klatring ut av metrene, og som navnet sier: du får ikke gå inn på kanten til venstre i toppen, men pent klatre rett opp. Da får du en liten «sting in the tail»-bevegelse opp til slopern.

Dette er også krukset, dog etter ti meter med ypperlig rissklatring. Et av byens mest klatrede riss, også på topptau, siden 6+-en til venstre er en yndet startrute, og ankeret er lett å nå derfra.

VISKØSE FINGRE

• Grad: 7-

• Hvor: Hauktjern

• Førstebesteget av Jan Petter Pålsgård i 1990

Gammelfeltets flotteste, moderate naturlige linje er et kurvet riss som følger formasjonen under taket på et overheng og ender i en liten «sting in the tail» mantling på slutten. Risset ser ikke veldig vanskelig ut, men det holder sin grad godt. 

Mang en klatrer har svettet både på henda og i panna før uttoppingen. Risset er nemlig brattere enn man tror, og fottakene forsvinner der håndtakene er som dårligst. Og du må, som på alle riss, sette egne sikringer. Sikringsplasseringene er gode –  utfordringen er gjerne at du ikke så lett får brukt dem, da de befinner seg der håndtakene er. 

Kort fortalt: Ikke triviell, men engasjerende og pen klatring. 

OLAVSRISSET

• Grad: 5+

• Hvor: Hauktjern

Dette er det første risset som møter deg når du kommer til Hauktjern, kanskje Oslos beste allround klatrefelt. Førstebestigere var Petter Gaarder og Inger Marie Østby i 1976.

På den åpne plassen, ved vannet, deler det brede risset veggen og sideveggen, slik at man får et bratt dieder med riss i bunnen, med både jamming, stemming og laybacking. Naturlig nok ble risset klatret tidlig, så opplagt er det plassert. 

Nok en gang vil du også møte motstand på femmer-tallet – slik klatring får du ikke trent på inneveggen. Det eneste som minner om vinterens inneøkt er nok de noe glatte takene, for her har mang en person jobbet seg oppover. 

Og hva med navnet, spør du? Jo, godeste Kong Olav satt sin signatur på steinen under risset. Det var i 1975. Signaturen ble så gravert inn i fjellet: «Olav V». 

DET GYLNE SNITT

• Grad: 8-

• Hvor: Hauktjern

• Førstebesteget av Pål Sannes i 1989.

Om det er et riss som er «snakkisen» blant risselskere, så er det denne ruta, en av Østlandets største klassikere. En ren, flott linje, avgrenset av en liten kant som krysser skrått over veggen og ender i et lite dieder mot toppen av klippen. Ikke rissklatring i vanlig forstand, fordi man laybacker på kanten og klatrer lite i selve risset. 

Kanten er medium god, litt slapp, og fottakene er små og få. Skal du sikre, og det vil du gjerne, må du dra deg opp forbi kanten, og titte inn i risset. Tungt, og det som ser ut som gode tak der oppe, er ikke så bra. Men ruta er godt sikret, og når du får ledet den gir det deg følelsen av å ha gjort en skikkelig dags arbeid. 

SUSER AVGÅRDE

• Grad: 7+

• Hvor: Hellerud

• Førstebesteget av Dag Kolsrud i 1987.

Hellerud er et av verdens mest bynære fullverdige crag. En t-banetur unna sentrum ligger det der, midt i et boligfelt. Bare litt skog skiller det fra bebyggelsen. Fast fjell, og meget innklatrede ruter gjør klippen til en av byens absolutt mest brukte. 

Risset Suser avgårde ser man ikke mange lede på, og det er i grunnen litt rart. Linja må vel være noe av det beste landet har å by på, og ja, noe av det mer utfordrende, der den befinner seg i øvre sjikt av graden. 

Her får du laybacking, listeklatring, kaminklatring, veggklatring, ren rissklatring og mantling i samme pakke. Alt i en meget godt sikret sprekklinje. Et par innledende øvelser sender deg bort i risset, inn i kaminen og opp i det litt kinkige mellompartiet, før du får en god hvil, og kan psyke deg opp til den fantastiske toppseksjonen; Et riss som skjærer gjennom plata, på skrått mot toppen. Her må du laybacke til høyre og skyve med venstre fot på svaveggen – teknisk herlig og følsomt. 

Pass på å ha nok små friends, da slipper du å sette kiler i toppen. Det er bedre å dytte inn noen kjappe kamkiler. Ikke vær redd for å materialisere navnet på ruta – her faller du trygt og godt. 

KVINNER OG BARN FØRST

• Grad: 8+

• Hvor: Lier, Bergflødt

• Førstebesteget av Torkel Røisli i 2002.

Den voldsomme klippen Bergflødt troner i åsen over Lierdalen og byr på voksen klatring. Her finner du knapt noe for nybegynneren, ei heller for viderekomne. Dette er klatring for den avanserte. 

Naturlige linjer er det lite av, men det som er der markerer seg. Kvinner og barn først går fra bunn til topp i venstrekanten av klippen, henimot 40 meter lang. Startseksjonen er 6+ og fortsetter opp halve veggen. Når du kommer hit er du god, varm og klar for å få deg en omgang veggklatring som innehar cruxet på ruta. 

Risset dør ut, og det gjør også sikringsmulighetene. Du er høyt over bakken, du er langt over siste sikring og roper kanskje i ditt stille sinn på mamma. Runouten er på cirka fem meter – nok til å gi de fleste klatrere sommerfugler i magen og et ønske om sommerfuglvinger på ryggen.

VANDREFALKEN

• Grad: 9-

• Hvor: Askfjell

Om vi definerer Lier som et Oslofelt (og det kan vi jo, siden hele feltet er utviklet av Osloklatrere), bør vi også ta med naboklippen Askfjell. Sommeren 2011 ble ruta Vandrefalken fribesteget. Med 9- er den Oslotraktenes hardeste naturlige linje. 

Ruta, eller det mest av linja, ble gått teknisk for en del år tilbake, og fikk da navnet Conan. De siste 15 meterne fulgte ikke selve risset, men en boreboltstige. Fribestiger Bjørn-Eivind Årtun pusset ruta på nytt, og friversjonen følger risset til topps. Den fikk derfor nytt navn: Vandrefalken. 

Både navnet Vandrefalken og det tidligere navnet Conan hinter om rutas karakter. Uten tvil en støtende linje med sine 50 meter med klatring!

Du har nå fått et innblikk i hva hovedstadens omkringliggende klipper har å by på. Det vi har trukket fram her er bare en brøkdel av mulighetene som finnes. 

Andre ruter du bør vurdere å ta turen innom er: 

• Dokken direkte (7, Hellerud)

• Pump for damer (7, Fjell)

• Lennon (7+, Fjell)

• Barske glæder (8-, Hauktjern)

• Kiler i magen (8, Hauktjern)

• Den lange marsjen (6+, Hauktjern) 

… for ikke å nevne alle de flotte rissene på Lahell. Ender du på Lahell er du dessuten faretruende nær Drammen. Der finnes en annen, bugnende, naturlig verden.