Historien om Fuglesang-prosjektet (9a)

– Ja, jeg pusset forlengelsen. Jeg ville se om det var en rute der og hang litt på topptau. Det var for hardt for meg da, og for hardt for meg nå, sier Leif Henning Broch Johnsen på telefon i starten av september i år.

Denne saken er republisert.

Broch Johnsen var sammen med Robert Caspersen og Torkel Røisli sentral i utviklingen av klippen på Bergflødt på Lier på starten av 2000-tallet. Fuglesang-prosjektet er forlengelsen av Broch Johnsen-ruta Willy Røgeberg (8), som har anker halvveis opp i den 40 meter høye veggen. 

– Den første gjengen som oppdaget klippen på 90-tallet hadde fått familie og mistet litt interessen. Sånn er det alltid – man er gira på vanskelige ruter, og glemmer å pusse og bolte oppvarmingsruter og ruter på middels nivå. Dermed får man ikke med ferskere klatrere eller kjærester til å sikre. Man begynner med drømmen, med stormannsgalskapen. Men om man pusser lettere ruter, blir det også lettere å gå store prosjekter, sier Broch Johnsen. 

På Bergflødt har Broch Johnsen blant annet etablert Trekkoppfuglen (8b/9), som ligger rett bortenfor Fuglesang-prosjektet.

– Fortell meg om klippen. 

– Det er mange klipper rundt Oslo. Men på Bergflødt er rutene dobbelt så lange. Ofte klatrer man 15 meter, mens her klatrer man 45 meter. Det er derfor du ser at det koker for så mange der ute, de blir redde og mister hodet. Men den utfordringen var det vi så etter. Mer opplevelse, mer eventyr. Veggen er vertikal til svakt overhengende, litt oldskool. Linjene har litt rom rundt seg, de er ikke presset inn. Det er mye karakter i hver rute. 

– Hva husker du om flyttene på Fuglesang?

– For meg er fortsettelsen veldig buldrete. Flyttene var enten veldig komprimerte, eller det var ti centimeter lenger mellom takene enn jeg kunne nå. Jeg skjønte at det var mulig å gå. Dagens klatrere har buldret mer ute; de er sterkere, har større bevegelsesrepertoar og en annen tilnærming. Skal du ut dit med Grandelius? 

– Ja. 

– Du burde rusle litt rundt der ute. Det er en fin plass, god utsikt, lite folk. Når du er der, er det én-to biler maks, og det er folk du kjenner. Det er de dedikerte einstøingenes paradis. 

– SSSSSSSA!

– Kom igjen, Erik!

Det er 16. september 2020. Klokka 19. Grandelius har begynt i ny jobb som programmerer, så vi dro fra Oslo klokka 17. 

– … ssssssA!

– Kom igjen, Erik! lyder det igjen fra bakken. 

Erik Grandelius er cirka 25 meter over oss. Beina skjelver.

– SSSSSSSAAAA!

– Kom igjen, Erik!

– Eiiiiiiiiiiihhhhh!

De første lydene der var Grandelius på cruxflyttene. Den siste lyden der var Grandelius som faller cirka ti meter i den vertikale veggen. 

Dette var kveldens første forsøk på Fuglesang-prosjektet.  Slyngene har hengt oppe siden februart. Det kan være sesong fram til november - om det ikke regner. Etter ankeret på Willy Røgeberg er det noen meter enklere klatring og et klipp før crux-seksjonen begynner. Om han klarer cruxet, venter cirka ti meter med noe lettere klatring.

– Cruxet er 8-10 meter veldig vedvarende klatring. Du får ikke klippet. Det er alltid spennende, spesielt på natten, sier Grandelius, som er fra Lund i Skåne.

Første gang han prøvde var for fem år siden. Etter at han flyttet til Oslo for fire år siden, prøvde han «ganske mye», 25-30 økter, fram til to tak knakk. I vinter gjenopptok han prosjektet. Mange ganger syklet han de fire milene fra Oslo for å clogge, alene. I blant var han så sliten fra syklinga at han snudde ved klippen uten å klatre. I mai i år startet han med ledeforsøk.

– Varmer du opp?

– Sist jeg var her gikk jeg rett på. Fingrene mine er sånn at jeg kan krimpe hardt uansett. Også er jo de første 20 meterne oppvarming.

– Hvor langt tau trenger man?

– 80 meter, om du skal helt opp. Men som oftest kommer man jo ikke dit. 

– Hvor mange forsøk kan du gjøre på en økt?

– Kanskje tre forsøk på en kveld, maks fire. I starten gjorde jeg bare ett. Siden to.

– Hvor ofte tar du suseren?

– Det är varje gång. 

– Vi fikk gjort endel. Noen av klassikerne ble gått, sier Jacob Normann på telefon. 

På 90-tallet var han med i den første gjengen som utviklet Bergflødt, sammen med Håkon Hansen, Jarrand Hjulsrud, Chris Fossli, Lars Terjesen og Martin Reimers.

– Så fikk vi familie hele gjengen. Og så var det vandrefalk som hekket der, så feltet var ofte stengt til midten av august, sier Normann, som i dag er leder for Vulkan Klatresenter i Oslo.

– Fortell meg om klippen. 

– Bergflødt og Sørkedalen er de beste klippene i Oslo. Folk stimler sammen på Hauktjern, men det er sjaber kvalitet. Klippen på Bergflødt er høy, med lange, teknisk komplekse ruter, det er ofte ganske gode håndtak og dårlig fottak, tildels veldig dårlige fottak. Rutene har karakter, det står ikke en bolt for hvert flytt. 

– Hva med Fuglesang-prosjektet?

– Jeg vet ikke helt hvor det navnet kommer fra. 8-eren i starten heter jo Willy Røgeberg, det var navnet på en våpenbutikk i samme kvartal som Villmarkshuset (tidligere klatresenter i Oslo, red. anm).  Og familien som eide bygget het Fuglesang, så det er mulig det er noe der. Jeg rappellerte der for noen år siden og så på det. Jeg er gammel og feit, så det var ikke noe for meg. Jeg tipset John Henry Nilssen om den, det var han som bolta den. Vi snakket om å kalle den Jernveien. 

– Har du noen prosjekter på Bergflødt nå?

– Ja, men jeg klatrer ikke så mye lenger, så det er sånne evige prosjekter. Og man mister finjusteringen om man ikke er der ute ofte, man må klatre seg litt inn. 

Rundt klokka 20 er Grandelius snart klar for kveldens andre forsøk. 

– Jeg synes Bergflødt er det beste cragget i Oslo. Det er her jeg har vært i særklasse mest. Lange ruter. Teknisk. Ofte ikke mer enn vertikalt. Takene sitter i rare vinkler, så man alltid er litt ute av balanse. 

– Er det dét det er med Fuglesang-prosjektet?

– Ja… Men det er også det at det er veldig små tak. Ofte må man stå veldig høyt eller langt ut til siden eller på veldig små ting. Man kan aldri slappe av. Det er såvidt jeg kan klippe, av og til skipper jeg klippet. Av og til har jeg dårlige nerver, så da klipper jeg. 

– Hva har du gått på Lier ellers?

– Alt. 

Sola gikk ned for en halvtime siden. Erik klatrer med hodelykt i tusmørket. 

– Det er den første sportsruta jeg prosjekterer med lykt. Det fungerer overraskende bra.

Grandelius ble inspirert etter et tur til Yosemite, der han opplevde å bli tatt igjen av klatrere som hadde starten med hodelykt om natten i en-dags-push. 

 Han gjør forsøk 2. Hodelykta jobber seg sakte oppover cruxet. Denne gangen dirrer ikke beina slik de gjorde i det forrige forsøket. Akkurat når du tror han skal gå cruxet, popper den av, og man ser lykta fly nedover. 

– Jeg følte meg svak fysisk. Det pleier å føles lettere, sier han etter å ha blitt firt ned. 

Når han skrur av lykta merker man at det for alvor mørkner på Lier. 

– Men man vet aldri hvordan neste forsøk blir. Jeg prøver å ikke dra for mange konklusjoner av hvert forsøk, sier han. 

– Er det et spesielt flytt i crux-delen som er vanskelig?

– Jeg har falt på alle flyttene. Hvis man prøver den mange ganger på et år, er det stor sannsynlighet for at man skal gå den, men på hver gitte dag og på hvert forsøk er det usannsynlig.

Grandelius har gitt flere av flyttene i cruxseksjonen navn for seg selv:

• Crusifixflyttet: Man må reise seg på veldig dårlige fotak med hendene rett ut til siden i to sømmer. 

• Hammeren og dansen: Et hardt flytt etterfulgt av en delikat travers. 

• Krokodilleflyttet: Man kan ikke flytte hodet uten å komme ut av balanse. Så man må se mot venstre mens høyre hånd går til et lite tak langt ute til siden. 

• Antikristflyttet. Man står i en slags motsatt crusifixposisjon med hendene krysset foran seg, med tomlene vendt nedover. Her holder man på veldig små tak. 

• Løvenes Konge-flyttet: Et siste, sjanse-preget dyno-flytt.

– Jeg begynte å gå tom for linjer, forteller John Henry Nilssen.

Han har gått 8c+ og tidligere førstebesteget ruter opp til 8c.

– Jeg hørte rykter om at det var et prosjekt på Bergflødt som Leif Henning hadde sett på. Jeg boltet det for rundt  fem år siden og prøvde litt, men det var for hardt. Jeg husker at det var veldig vanskelig med beina. Du klatrer i to sømmer, så alle håndtakene og alle fottakene er sidetak, sier John Henry Nilssen, som har studert i Stavanger noen år. 

– Måtte du pusse mye da du var der?

– Ja, det var lenge siden Leif Henning hadde vært der. Og så gror det fort igjen. Det er litt vannsig der. 

– Skal du prøve igjen, nå som du har flyttet tilbake til Oslo?

– Jeg tenker det. 

– Du er kanskje sterkere nå. 

– Jeg liker å tro det. 

Grandelius bestemte seg for å gjenoppta prosjektet etter en tur til Spania i vinter. Han jobbet på en 9a i Siruana som han ikke gikk. 

– Jeg hadde et urealistisk bilde av hva jeg kunne. Jeg hadde ikke klatret noen hard sportsrute på endel år. 

– Hva regner du som hardt?

– 8c+, 9a. De har jeg gått noen av. Jeg tenkte «hvis jeg bare prøver en 9a, kan jeg gå den». Men når man har prøvd så lenge uten at det ikke går, tenker man kanskje at man har feilaktig virkelighetsoppfating. En virkelighetssvikt. Så da jeg kom hjem fra den turen, var jeg her mye. 

– Har du klart hele cruxet noen gang?

– Jeg kom forbi én gang i sommer. Det var vått ved ankeret. Om det bare var vått, hadde det ikke vært så ille, jeg kan klatre 7+ i regn. Toppen av linja etter cruxet er på 7er-tallet. Men det var sånn algedekket mose der. Det klarte jeg ikke. Men da føltes det som jeg gikk den. 

– Hva gjorde det med motivasjonen? Sterkere? Svakere?

– Motivasjonen min er prosessen. 

Klokka er 21 og det er mørkt på lier. De to andre taulagene som var på klippen denne kvelden har dratt hjem. Magnus Berget sikrer. Tellef Storebakken har blitt igjen på cragget etter endt økt for å se på. 

Grandelius gjør seg klar til et nytt forsøk. Han cruiser opp Willy Røgeberg. Grandelius klatrer som regel fort, veldig fort – men man ser han klatrer litt tregere nå, enkelte ganger vrir han hodet for å lyse opp takene før han gjør hånd- eller fotflytt. Han passerer ankeret på Røgeberg og klipper ut en slynge bak seg for å minske taudraget. Han klipper bolten før cruxseksjonen og hviler litt i den store veggen. Han går på. Det er færre brøl denne gangen. Det er litt vanskelig å se fra bakken hvilket flytt han er på – kroppen hans er mellom vår siktlinje og veggen som er opplyst fra hodelykten. Er det krokodillen? Antikrist?

Grandelius klatrer på. Et stort flytt – Løvenes Konge–  og han er forbi cruxet. Berget gir ut tau, og vi hører et klipp. Så blir det stille. Ved foten av klippen har vi tre andre småpludret litt og kommet med tilrop. Nå er det tyst. Både fra veggen og her nede. 

Hva skjer der oppe? 

Det går så sakte? 

Er han pumpa? 

Hviler han? 

Kommer han snart susende?

Så gir Berget ut tau igjen. Hodelykta der oppe forsvinner litt fra vår synsvinkel. Vi på bakken ser spørrende på hverandre. 

Så hører man lyden av slynger som rasler mot stein og et tau som kommer sildrende ned på bakken.

Det kommer ingen rop eller jubel.

At tauet kommer ned betyr altså at Grandelius må ha klatret opp hele klippen og knytt seg ut på toppen. Det betyr også at han har gått ruta etter fem år og minst femti økter. 

Deretter vedvarer stillheten fra toppen. Vi ved foten av klippen er glade og fjåser om at sikringsperson burde skrives inn på brattkortet og at jeg som journalist hadde god timing – det var jo første gang jeg var med ut. 

Etter et kvarter kommer Grandelius gående ned, det er en sti rundt klippen. 

– Det var bare najs å sitte litt på toppen. Jeg satte ofte der oppe da jeg var her i vinter og clogget. Før jeg gikk på hadde jeg ikke så lyst til å klatre, men så gikk det ganske smud. Nå føler jeg egentlig ingenting. 

– Ingenting?

– Nei.

Vi begynner å pakke sammen. Erik virker ikke så interessert i å prate. Om du hører på lydopptaket fra denne delen av kvelden, er det vi tre andre som snakker mest. Men siden dette er en sak om Grandelius og Fuglesang, reflekterer ikke den videre saken det.

Jeg tenker at jeg trenger mere til saken og begynner å spørre litt. 

– Var du pumpa?

– Jeg var veldig pumpa, så pumpa at jeg fikk krampe i fingerene. Det var også litt kaldt. På krokodilleflyttet trodde jeg at jeg skulle falle. Da jeg kom til taket jeg dyner til, kunne jeg knapt bevege fingrene. Så der måtte jeg presse litt. Etter det var det greit, da kunne jeg henge å hvile i to gode håndjammer. Da visste jeg at var det i boks. Etter at jeg i prinsippet gikk den i juli, har jeg skjønt at det kan gå. Det føltes mye større da. Nå er det mer sånn «ja ja, bli ferdig med det». 

– Grad?

– 9a. Sikkert en 9a som er vanskelig for mange. De andre som har prøvd har ikke skjønt noe av flyttene. Man må helst være lang, og den krever mye balanse. Tror 90% av alle 9a er kalkstein, det er ikke så mange 9a på granitt, og heller ikke vertikale. Den er nok ganske unik. 

– Navn?

– Har ikke bestemt meg.

Erik går i forveien på vei ned fra klippen. Vi tre andre går bak og er glade og fjåser. 

I bilen, etterpå.

– Da jeg var i siste hvilen før cruxet, så fant jeg meg selv tenkende på masse random greier. Syntax i Android og … ha-ha-ha. Du vet, når man observerer sine egne tanker. Jeg prøvde ikke aktivt å konsentrere meg etter det, men jeg gjorde jo det. Jeg vet egentlig ikke om det hjelper å prøve å konsentrere seg. Tomhet er nok den beste tilstanden, sier Grandelius.

PS. Uka etterpå. Det regner tungt i Oslo. Jeg får en mail fra Grandelius:

«Jeg har tenkt en del på tomheten jeg opplevde etter å gått ruta. Jeg tror det handler om et savn av de venner som har vært med meg ut til Lier gjennom årene, som ikke lenger er med meg. Det har vært en så lang prosess, med opp- og nedturer på et personlig plan.»