Grad 9 på et blunk

Noen av disse prestasjonene er helt uvirkelige, som da franske Theo Blass klatret 8c (9+) som 10-åring. Andre klatrere går mer eller mindre under radaren fordi de ikke gjør en enkelt spektakulær prestasjon. En av de er Martina Demmel, en tysk klatrer på 19 år som nylig er tatt inn i det tyske landslaget i klatring. Hun har klatret i bare tre år, men har allerede onsightet to ruter gradert 9 og har klatret 11 ruter av grad 9+!

I Norge har vi hatt noen få klatrere som har sprengt grensene for hva vi trodde var mulig å gjøre. Morten Josephson er en av disse. Da Morten kom inn i klatresporten på 90-tallet hadde han en helt annen holdning til trening og prestasjon enn det som var vanlig blant klatrere. 

Morten hadde treningsbakgrunn, ikke klatrebakgrunn. Sjokket var derfor stort da han i løpet av ett år med klatring gikk 9-! Det burde ikke være mulig, og i alle fall ikke på 90-tallet, da 9- var tre grader under det norske klatrere hadde klatret i det hele tatt. 

I 1995 ble det gått to ruter som ble foreslått som 9/9+, Tro på mirakler på Hell og Pump fiction på Fetsund. Pump fiction er det stor tvil om fortjener graden da omtrent halvparten av de som har gått den foreslår å nedgradere den, men det er en annen historie. 

I senere tid er Magnus Midtbø et annet godt eksempel på en norsk klatrer som fullstendig respektløst dundret gjennom gradene. I motsetning til Morten Josephson stoppet ikke Magnus med en norgesmestertittel, men fortsatte til han ble den mestvinnende noensinne.

En likhet mellom de to er viljen og lysten til å trene hardt og mye.

Men er hard trening det eneste saliggjørende for å klatre hardt?

I klatring har det siden 90-tallet vært to grupperinger med hver sin filosofi om hva som skal til for å klatre de høyere gradene. Den ene grupperingen mener at det som skal til er dedikert trening som skal til, mens den andre gruppen heller mot at man bare skal klatre masse.

Norsk klatring har tatt en prat med Martina Demmel for å høre hvordan hun har klart å bli så god så fort.

Martina understreker at hennes metode for å bli god til å klatre har passet henne med bakgrunn fra alpin skikjøring og hennes treningsbakgrunn, men at andre må finne sin egen vei da ingen har samme utgangspunkt for trening og klatring.

Martina prøver å være bevisst på hva hun er dårlig på og oppsøker ruter som passer henne dårlig for å prøve å eliminere de svakhetene hun har som klatrer. Hun mener selv at det har vært en naturlig ting å gjøre uten at hun føler at hun har ofret noe på veien. Ettersom det Martina liker best er å kjenne flyten på en perfekt onsight av en rute så har det vært en slags naturlig og heller gå mange ruter på et nytt felt, heller enn å bruke mye tid på en eller to ruter. På denne måten har Martina utviklet en god arbeidsøkonomi og en evne til å lese ruter og bevegelser raskt.

Allerede etter å ha klatret i et års tid gikk Martina sin første 9- med ruta Fototi i Dolomittene. Hun hadde ved inngangen til 2021 gått 126 ruter som er grad 9-. Da vi snakket med Martina var hun på tur til Chulilla hvor hun har onsightet opp til fire 9- eller vanskeligere på samme dag så det blir nok enda flere i løpet av året.

På spørsmål om hvordan det er mulig å onsighte så mange ruter rett under det hun har klatret som maksgrad på en dag svarer Martina at hun aldri har brukt lang tid på en enkelt rute da det ikke inspirerer henne på samme måte som det å klatre mange ruter der hun er.  

Det er da også ganske åpenbart at når Martina på tre år har klatret rundt 300 ruter fra 9- til 9+ så har hun utviklet en kapasitet og evne til restitusjon som er svært god og langt over hva som er vanlig i forhold til hva som er hennes maksgrad. 

Martina sier at hun ikke trives innendørs og at hun stort sett bare klatrer masse, så mye som mulig. Hun gjør ingen spesifikk trening nå ut over å tøye og å trene antagonister hver tredje dag. Og på tross av at hun har klatret en mengde med ruter ganske høyt opp på graderingsskalaen så bruker hun mye tid på å klatre lettere ruter også.  

Så det er altså mulig å bli svært god raskt om man bare klatrer masse! I alle fall om man har tilgang på nok ruter utendørs og nok tid til å klatre masse hver uke hele året. Men hva om Martina hadde satt av tid til å trene hardt eller bruke masse tid på én enkelt rute, hva ville skjedd da? Ville hun ha klatret enda vanskeligere ruter allerede, eller ville hun ha skadet seg, mista motivasjonen kanskje? 

Å spekulere i dette mener Martina ikke har noe for seg. Slik det er nå så vil hun mye heller prioritere å klatre flest mulig ruter utendørs heller enn å trene innendørs. Likevel vil hun som rekrutt på det tyske landslaget prøve å kvalifisere seg til noen world cup konkurranser i løpet av året.

Det er i alle fall liten tvil om at Martina med det treningsgrunnlaget hun har nå vil kunne tåle svært tung trening over tid. Så hva som ender opp som hennes maksgrad om et par år blir spennende og følge.