RAR RUTE: Mari Salvesen på Black Mamba- ruta som starter med et dritlangt riss like over bakken, og så blir ei slags anlig rute i toppen. Foto: Privat
Lesetid: 4 minutter
Mari Salvesen hviler ikke på sin lange USA-tur. Etter å ha aidet opp Mount Watkins i Yosemite dro hun og kjæresten Pete videre til Canyonlands, området der vi finner Indian Creek, og som har rissklatring i verdensklasse.
Denne gangen var det i midelteridig en (enda!) særere rute som fanget oppmerksomheten hennes: Black Mamba (5.14b, tilsvarer fransk 8c). Ruta er et langt, horisontalt riss like over bakken, som avslutter med en rute som i seg selv har graden 8a – det vil si 9- i norske grader. Det er altså en kombinasjon av et 50 meter langt takriss, et slags bulder for de som egentlig liker tauklatring, i kombinasjon med en kort og hard rute – for tauklatrerne som liker buldring. Det verste fra begge verdener vil noen hevde.
Mari forteller om ruta:
Etter storveggsklatring og aiding i Yosemite hadde jeg lave ambisjoner for hard friklatring i ørkenen, men da sjansen bød seg til å dra til Canyonlands, grep jeg den. Det er annerledes enn alt jeg har sett før, det er som å kjøre inn på en annen planet. Vennen min Sam jobbet med slutten av Black Mamba, som er en rute i seg selv (Angry Pirate Finish), så jeg gjorde den sammen med henne. Det er en offwidth full av chickenwings. Jeg prøvde meg på noen andre ruter i området og var egentlig veldig gira på mer, men logistikk, partner og en bil med firehjulstrekk gjorde at jeg ikke kunne legge for mye i det.
Da Mari Salvesen endelig klarte å førstebestige en av Norges hardeste tradruter med eldgammel venstresko ble hun mest av alt gira på julebrus og taco.
En dag ble jeg med den japanske klatreren Fumiya ut (han som sendte Century Crack, en av verdens hardeste, horisontale offwidther, denne høsten). Han var den første som oppmuntret meg til å prøve Black Mamba. Ruten er hovedsakelig et veldig langt riss nær bakken, som slutter i en rute der du må sette noen sikringer, noe som logistisk sett gjør det mye enklere enn de andre takrissene i Canyonlands. Mary Eden, en annen venninne av meg, hadde gått ruta tidligere denne måneden, så det var så renset som den kunne bli. Etter å ha utforsket den litt som oppvarming, ble jeg raskt positiv til at det kunne gå, og bestemte meg for å bare prøve den, men falt i fellen med å ikke ha en god sekvens gjennom cruxene.
RÅSKALLE: Mari Salvesen - her alene på Mt. Watkins. Foto: Privat
Jeg trengte to eller tre økter der jeg jobbet med å finne god beta gjennom de hardeste partiene, men resten av ruta er gode hånd- og knyttneve-jammer, så der kunne jeg improvisere. Totalt sett brukte jeg fem økter på å gå den.
Senden føltes ganske solid hele veien, men ikke helt uten noen spennende øyeblikk. Jammehansken jeg hadde teipet på skled av, så jeg måtte bite av så mye av den som jeg kunne midtveis i ruta. Og jeg hadde ikke prøvd Angry Pirate Finish siden jeg gikk den for en stund siden, så jeg var usikker på hvordan det ville være etter så mange meter med klatring og uten teipet hånd. Heldigvis kjentes det så mye bedre enn sist jeg gjorde det, chickenwingsene mine var så dype at jeg følte ikke at jeg kunne falle ut på noen punkt. Det er det som er så fint med offwidths: du sitter fast i dem.
Når det gjelder graden skulle jeg ønske jeg kunne ignorere den fullstendig, men siden Black Mamba ikke har sett mange bestigninger, bør jeg vel bidra til konsensus.
Mari Salvesen er i gang med korona-krisens fjerde fase for sin egen del; vektløfting. Etter å ha kjørt 14 timer for en rappell, vært apatisk med Netflix og unngått diabetes type to.
Tom og Pete foreslo 14b, som jeg som mitt store sjokk oppdaget at tilsvarer 8c. Det ville i så fall være den vanskeligste graden jeg noensinne har klatret, noe det ikke føltes som for meg. Sammenligner jeg det med andre takriss i området her, som Crackhouse, ville det være fornuftig å gi den 8b+, noe som fremdeles ville være den vanskeligste graden jeg noensinne har klatret, noe som også er forvirrende. Jeg tror takriss er en så isolert og nisjete gren innen klatring at det er vanskelig å gradere det.
Kanskje jeg rett og slett er ganske god på denne stilen. Å sammenligne dette med vanlig tradklatring hjemmefra kjennes ikke rettferdig.
De siste åra har vi sett en veldig stor økning i interessen for tradklatring, eller rissklatring som det også heter. Konsekvensen er langt større etterspørsel etter spesialutstyr, og jammehansker er blant det som klatrere trenger.
