– Er det egentlig så fett å sitte aleine i en vegg ei uke?

– Den mest utilgjengelige av tre veggene, forteller hun – og derav minst sjanse for å treffe andre taulag. Valget falt på den veggen utelukkende av den grunn, sier Mari.

Den var også den av de tre veggene hun ikke hadde klatret før, så noe av motivasjonen var også å «holde liv i eventyret». 

Mari i senga.

Mari Salvesen er på ingen måte fremmed for eventyret. Via buldring, isklatring, brede riss, store vegger og hard sportsklatring er hun en av de mest allsidige klatrerne vi har. Hun er første og eneste dame som har gått en rute gradert 9 på egne sikringer i det som vel kan kalles hennes hjemmecrag: Jøssingfjord i Rogaland.

Hun er bosatt i Bergen, men jeg er fristet til å gjette på at hjertet hennes egentlig er å finne et eller annet sted på den bratte veggen. (Hvis det da ikke heller er å finne i dypet av Berry Full of Bad Berries, eller på en avsidesliggende og krimpete bulder). 

Mari jobber som kursleder i AAK Safety i Bergen, der hun lærer bort redning i tau og arbeid i høyden – et felt hun selv har svært høy kompetanse i. Og som kommer godt med når hun skal klatre en vegg på 19 taulengder helt alene.

Les også

Klatreseler

Enten du skal klatre innendørs, utendørs, sommer eller vinter, må du ha en god klatresele. Vi har testet en rekke klatreseler til både herre og dame, og her får du vite hvordan du velger riktig klatresele.

Hun har tidligere fortalt at det å holde på alene på veggen, om det er på et bulder i Font eller et prosjekt på tau, er noe hun har drevet med lenge. I 2014 begynte hun året med å gå en 7B+ bulder, og avsluttet det med å gå en 8A på en dag. Hun forteller:

– Å lære seg å finne motivasjon til å jobbe på prosjekter på upassende tider og i ukomfortable forhold har formet meg til å bli den klatreren jeg er i dag.

For det å være alene på veggen i fem dager er ikke bare en fysisk og teknisk prestasjon, den mentale biten av det – å stå i det alene, over så lang tid – er også vanskelig å sette seg inn i. 

Sånn jeg kjenner Mari er denne veggen, denne utfordringen, noe av det som gjør henne til den komplette klatreren hun er, den sier noe om hvordan hun mestrer så mange ulike deler av sporten (eller hva nå vi skal kalle det) vår. Kombinasjonen av høy teknisk vanskelighetsgrad, utholdenhet, stahet og grundighet er det som kjennetegner henne.

En liten anekdote, bare for å plassere henne: Mari og jeg var på El Capitan, høsten 2017. Ingen av oss hadde peiling på hva vi drev med, vi hadde akkurat youtubet hvordan man skulle heise en sekk, og funnet innsteget til veggen ved hjelp av Google maps.

Andre kvelden vi var der oppe, etter at jeg hadde mistet hjelmen min, skulle vi klatre «Monster offwidth», en taulengde vi (les: jeg) hadde grua meg til lenge. Vi hadde bommet på tiden, så det var sent på kvelden, vi hadde små hodelykter, men det gjorde ikke offwidthen noe mindre skummel.

Etter at Mari hadde tatt noen store pendler ut av den, ned under standplass, aidet hun like gjerne opp risset over oss i stedet. Grundig og metodisk, meter for meter, avanserte hun oppover et tynt 5.13 riss, og lagde standplass til oss, heiste opp sekken og rigget til litt kveldsmat til oss som besto av noen skjeer med hermetikk og godteri til dessert. Det var aldri tvil. Bare en jobb som skulle gjøres.

Da jeg ble kjent med Mari var det de som kalte henne «søstra til Salvesen», etter broren som også er en dyktig klatrer. Men det er et kallenavn som ikke gir noen mening, (som om hun ikke er en Salvesen selv, liksom.) I dag er det få klatrere i landet som står like stødig på egne bein som henne, uavhengig av hvem hun er kjæresten til eller søstra til. 

Jeg ble imponert, men ikke overrasket over at Mari ruslet opp til Mount Watkins og bestemte seg for å være alene med veggen i fem dager. Og jeg fikk heldigvis tak i henne, for å høre hvordan det var:

– Hvorfor ville du klatre denne veggen, eller som det så fint heter, hva var motivasjonen?

– Å være aleine med ansvaret som storvegg fører med seg var en setting jeg ikke helt klarte å se for meg, så jeg satt meg i den situasjonen for å finne det ut. Det er nok også en ego-greie, at jeg vil vite at jeg kan klare meg selv. I dagliglivet både på jobb og fritid blir jeg løftet opp av veldig flinke folk, så jeg trengte å finne ut om jeg duger til noe på egenhånd. 

– Angret du noen gang? Hva var det tyngste med det hele?

– Ja, selvfølgelig angret jeg. Den første natten føltes som en epikk med portaledge og mye vind, men jeg lærte av det. Man må ta bedre vare på seg selv og sine grunnleggende behov. Aldri gå på sparebluss når man er aleine liksom, for da har man ikke overskudd når ting går galt. Så de andre dagene var jeg mer proaktiv og satt og kjedet meg på kveldene fremfor å tyne taulengder i siste dagslys.

Et annet bunnpunkt var den kvelden da samboeren min og vennene hans var på halloweenfest i Indian Creek, da følte jeg meg som en taper. 

Reisesekken på vei opp.

– Ensomt? Fint? Meningsløst eller meningsfullt? Utbroder.

– Litt av alt. Stille solnedganger, raske fugler på jakt, steinsprang fra toppen av veggen, egne høylytte tanker. Det er jo meningsløst, og det følte jeg. Men samtidig interessant å bare møte seg selv hver dag. Man blir tvunget til å samarbeide, og jeg har aldri vært bedre venn med meg selv enn de dagene på veggen. Det var tidvis en sjelereise, men for det meste var det bare jobb. Den beste dagen var den siste, da jeg var en dag foran tidsskjema og hadde spart masse batteri på telefonen, da unnet jeg meg å høre på musikk fra brystlomma. 

– Møtte du noen andre der oppe?

– Nei. Jeg snakket med noen på bussen den morgenen jeg dro, også var neste møte en trivelig skogsarbeider som ga meg haik da jeg endelig kom meg tilbake til veien. Jeg klarte ikke løfte heisesekken min inn i pickupen hans, så skulle han ta i et tak og fikk det heller ikke til, det var veldig komisk. Heisesekken er jo håndterlig når man først har den på ryggen, men å løfte den opp fra bakken er klin umulig. 

– Fortell om hele prosessen: hvor kom ideen fra, hvordan forberedte du deg? Var du godt nok forberedt? Hva besto racket av? Blir du inspirert av for eksempel Anne Grete Nebell som tausoloerte Trollveggen back in the days?

– Yosemite er ganske forutsigbart og oversiktlig, når det kommer til storveggsklatring, så det føltes som en trygg plass å teste ut noe nytt. Jeg kunne forberedt meg bedre på storveggsrutiner, men det hadde gått på bekostning av fine dager med friklatring i ukene før. Og denne turen var jo nettopp for å finne ut av disse tingene. Jeg har tausoloert litt tidligere og følte jeg visste hva det gikk i. Det er ikke så vanskelig, det er bare litt mer jobb. Hva andre har gjort innenfor tausoloering har jeg faktisk ikke satt meg inn i, akkurat dette prosjektet føltes ikke som det kom fra den typen motivasjon hvor jeg måler meg opp mot forbilder. Men at storveggs-solo er noe andre folk driver med ga meg definitivt en trygghet. Hvis andre har funnet ut av det må jo jeg også klare å finne ut av det, tenker jeg. Det som gjør dette påfunnet interessant er nok bare at det er litt sært, for noe definert prestasjon føles det ikke som.

Topo med Maris notater.

– Prosessen frem mot prosjektet bar preg av at jeg var gira på å gjøre andre ting. Partneren min var til stor hjelp her, og tok initiativ til å gå anmarsjen til veggen på en hviledag feks. Det er sånt som er kjempelurt, men som jeg ofte snor meg unna. Også prøvde jeg å tenke ut alt som kunne gå galt og hvordan jeg kunne løse det. For eksempel opp til 8. taulengde kunne jeg ganske enkelt rappellere ned ruten hvis jeg ikke holdt tidsskjema. Etter det var opp beste utvei. Racket ble møysommelig pakket og var ganske vanlig og fyldig, med litt ekstra hooks som jeg fikk kjøpe av Gunnar Karlsen før jeg dro. Det jeg manglet i teknisk klatreutstyr løste jeg med en og annen høy heelhook. Også teipet jeg opp en kortslynge en kveld i portaledgen, så den ble stiv som en mini cheatstick, for jeg erfarte at boltestiger er boltet for den gjengse amerikanske manns høyde, så det som skulle være enkle taulengder føltes ofte ikke så enkle. Heisekken ble båret inn i regn, det fikk jeg hjelp til, også dro samboeren min avsted til craggeland og jeg stålsatte meg for to grufulle hviledager i Camp 4. Det var utrolig godt da jeg endelig kom meg av sted.

– Du har jo blitt ganske rutinert på storvegger etter hvert, kan dette sammenlignes? Hva er forskjellen eventuelt?

– På mange måter føltes denne turen lettere enn andre turer med partner, fordi jeg måtte planlegge for at alt gikk sakte, og alt jeg fikk til føltes som en seier for «laget». Jeg har klatret mye med en partner (Pete Whittaker) som har skyhøy kapasitet på alt, og da er det ofte et jag for å prøve å holde tritt, og uansett hvor bra man har får til noe er man alltid den som sliter mest. Jeg taper hver gang, på en måte, når det er ting jeg egentlig får til. Det er også en enkelhet i å møte utfordringer når man er aleine, fordi det er bare en person her som kan fikse dette, så man tar tak i det uten å dvele ved det. Og hvis man gjør en dårlig jobb sitter man skyldig og aleine i sitt eget rot.

Mari på toppen etter fem dager i veggen.

– Hva er neste vegg? 

– Jeg drømte om å gjøre noe vinterlig. Men litt av mystikken rundt å gjøre det aleine forsvant i denne turen, så nå er jeg litt i tenkeboksen om det egentlig er så fett å sitte aleine på en vegg i en uke. For jeg føler at alt er mulig, det er bare et spørsmål om hva man egentlig har lyst å bruke livet sitt på. Kanskje jeg skal prøve å få en venn i stedet. 

– Hva er planen nå?

– Nå er jeg i et hus i Moab med altfor mange mennesker og en katt, og cragger og lever det gode liv. Vi skal makse oppholdstiden her, men jeg har ingen flere store gjøremål som presser på. Det står ikke så dårlig til med klatreformen som jeg hadde trodd, så jeg må kanskje stramme opp og finne meg et prosjekt. 

Les også

Klatrebukser

Riktig klatrebukse har mye å si for prestasjonen i veggen. I vår test av klatrebukser vektlegger vi elastikk, friksjon, bevegelighet og funksjoner. Vi kårer beste klatrebukse for dame og herre, ute- og innendørs.

Les også

Klatrehjelmer

Klatrehjelm er obligatorisk ved klatring i fjellet. Vår test inkluderer hjelmer egnet for all slags klatring, både på cragget og på K2, for dame og herre. Velg riktig klatrehjelm for sportsklatring, fjellklatring og isklatring med vår guide.