Christer Raugland førstebestiger Ouish finale (9+)

Raugland har tidligere gått et par ruter på 8b+ (Pump på Fetsund og Morrison på Løkenhavna).

– Gratulerer med pers!

– Det veit jeg ikke. Det er skummelt å sette 8c-graden. 

Ruta Ouish har etter dette tre deler: Del 1 (Ouish) er 8a+, mens del 2 (Ouish forlengelse) altså står i 8b+. Den gikk Raugland for et par uker siden.

– Bare Ouish forlengelse føltes som pers for meg. Den er hardere enn de andre 8b+-ene jeg har gått. Så allerede der var jeg i himmelen. Men det var toppen av toppen som var motivasjonen for meg. Det var det jeg jobbet for hele tiden, sier Raugland.

Han er kjent for mange Oslo-klatrere som skrusjef på Klatreverket, som for tiden er covidstengt.

– Jeg har vært permittert siden jul. Det har vært veldig bra for klatreformen. Det er en gamechanger å være opplagt og ikke sliten av skruing. 

Første del av Ouish ble først gått av Leif Henning Broch Johnsen i  2005, da han og andre klatrere begynte å gjenåpne feltet for klatring etter at det hadde ligget brakk noen år. 

– Egentlig prøvde vi bare å få frem flest mulig klatrebare linjer, lage oppvarmingsruter, rydde opp i gamle halvkvedete viser. Alt var prosjekter og det gikk egentlig ikke an å klatre der. Drømmen var jo selvsagt å finne linjer gjennom den majestetiske hovedveggen. Jeg prøvde både Shantaram og direktelinja Stian (Christophersen) jobber på nå, men oppdaget en usannsynlig mulighet for å dra en linje mellom disse. Jeg elsker å finne denne typen linjer, små tak opp blanke vegger som bare ikke ser klatrebare ut.

– Ouish del 1 ble etablert, mest for å ha noe å klatre på i starten og for å kunne få med folk. Litt som man gjør i Spania, hvor veldig mange av de harde linjene har en førstetaulengde som er mer moderat. Det gjør at flere har oppnåelige delmål. I stedet for å si man ikke var i nærheten av å gå prosjektet sitt, kan man trøste seg med å ha gått en 8a+ for femtende gangen, lzm, skriver Johnsen til Klatring. 

Og videre:

– I 2009 gikk jeg neste del, som er noe av det mest spektakulære man kan klatre på i denne delen av landet. Det er langt som et uvær, pumpende, mentalt utfordrende – og det før man kommer til crux’et. Denne passasjen er en veldig fysisk travers på store underclings. Man må tråkke opp på smør på veggen og bruke bissa for alt den er verdt, som kidsa sier nå til dags. Deretter er det bare dødskul klatring videre. Runde sidekanter og catcher opp på slopy kanter og avrundete groper. Man må være skikkelig på, og klatringa er bare superdigg – det er luftig og herlig. Livet er bra disse siste meterne!

Blant spørsmålene vi fyrte av til Broch Johnsen var et om han hadde prøvd å gå linja til topps sjøl: 

– Toppen av ruta, del 3 som Christer gikk nå, var vel mer eller mindre bolta fra tidligere. Jeg var fornøyd etter del 2, men testet selvsagt toppen flere ganger. Det føltes som 8a/8a+ kanskje etter en god hvil. Jeg tror egentlig ikke det endrer graden så mye, men det blir åpenbart mer mentalt utfordrende og krever virkelig kapasitet. Man skal orke å gjennomføre og fortsette, når man egentlig føler seg fornøyd. Stian mente allerede at Ouish del 2 ville vært 8c de fleste steder, så toppen burde jo helt klart kvalifisere.

Ruta helt til topps er lang. Raugland klatret på et kappet 80-meters tau, og det var ikke langt nok. Han er usikker på lengden, men det nærmer seg altså 40 meter. 

– Det er på en måte tre 8a+ oppå hverandre. Til første anker er det 8a+, til andre 8b+. Så er det 8a+-klatring på del 3 også. Man bli overraskende sliten av den etablerte delen av ruta. Det er en hvil der, så man henger der og blir fresh, men når du kommer ut av hvilen og skal starte på de siste 10 meterne skjønner man at det er kjempeslitsomt.

– Det er da man må bare banke på. Videre er det usedvanlig jevn klatring med lange store flytt. For meg var det et crux med en slapp tre-finger-pocket, der du må flagge med foten bak og gå til en list. Det kommer på toppen av alt det vanskelige, sier Raugland.

Tidligere i våres gikk supertalentet Sunniva Øvre-Eide (16) Ouish forlengelse (del 2).

Hvordan er det for Broch Johnsen å se yngre klatrere prøve rutene og prosjektene hans?

– At Christer går dette kan man jo forstå. Han er latterlig sterk. Men at Sunniva bare dundrer opp en rute som dette er virkelig imponerende! Det er bare å ta hatten av og bøye seg i støvet. Det sier så mye om hvor mye guts hun har at hun bare begir seg ut på en så lang og fæl og lite gått rute.

– Når det er så mye hard klatring bare for å komme opp til crux’et blir det mentalt utfordrende. Man må virkelig ha is i magen for å time hvor lenge man skal hvile etter den første delen, og klare å hente frem nok fokus til å gjennomføre den neste delen. Og dette må man gjøre igjen og igjen. Falle av etter 50-60 flytt. Og så gå på igjen. De som har prøvd rute vet selvsagt hvorfor det er verdt det – slutten er magisk!», skriver Broch Johnsen til Klatring. 

En siste ting.

Navnet?

Vi spør Broch Johnsen igjen:

– Navnet kan man jo lure på. Jeg tror det er en blanding av engelsk ‘wish’ og lyden av susing når noen tumler gjennom luften, som et ’svisj’. Det er også navnet på en av jentene som fulgte Charles Manson på sine eskapader – an evil girl, kan man si. Hadde jeg visst Sunniva skulle gå den, burde jeg gitt den et mer poetisk navn kanskje, av respekt.