Kronikkforfatter Gunnar Karlsen er en førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Bergen, og en svært erfaren klatrer.
Kristin Harila og Tenjen Sherpa lykkes med forsøket å klatre alle de 14 toppene høyere enn 8000 meter på så kort tid som mulig. Tre måneder og en dag er en imponerende prestasjon, både i lys av de fysiske prestasjonene og logistikken som kreves. Men med all oppmerksomheten følger nødvendigvis også økt fokus på flere negative sider ved utviklingen i moderne himalayaklatring, der et dødsfall på K2 nå har fått mye omtale.
Muhammed Hassan var på vei mot toppen samtidig som Harila og hennes team. På den mest utsatte delen av ruten, kjent som Flaskehalsen, falt han og skadet seg. Det var mørkt, han hang vanskelig til i tauet med åpenbare skader og var i tillegg dårlig utstyrt. Harila og hennes team var blant dem som hjalp Hassan og oppholdt seg i en utsatt posisjon i mer enn halvannen time, helt til de måtte gi opp for å hjelpe andre høyere på fjellet. Harilas kameramann ble værende ytterligere en time før han gikk tom for oksygen. I forsøket på å hjelpe utsatte de seg selv for økt risiko. Flaskehalsen på K2 er samme sted som Rolf Bae ble tatt av et isras og omkom i 2008.
Bildene som er tatt senere har imidlertid sjokkert mye av klatreverdenen. For de viser en kø av klatrere som på vei opp bokstavelig talt må gå over Hassan, på et tidspunkt der han trolig fortsatt var i live. Akkurat hva som skjedde på K2 denne dagen får vi nok ikke svar på, og ut ifra Harilas oppsummering gjorde hun trolig det hun kunne basert den informasjonen hun hadde. Hendelsen illustrerer likevel et veldig ubehagelig faktum ved moderne himalayaklatring: De høyeste fjellene virker å være blitt en arena der vanlige moralske forpliktelser ikke uten videre lenger gjelder.
Filosofen Peter Singer gir følgende eksempel: Tenk deg at du var på vei hjem fra jobb og på tur gjennom parken ser du et barn som er i ferd med å drukne i en dam. Ville du da nøle med å løpe ut for å redde barnet, selv om du ville ødelegge dine nye dyre sko og dress? Singer appellerer her til våre moralske intuisjoner, vi responderer umiddelbart at vi ville redde barnet.
Ut ifra dette argumenteres det for et mer generelt prinsipp om at hvis vi kan forhindre noe galt, uten selv å måtte ofre noe av tilsvarende betydning, så skal vi gjøre det. Kan vi overføre et slikt prinsipp til situasjoner av den typen som oppstod på K2? Eksempelet med det druknende barnet skal oppfordre oss til å øke vår økonomiske hjelp til de som trenger det. På ett plan har redning på K2 også en pris i kroner og øre. Klatrere på vei til toppen har betalt summer i hundretusenkroners klassen for å komme dit.
La oss likevel anta at vi kan tenke bort den økonomiske siden. Vi kan da reformulere Singers tanke ved å sammenligne en annen innsats på de høye fjellene: risiko. Klatrere som er i posisjon til å redde andre klatrere allerede har akseptert en risiko, og vi kan sammenligne den risikoen en redning vil innebære med den du allerede har akseptert å utsette deg for dersom du fortsetter til toppen. Hvis vi kan forhindre noe galt i fjellet, uten å måtte utsette oss selv for større risiko enn den vi allerede er i ferd med å utsette oss for å nå et på forhånd bestemt mål som er moralsk sett av mindre betydning, og vi er i den beste posisjonen til å gjøre det, så skal vi gjøre det.
Poenget nå er at å komme til toppen av et fjell alltid, moralsk sett, vil være av mindre betydning enn å redde et liv. En sammenligning av menneskeliv med fjell impliserer en såkalt kategorifeil, det er noe vi ikke kan stille opp mot hverandre.
Situasjonen med Hassan har også klare likheter med en tidligere omdiskutert hendelse. I 2006 omkom den britiske klatreren David Sharp nær toppen av Mount Everest. Han var en av elleve som døde på fjellet det året, men omstendighetene var spesielle i dette tilfellet. For mens Sharp døde sakte av høydesyke og hypotermi 350 meter under toppen ble han passert av mer enn 40 klatrere på vei videre opp. Mange gikk bare forbi, enten fordi de trodde han allerede var død eller at det var for sent å hjelpe, mens noen gjorde et forsøk. Blant dem som raskt kritiserte alle dem som passerte forbi var Sir Edmund Hillary, en av førstebestigerne på Mount Everest: «He was a human being, and we would regard it as our duty to get him back to safety.»
For det finnes også eksempler på det motsatte av det som hendte med Sharp. Bare 10 dager senere ble en annen klatrer funnet forkommen og forlatt i dødssonen av en guide i følge med tre klienter. Disse avbrøt sitt eget forsøk på å nå toppen mens hjelp ble tilkalt. Klatreren, som med hjelp så vidt var i stand til å stå oppreist, fikk store frostskader, men overlevde. Kanskje var forskjellen at han kunne bevege seg selv, noe Hassan på K2 heller ikke kunne. Flere andre klatrere som var på fjellet den dagen har også vært veldig raske til å slå fast at Hassan ikke kunne vært reddet fordi det var for farlig og vanskelig. Vi får aldri et sikkert svar på om det stemmer, men det tar oss til noe av kjernen ved problemet: Hvis alle tenker slik og derfor bare fortsetter videre, så er det heller ingen som tar ansvar for å i det minste prøve.
Slike spørsmål bør alle som passerte forbi Muhammad Hassan også stille seg. Var risikoen de tok ved å fortsette videre mot toppen av K2 høyere enn den de ville utsette seg for ved i det minste å gjøre et forsøk på å redde et annet menneske? I fravær av moralske prinsipper knyttet til risikoatferd i fjellet, risikerer vi at fjellet blir en arena som ligner Hobbes’ brutale naturtilstand, der «en alles kamp mot alle» gjelder. Og hvorfor er det i så fall bare i den såkalte «dødssonen» over 8000 meter at vanlige moralske normer opphører å eksistere?
