Mektige overarmer og små tatoveringer kan skimtes idet hun parkerer i en engangsmanøver. Det hilses, prates og bestemmes at ferden går videre til skikkelsens leilighet.
Eller nærmere bestemt leilighetens tilhørende bod.Du kjenner henne som et langrennsfenomen. Marthe Kristoffersen ble tatt ut på landslaget som junior.
Hun har to verdenscupseiere med det norske stafettlaget. Hun har seks individuelle pallplasseringer. Hun imponerte stort i verdenstoppen.
Oppvokst blant spisse topper i Lyngen.
Flyttet til langrennsbyen – som byr på solide langrennsforhold, samtidig som avstanden til fjellheimen ikke er særlig lang.
Tidligere langrennsløper, nå langrennstrener.
15 medaljer i NM, 8 medaljer i WC, deltagelse i OL i Vancouver.
En av landets ivrigste og sprekeste topptur-entusiaster
Spons: Norrøna og Atomic
Likevel var det ikke konkurranselivet Marthe drømte om til syvende og sist. Marthe ønsket seg ikke bare opp på resultatlistene, hun ønsket seg også opp på fjellet og opp på spisse topper. Helst hele tiden.
– Jeg husker jeg lurte meg ut en mandag etter World Cup på Lillehammer. Jeg dro rett til fjells og gikk toppturer på rando i to dager, uten å si noe som helst til treneren min.
– Var det innafor?
– Nei, akkurat det der var ganske utenfor reglementet.
Vi befinner oss hjemme i Marthes bod. Ja, vi sier hjemme i boden. Det er nemlig her Marthe oppbevarer livet. Alt utstyret her inne gjør at hun kan kose seg ute.
Marthe ser seg rundt. Hun har nettopp tatt første steg inn i den store boden, som virker liten på grunn av alt innholdet.
Her inne finnes langrennsski, slalåmski, randoski, sykler, skateboard, klatretau, hjelmer, goggles, terrengsko. For å nevne noe.
– Hvorfor tror du at du har denne følelsen av at du må ut og opp?
Marthe fortsetter å se seg rundt. Hun leter etter klatreskoene som skal brukes nå snart. Hun tenker seg om. Løfter på noen skibagger. Kikker oppå øverste hylle. Tenker tilbake.
– Å, for å svare på det kan jeg egentlig bare si hvor jeg er fra. Jeg er fra ei øy utenfor Lyngen som heter Vannøya. Jeg har vokst opp med store fjell i kjøkkenvinduet. Det er nok det som har ført til at jeg alltid har hatt en sånn der greie for fjell.
– Du har alltid sett oppover?
– Jeg husker helt fra jeg var liten at jeg var utrolig fascinert av å nå topper når vi først var på tur. Både til fots og på ski så skulle jeg alltid til det høyeste punktet. Det var liksom min greie. Også fikk jeg mine første randoski da jeg var 15. Lysten opp på fjellet ble enda større da.
Det at Marthe skulle få en karriere innen langrennssporten var egentlig ikke planen. Men Marthe og familien flyttet til Meråker – langrennsbyen over alle langrennsbyer – da hun var ti. Hun begynte strengt tatt med langrenn fordi det var så mange andre som gjorde det.
Likevel merket hun nokså tidlig at hun var god, og ønsket å gi toppidrettslivet et oppriktig forsøk.
– Det var ikke det at jeg var god helt fra begynnelsen, altså. Jeg ble fullstendig knust det første året.
– Fullstendig knust?
Marthe flirer, den milde stemmen lysner.
– De andre var rett og slett mye bedre enn meg. De var langt, langt foran. Men så bestemte jeg meg for å gjøre noe med det.
Marthe har nå steget ut av den store, lille boden. Hun sa noe om at det ble for rotete der inne. At hun ikke klarte å konsentrere seg. Hun følte hun måtte rydde. Marthe flirer igjen og myser opp mot sola som minner om OL-fakkelen, før hun fortsetter:
– Konkurransemennesket i meg våknet for fullt. Jeg ville vise at jeg også kunne være god. Det ballet på seg, og denne ballen bare fortsatte å rulle.
Forsøket endte i suksess og Marthe kom inn på langrennslandslaget som tenåring.
– Det var jo bra tidlig å begynne å henge med de beste av de beste.
Marthe ble fort god, hun ble et ansikt utad, hun fikk sponsorer, gikk store skirenn og fikk lov til å være med på hele sirkuset.
– Synes du det var passelig tidspunkt å begynne å satse så mye?
Marthe nøler litt før hun svarer mer bestemt:
– Ja. Jeg vet at mange har stilt spørsmål ved nettopp det. Jeg var veldig ung og fikk gå store skirenn før mange trodde at jeg var klar for det. Men jeg var god akkurat da, på den tiden. Jeg hadde lyst, jeg var gira og jeg synes det var dritkult.
Marthe Kristoffersen blir båret på gullstol av Marit Bjørgen, Therese Johaug og Kristin Størmer Steira etter dobbel stafettseier under verdenscupåpningen i Gällivare i 2008.– Møtte du mye motgang?
Det blir en liten pause. Marthe piller på et skrubbsår på leggen. Det ser ut som et skrubbsår som har kommet ved bruk av utstyret fra boden.
– Jeg møtte mye som var vanskelig. Hendelser som jeg sikkert hadde taklet litt bedre hvis jeg hadde hatt litt mer kjøtt på beinet.
– Klarte du å legge det vanskelige til side?
– Det var ikke alltid like lett, men det gikk seg til og jeg ble bedre på det. Jeg var ganske heldig, for jeg og Therese Johuag kom opp på landslaget samtidig. Vi sto sammen om veldig mye. Det var til stor hjelp for å takle det uvanlige toppidrettslivet. Vi var to som var unge og tøffe i trynet.
Men selv konkurransemennesket Marthe ble mett på dette livet. Da Marthe var 27 kjente hun at det var nødvendig med en endring. Hun la de tynne skia på hylla.
– Savner du livet som toppidrettsutøver?
– Åh, ja, altså – jeg savner på en måte det der rutine-livet. Stå opp, trene, spise, sove og slappe av, trene igjen, hvile. Det å dyrke seg selv hundre prosent, være i god form, og å jakte mesterskap og store ting.
– Det savner jeg faktisk litt. Men jeg er en person som er veldig glad i å utfordre meg selv. Jeg merket at langrennslivet ikke ga meg nok lengre.
Jeg var sulten på noe mer, noe annet. Marte har mange jern i ilden. Hun bruker mye tid på klatring og andre aktiviteter. Likevel er det fortsatt skia som blir høyest prioritert. Men noe har skjedd. Skia har blitt bredere. Mye bredere.
Langrennsskia står gjemt bak døra hjemme i boden. Pudderplankene står fremst. Favorittparet er 120 mm på midten.
– Jeg får utfordra meg mer på de brede skia. Jeg får pusha meg. Jeg får være slik jeg vil være.
Etter at Marthe byttet til bredere ski har hun utviklet seg som skikjører. Hun har kjørt bratte renner. Store svinger. Fluffy pillows.
Hun har satt dype spor i skimiljøet. Hun koser seg mer. – Jeg har det mye mer sånn lystbetont gøy nå, enn det jeg hadde som langrennsløper. Jeg leker nok mer, hvis jeg kan bruke det ordet. Og det passer min personlighet utrolig mye bedre.
Med mye skikjøring og spennende utfordringer, kommer også det store ansvaret. Ansvaret om sikkerhet. Ansvaret om å alltid ta gode avgjørelser. I våres ble Marthe minnet på hvor viktig det er. Sammen med noen venner havnet hun i et drama under en topptur i Jotunheimen.
– Vi går opp, rappellerer inn, graver profil og snøen er god, den sitter fint.
Marthe og de andre avtaler at de skal kjøre tre pluss to: tre ned først, også skal de to siste komme etter. Marthe kjører som nummer to.
– Snøen sitter fortsatt bra. Det sluffer en del fordi det er bratt, men det hadde vi tatt høyde for. Jeg tar et par svinger, før jeg kjører inn til safespot og venter på nestemann.
Hun og fire andre skulle kjøre den mye omtalte Lauvnosrenna, som er kjent for å være lang og bratt – ofte med dårlige forhold,
da en skavl løsnet og tok med seg en i turfølget. – Jeg tar ut mobilen for å ta bilde, men før jeg rekker det hører jeg et høyt drønn, en lyd som er vanskelig å beskrive, jeg hører bare så jævlig mye snø. Jeg løfter blikket og ser vennen min komme på rygg, kastende nedover og forsvinne i føyken.
– Jeg rekker ikke å tenke, det hele kommer som et sjokk. Alt går så fort.
Marthe blir stående. Hun fryser til is idet hun forstår alvoret. Personen som kjørte ned først, begynner å søke etter deres felles venn.
– Denne renna er smal, det er vegger man kan treffe. Jeg blir kvalm. Jeg tenker at dette umulig kan ha gått bra. Det er null kontakt å få gjennom walkie-talkien. Jeg frykter det verste. Utstyret ligger strødd utover og jeg begynner å plukke det, samtidig som jeg prøver å få meg selv trygt ned.
Men i bunnen av renna begynner det å skje noe. Marthes venn er funnet og står oppreist.
– Jeg stopper opp. Begynner bare å gråte. Det er ikke ofte det skjer, men akkurat der og da fikk jeg en sånn, nei jeg klarer ikke å forklare det nå heller.
Marthes stemme brister. Hun er tydelig berørt av det som skjedde for kun få måneder siden.
– Jeg tror rett og slett at jeg fikk en ordentlig reaksjon på at jeg opplevde noe jævlig.
– Vi var heldige. Det kunne gått så galt. I det siste har mange av Marthes tanker gått tilbake til det som skjedde i renna i Jotunheimen.
– Vi har gått mange runder innad i gjengen hvor vi har snakket om det som skjedde. Tok vi riktige avgjørelser? Hvorfor skjedde det? Hva kunne vi gjort annerledes?
– Og hva tenker du om det, nå?
– Ulykker skjer i fjellet, men det er vår oppgave å unngå de. Det gikk heldigvis fint med oss denne gangen, men det var en skikkelig påminnelse om at vi er små, ute i naturen. At avgjørelsene vi tar har betydning. At det er viktigere å passe på livet, enn å kjøre fett på ski.
I klatrehallen har Marthe begynt å studere rutene for dagens økt.
Kun kort tid etter Marthe avsluttet sin egen karriere som skiløper, begynte hun i en jobb som strengt tatt går ut på det samme.
Forskjellen var bare at hun nå skulle hjelpe andre til å nå toppen av resultatlistene, ikke seg selv.
– Hvordan var det å snu rollen fra utøver til trener?
– Det var jeg spent på husker jeg. Jeg gikk rett fra å satse til å være trener, så jeg var litt nervøs på egne vegne. Jeg skal innrømme at jeg lurte litt på hvordan det skulle gå fra å være egoistisk i så mange år, til å hjelpe andre.
Marthe jobbet først ett år på Norges Toppidrettsgymnas, før hun var trener i fire år for Team Elon Innlandet. Nå er hun ansatt som sportssjef i Ski Classics-laget Team Eksjöhus.
Her har hun ansvar for ni utøvere, i tillegg til administrative og sportsrelaterte oppdrag. Laget hun trener er hovedsakelig et langløpslag, som er enda et nytt sirkus for Marthe å ta fatt på.
Marthe har nå vært trener i seks år. Hun har jobbet hardt. Hun har hatt mye ansvar. Hun har fått frem gode utøvere med gode resultater. Likevel er det én faktor som alltid er der.
– Det er jo ikke sånn at vi sier herretrener. Så jeg synes det er litt merkelig at man skal gå under navnet dametrener.
– Det har blitt en del oppmerksomhet rundt det å være kvinnelige trener. Det handler nok i bunn og grunn om at det ikke finnes så mange av oss. Jeg husker det første året mitt.
– Da fikk jeg spørsmål som for eksempel, «Å ja, du er dametrener?» og «Du trener vel bare damene du da?». Det syntes jeg var veldig merkelig. Hvorfor skal jeg være dametrener? Jeg trener jo både kvinner og menn.
Til tross for en del spørsmål og skeptiske blikk håper Marthe at hun kan bidra til mer respekt i det mannsdominerte yrket.– Jeg har blant annet blitt kalt «lille jente» når jeg har kommet med egne meninger og stått opp for meg selv. Da merker jeg at jeg blir irritert. Jeg synes det er veldig spesielt at noen kan være så nedlatende mot oss kvinner i 2023. Vi har minst like god kontroll.
