EIVIND EIDSLOTT

IMG_0098_2

Eivind Eidslott (38) vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har blant annet startet Fri Flyt og skrevet om ski- og friluftsliv for UTE, Fjell og Vidde, Dagbladet og Dagens Næringsliv. Han har også gitt ut bøkene«Skiguide til Norge»,«Besseggen»,«Fjellbarna»og«Livet med Marikken». Nå er han aktuell med boka «Helt ute - et skåblikk på fjellfolk, skiturer, turistforeningshytter og løping generelt».

Boka utgis av Fri Flyt og kan kjøpes her 

Heltute-omslag-151014

Skikjøring handler om opplevelser. Store opplevelser man for eksempel kan fortelle om på et vorspiel i en enebolig med dobbelgarasje i Spjelkavik. Utfordringen er at kravet til opplevelsene akselererer år for år. Opplevelsen du synes er oppsiktsvekkende intens denne vinteren er ikke nødvendigvis like intens neste sesong. Det er trist, men sant.
Hvordan vil denne utviklingen gå? Hvor er vi om, la oss si, ti år? Kan du stå på vorspielet i 2024 og snakke høylytt om at du har feiret 17. mai på Kolåstind? Kan du stå ved Brosundet i Ålesund og le for deg selv fordi du tenker på nedkjøringen fra Skårasalen til Hjørundfjorden? Vil disse turene ha samme verdi som i dag? Eller vil det rett og slett bli vanskeligere å tilfredsstille våre egne behov for spenning, naturopplevelser, effektivitet, komfort og anerkjennelse?
Jeg bare kaster ut en brannfakkel.

Annonse

LES OGSÅ: Junkvinter

Utviklingen i skiindustrien går i en rasende fart. Hvis du vil imponere deg selv og dine omgivelser med magiske opplevelser i 2024, må du følge med i timen. For hva er det som skjer ute i verden? Jo, skikjøringen blir brattere og brattere. Den blir raskere og raskere. Og skiene er i ferd med å bli like breie som en skinnsofa fra Sykkylven.
Telemarksskiene er utrydningstruede, randonnéutstyret utvikles i ekspressfart og skiløpere går rundt med hjelmer du trodde hørte hjemme i en motocrossklubb på Skodje.Stadig flere kjører rundt med tau og sele i Chamonix.
Du kan kjøpe en skipakketur til Atlasfjellene.
Iran har vært en populær skidestinasjon i flere år.
Og har du fått med deg alle som har tatt med ski opp på Mount Everest?
Eller enda verre: alle de svenskregistrerte bilene som står parkert under Randers topp i Hjørundfjordfjella? 

Det fins mennesker der ute som presser grensene. Og de presser ikke bare grensene for seg selv. Uten at de vet det, presser de også grensene for helt vanlige skientusiaster på Strandafjellet. For hva gjør vi ikke etter å ha sett en skifilm hvor en amerikansk 27-åring tar salto utfor ei 20 meter høy klippe i Chugach Mountains? Jo, vi presser våre egne grenser. Kanskje vi kjører ned Blådalen i et tempo vi tidligere ikke følte at vi mestret. Kanskje vi finner ei snørenne fra Molaupstind direkte ned i Hjørundfjorden som ingen har kjørt før, og så låner vi cabincruiseren til en kollega, og så kjører vi inn fjorden til bunnen av snørenna og går opp med stegjern og isøkser og snur oss og ser at dette blir bratt, dette blir veldig bratt, men vi gjør likevel et forsøk.
Kanskje vi finner ut at ingen har kjørt ei linje fra Svartegga direkte mot Huldrekoppen i Tafjordfjella.
Eller kanskje vi selv ønsker å lage en skifilm i år 2017, og så søker vi om tillatelse til å lande med helikopter på fjelltoppene i Stranda kommune, og så får vi tillatelse, og så lander vi på flere spisse tinder, og på ett av fjellene, kanskje på Brunstadhorn, møter vi en gammel ringrev fra skimiljøet i Ålesund, og han banner, og han steiker, for han vil ikke at folk skal lande med helikopter på et fjell hvor han selv har gått opp for egen maskin.

Se for deg at denne hendelsen i 2017 fører til et skred av hendelser i skimiljøet på Sunnmøre. Se for deg at den gamle ringreven på Brunstadhorn reiser hjem og skriver et leserbrev til Sunnmørsposten hvor han går hardt ut mot heliskiing. Se for deg at han får mange støtteerklæringer, at han skaper debatt, at debatten går fra lokalavisene til riksavisene og videre til radio og tv. Politikerne kaster seg på karusellen. Næringslivsledere. Millionærer. Milliardærer.
«Hvor skal dette ende?» spør motstanderne.
«Hvorfor skal vi ikke drive næringsutvikling i opplevelsessamfunnet?» spør tilhengerne.
Forestill deg så at tilhengerne av heliskiing organiserer seg. La oss si at noen av de rike heliskientusiastene går så langt at de danner et eiendomsselskap, og at dette selskapet kjøper alle de ledige hyttetomtene på Standaleidet. Eiendomsselskapet får navnet Norwegian Heliskiing og reiser på inspirasjonstur til den nyetablerte skidestinasjonen Revelstoke i Canada. Der får de se at heliskiing er kjernen i hele virksomheten - at hele landsbyen er bygget opp rundt en helikopterplattform. Opplevelseshungrige turister fra hele verden strømmer til den canadiske landsbyen, de legger igjen dollar og euro og yen, og alt er fryd og gammen, og nå vil Norwegian Heliskiing gjerne skape samme giv på Sunnmøre. De skriver leserbrev og kronikker i Sunnmørsposten hvor de hevder at heliskiing er den nye distriktspolitikken. De inviterer til befaring i helikopter rundt Kolåstind. En journalist fra det amerikanske skimagasinet Powder blir med på befaringen og utroper Sunnmørsalpene til «the new Alaska.» Kommunepolitikerne i Ørsta biter på. De er svært interesserte i innovasjon og ny næringsvirksomhet. Ordføreren klubber igjennom prøvetillatelse til heliskiing.

Se for deg at Aalesunds Skiklub øyner sjansen til å sette Sunnmørsalpene på kartet og tjene store penger på langveisfarende turister. Klubben tar opp et stort lån i Sparebanken Møre og forvandler Standalhytta til et intimt høyfjellshotell. Kan du forestille deg at det sprenges ut en underjordisk garasje? At det snakkes om stolheis opp Fingersida? At alle snakker om tilgjengelighet, komfort og effektivitet? At Standalhytta får navnet Sunnmøre Big Mountain Heli Hotell? At hotelldirektøren er amerikansk? At personalet stort sett kommer fra Göteborg?
Eiendomsselskapet Norwegian Heliskiing skriver under kontrakt med et russisk helikopterfirma og fire sveitsiske heliskiguider. Journalister og fotografer fra National Geographic, Der Spiegel, Møre-Nytt og New York Times kommer til Standaleidet for å lage reportasjer om hotellet og skikjøringen. Det blir laget tv-innslag på CNN, BBC, TV Sunnmøre og Travel Channel.
På under ei uke blir de 28 eksklusive hotellrommene på Sunnmøre Big Mountain Heli Hotel fullbooket ut hele 2018.

LES OGSÅ: Fredag

Forestill deg at den mest populære turen med helikopter og guide får navnet «The Alps» og byr på skikjøring ned fra Kolåstind, Nøre-Sætretind, Romedalstind, Svinetind og Sylvkallen i løpet av bare fire timer. Se for deg at de fleste gjestene kommer fra finansmiljøene i Oslo, Stockholm, London og Tokyo og at den norske Porscheimportøren arrangerer fest på Sunnmøre Big Mountain Heli Hotell i april 2018 i samarbeid med American Express.
Kanskje Natur og Ungdom står utenfor med megafon og plakater. Kanskje lensmannen i Ørsta klarer å holde demonstrantene unna hovedinngangen. Kanskje ikke.

Utopi eller realitet? I teorien kan alt dette skje om ti år. Eller ingenting. Det er ikke godt å si hvilken vei opplevelsessamfunnet går. Vil det dure fram som en firehjulstrekker med stor motor og doble eksosrør? Eller vil vi være med på en motreaksjon, en økt miljøbevissthet, en ny type nøkternhet?
I 2024 kan det være at vi fortsatt sitter i ro og fred på Appelsinsteinen under Kolåstind og nyter brødskivene med brunost. Kanskje skiene våre har blitt tynnere igjen. Kanskje den røde bomullsanorakken er i ferd med å få sin renessanse  – etter at teknisk bekledning mistet grepet om markedet i 2019. Kanskje det fortsatt er en stor opplevelse å feire 17. mai på Kolåstind. Og kanskje skikjøringen fra Skårasalen til Hjørundfjorden er mer enn nok for å dra fram våre største smil.
Det er vi som bestemmer hvilken retning skituppene skal peke.
Det var bare det jeg ville si, egentlig.