Verdiløse i urørt form?

KOMMENTAR: Elvepadlere fra hele verden strømmer til norske fosser og stryk, som våre korttenkte politikerne ikke er særlig interessert i å ta vare på.

Sist oppdatert 31. august 2013 kl 20.01
TRUET: Padleperlen Krutåga i Nordland er i ferd med å legges i rør, og mye tyder på at Karl Engen har padla elvas legendariske trippelkombinasjon for siste gang. Foto: Tore Meirik
TRUET: Padleperlen Krutåga i Nordland er i ferd med å legges i rør, og mye tyder på at Karl Engen har padla elvas legendariske trippelkombinasjon for siste gang. Foto: Tore Meirik

Det er umulig for meg å ikke mene noe om dette. Les om de norske politikernes syn på vannkraftutbygging her!

I sommer padla jeg ei elv som heter Inna for første gang. Denne elva ligger et kvarters kjøring fra der jeg bor. Et fantastisk juv med fire råflotte stryk, i en type natur som er forbeholdt oss elvepadlere å oppleve på nært hold. I normale tilfeller ville jeg spurt meg selv hvorfor jeg ikke har gjort dette tidligere.

Men ikke denne gangen. For Inna er regulert, og denne dagen i august 2013 var første gang elva hadde vann siden jeg starta padlekarrieren min i 1995. Kraften i den enestående naturen nede i juvet og den sjukt gøyale s-sklia med den spennende valsa i bånn brukes nemlig til å lage strøm.

Norge er for elvepadling som Alaska for frikjøreren, nordkysten av Oahu for surferne eller Mekka for muslimene. På Myrkdalselva i sommer traff jeg en kar fra finanskriserammede Portugal som selvsagt dro til svindyre Norge for å padle om sommeren, for «dere har jo de beste og vakreste elvene i verden» som han, helt korrekt, påpekte. Myrkdalselva er for øvrig også ei verdensklasse-elv med en stygg, gammel betongk(o)loss i.

Bygging av vannkraftkraftverk er for elvepadleren som asfaltering av smalsti for stisyklisten. Vi elvepadlere foretrekker fosser og stryk, akkurat som vannkraftutbyggerne. Men padlerne kan vel ikke stå i veien for skånsomme, små vannkraftutbygginger, som politikerne liker å kalle det? Vi må jo ha strøm?

Jo, vi padlere kan stå i veien. For vi har strøm i Norge. Men vi vil tydeligvis ha mer. Som vi kan selge til utlandet. Og små, skånsomme utbygginger kan da ikke være så farlig?

Jo det er det. For de svært uklare begrepene små og skånsom betyr i praksis å sette opp høye og brede betongdemninger, tørrlegge lange elvestrekninger, og lage innsjøer der det ikke er innsjøer. Jeg har padla forbi mange sånne betongbautaer jeg, og de er verken små eller skånsomme noen av dem, selv om de blir kalt det i kommunale sakspapirer og de politiske partienes programmer.

Jeg er overbevist om at elvene ville fått bedre vern dersom det var store reiselivsinteresser knyttet til dem. Padlere legger igjen lite penger og gjør lite ut av seg. Men skal økonomi avgjøre alt? Vi som er opptatt av slike sportsgrener mener at de beste arenaene er verneverdige i seg selv. Selv om jeg ikke fisker laks i Gaula eller klatrer opp Trollveggen, så mener jeg selvsagt at disse stedene i aller høyeste grad er verneverdige. Ville noen akseptert å sette en 30 meter bred og 5 meter høy betongk(o)loss på Besseggen? Nei, selvsagt ikke sier du. Men helt ærlig: Er Besseggen mer verdt enn en 15 kilometer langt, uberørt elvejuv? I kroner og øre for turistnæringa ja, men for moral, sunt bondevett og respekt for naturen vi alle kommer fra og skal tilbake til? Nei, ikke søren!

«Tiden for de store vannkraftutbyggingene i Norge er over» sier Krf og Sp. De fleste andre partiene sier omtrent det samme. Kjempebra sier jeg, men det er skummelt når de også hevder at kommunene er skikka til å håndtere søknader om små og skånsomme utbygginger.

Gaula, nesten hvert år Norges beste sportsfiskeelv, er selvsagt verna. Dermed er sideelvene også verna. Jeg har padla mange av Gaulas sideelver, og av disse har Ena, Stavilla, Ila og Hauka noen monstrøse demninger som må passeres. De fleste er nedlagte småkraftverk. Men det står fortsatt betongkolosser midt i natur som er så enestående at det bare er vi padlere, og karene som bygde demningen, som veit hvor flott den er. Aner jeg en slags «ut av syne ut av sinn-holdning»?

Økt frihet til kommunene ved å la de selv bestemme om det skal være demninger her og demninger der er et annet argument partiene bruker. Økt frihet høres flott ut det, men er de små kommunene med mange små fossefall egna til å avgjøre sånt selv?

Jeg håper fylke og stat får beholde klare, enkle og udiskutable måter å overprøve kommunene (og staten over fylket) i slike saker også etter 9. september. Jeg har jobbet mange år som lokalavisjournalist i små kommuner, og jeg bor for så vidt i en slik i dag, og erfaringen min er at små kommunestyrer slett ikke alltid kommer fram til fornuftige avgjørelser til alles beste.

På Voss ønsket det forrige kommunestyret å ødelegge Raundalselva. Spør du meg, så hører Raundalselva mer hjemme på UNESCOs verdensarvliste enn inne i et rør. Men folka i Raundalen kunne få seg ny asfaltvei hvis de ødela elva til fordel for strøm, og det trengte visstnok de som bor der, hvis ikke ville bygda dø ut ble det sagt. Heldigvis har bygdas nye kommmunestyre, med elvepadler Dag Sandvik (Sv) på flertallslaget, fått skrinlagt planene.

Tull sier jeg til ideen om at bygging av vei (og andre ting) skal redde bygda. Norges grisgrendte strøk dør ikke ut av å ikke bygge alt mulig. Norges grisgrendte strøk dør ut hvis du fjerner det som gjør dem enestående. Og det er svært ofte naturen.

Bruk mindre strøm, sprøyt penger inn i jakten på mer miljøvennlig energi, og la grisgrendt forbli grisgrendt. For du som leser dette er Fri Flyt-leser, og derfor liker du saker og ting som foregår i grisgrendte strøk, og derfor er du bare nødt til å være enig. Eller hva? 

Publisert 31. august 2013 kl 20.01
Sist oppdatert 31. august 2013 kl 20.01
annonse
Relaterte artikler
annonse
VERN I GAVE: Barth-Eide sa at 'avtalen' om å verne 30% av verdens natur var en gave til verdens barn. Men hva fikk de egentlig? Illustrasjon: Didrik Magnus-Andesen
Alle barn ble lovet en gave som skulle løse naturkrisen. Men hva skjedde så?

Mysteriet med den krympende julegaven

SINT: Henrik Kristoffersen reagerte med sinne og snøballkasting da klimademonstranter tok seg inn i målområdet under verdenscuprennet i Gurgl. Foto: Skjermdump/NRK
Kommentar fra Nikolai Schirmer og Ørjan K. Aall

Tar oppgjør med Henrik Kristoffersen

SKIGARDEROBEN: Egentlig har artikkelforfatteren sverget på at han har kjøpt sitt siste par ski for noen år siden. Foto: Alexander Urrang Hauge
Luksusproblemer og utstyrsdilemma

Hvor mange par skal du egentlig ha?

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Kommersiell leder: Alexander Hagen