Solen skinner ikke, men månen viser oss vei. Det er vinter, men likevel er kinnene våre fulle av blomstrende roser. Det er mørkt, men likevel ikke dystert. Vi er i hjertet av Sunnmøre, hvor tindene stiger om oss til alle kanter, som de mektige festninger de er.

Vinteren har startet usedvanlig bra på Sunnmøre i år, og fjellets hvite gull strekker seg helt ned til fjordarmene. De ivrige har allerede over 15 skidager bak seg. Ikke ille, for det vanligvis så våte Vestlandet. For min del, har jeg bare to hakk i sengestolpen, og begge kommer fra heiskjøringens monotone tilstand. Det er derimot nå det gjelder, det er dette jeg har ventet på; årets første topptur.

Topptur, eller tur på topp. Topptur er i og for seg et noe merksnodig utrykk. Allerede nå, bare ved å la ordet krølle seg over tungen, er målet ved turen satt; nemlig det å skulle nå selve toppen. Men hva er det med denne toppen som fascinerer oss? Mennesker har i århundrer vært drevet av en trang til å utforske grensenes ytterpunkter, både verdens og våre egne. Vi trenger et mål, en mening.

En tur til Blæja begynner ved det idylliske hotellet Villa Norangdal, midt mellom Sunnmøres høye tinder.

For min del mener jeg at jaget etter toppen kan være destruktiv. Selve målet om å nå toppen overskygger alt annet. Vi pusher kanskje grenser som ikke bør krysses for å nå toppen, og man ender dermed opp i situasjoner som er mer farlige enn hva de burde være. Det være seg skredfare, dårlig sikt eller fallrisiko. Selvsagt kan et hig etter toppen også være positivt, og medføre at man faktisk fant motivasjonen til de ekstra 100 høydemetrene. Det er jo noe med utsikten, med følelsen av å være på toppen av verden, om ikke annet din egen verden.

Hva er det så vi søker i dag? For meg personlig handler fjellet om både mentale utfordringer, stillhet og skjønnhet, og en plass for trivsel og refleksjon. Jeg bruker å si at jeg har en suksess-liste, hvor minst et av punktene må være oppfylt for at skituren skal være bra. En tur må enten ha godt føre, fint vær, eller godt selskap. Er alle punktene på listen oppfylt? ja, da snakke vi om en virkelig «höjdare». Å komme til toppen er ikke engang nevnt i denne oppskriften.

Skal man rekke solen, må man i desember starte tidlig.

Den hvite fare. Kroppen er tungstartet i dag, kanskje ikke så rart. Snøen er dyp, sesongen er ny. Om ikke annet, så fungerer kulden som en motivasjonsfaktor. Ingen har lyst til å måtte ta en lengre pause enn nødvendig. Som så mangt, er kulden både en velsignelse og en forbannelse. De siste dagenes våte og tunge nysnø er nå byttet ut med en annen type snø, av den fjærlette sorten. Kanskje sesongens beste. Men kulden kan også bringe med seg krystaller og kantkornet snø, en potensiell dødsfiende.

Dagfinn graver hull, og snøen studeres. Det konstateres ganske raskt at det er hele 7 forskjellige lag i snødekket, alle med en svak binding, som potensielt kan være katastrofalt for en skiløper som ferdes i brattere terreng. Men i dag er ikke dagen for å kjøre bratt, og vi beveger oss aldri inn i et terreng hvor faren for skred er til stede. Det er det som er så fint, man kan ofte unngå snøskred allerede hjemme, ved å velge en tur som unngår potensielt skredterreng.

I dag går turen til Blæja. Med et toppunkt på over 1400 meter, byr toppen på en lang nedkjøring, samt en fantastisk utsikt utover Hjørundfjorden. Det er nettopp på grunn av dette, og fordi man i all hovedsak har muligheten til å unngå skredterreng, at Blæja er en av Sunnmøres kanskje mest populære topper å besøke vinterstid. Man må likevel ta vurderinger av farer under selve turen, og selv på snille turer er veivalget viktig.

Dagfinn og Guro passerer med Kvitegga godt synlig i bakgrunnen.

Drømmeskog. For en nokså nylig emigrert nordlending, er det å kjenne solens stråler i midten av desember en noe uvanlig, men deilig følelse. Jeg må stoppe. Lukke øynene. Det er som å ha kommet ut fra et årelangt opphold i underverden, men nå endelig er fri til å møte verden igjen. Det forteller kanskje også, om hvor deilig det er å ha juleferie. Solen treffer oss like før toppen, og gir oss den siste motivasjonen vi trenger. Utsikten på toppen er som lovet, et magisk skue utover Hjørundfjorden og Sunnmøres tinderekke.

Alle gleder seg til nedturen. Allerede før vi har startet, er vi sikre på at dette ville være en av sesongens beste snø dager. En fløyelsmyk nysnø, som bare venter på å bli slengt opp i luften. Vi starter nedkjøringen, en prefekt start, med en akkurat passe mengde pudder snø. Tørre snøkrystaller flyr igjennom luften, og danner et nesten magisk skue der hvor de reflekterer solens stråler.

Guro i godt driv nedover.

Dagens høydepunkt er derimot ikke de store vide bakkene over tregrensen, skatten er den litt bratte og kuperte skogen som møter oss på slutten av dagen. Igjen, for en nordlending, som er oppvokst med skoger fulle av små fjellbjørk, tettere enn hekkene i Ullevål hageby, så er denne åpne bjørkeskogen sannelig en perle for seg selv. Raske svinger, med pudder til nesa. Puter, sengetrekk og hele pakken. En real drømmeskog. Vi tar likså godt på oss fellene en gang til, sporene er jo tross alt tråkket.

For oss handler dagen i dag om det å kose seg på fjellet under trygge og gode omgivelser. Utrykket topptur kan like godt bli byttet ut med fjelltur eller skitur for min del, for det er ikke toppen som er målet. Det er gleden, vennskapet og den fantastiske naturen som fjellet byr på, som er målet. I dag var en slik «høydare» som jeg snakket om tidligere, hvor både selskap, snø og vær var tilnærmet perfekt. En riktig god start på sesongen kan man virkelig si.