Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens mening, og er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens syn.
For å lage store internasjonale snowboard-konkurranser i Norge i over 20 år, må man være ukuelig optimist. Jeg møtte Terje Håkonsen i 1998 – kun måneder etter hans legendarisk OL-boikott.
Vi kunne selvsagt ikke forestille oss alt som skulle skje de neste 20 årene der vi satt det første spadetaket i halfpipen i Trysil i 1999.
Det er ikke mulig å beskrive alle opp- og nedturer i en kronikk, men jeg skal prøve meg på kortversjonen. Før jeg skriver bok.
Det er 12 kulturministre siden eventyret startet i Norge, men det kan se ut til at Anette Trettebergstuen blir vår bane. Nå har hun fått med seg SV og SP til å stemme mot X Games i Norge på Stortinget.
Vi leser deres merknader i saken, og de fremstår som et språk fra en fremmed planet for oss. Vi, av alle, har fått merkelappen «kommersiell aktør i idretten». Som om det skulle være noe eksklusivt for oss i norsk og internasjonal idrett.
Jeg har et behov for å forklare hvordan verden ser ut med våre briller – i og med at Trettebergstuen aldri har spurt oss om dette, men bare funnet på påstander om oss i sitt eget hode.
Da Terje lagde sitt alternativ til OL, var det naturligvis ikke aktuelt å organisere det under IOC-paraplyen. En gjeng med pamper som han hadde tatt den største oppofrelsen for å demonstrere mot: Sin egen gullmedalje, som alle mener han hadde vunnet i Nagano dersom han deltok.
Så han gikk i sine forbilders fotspor: Gutta i Lake Tahoe som lagde den første halfpipekonkurransen i Soda Springs i 1983 og Jake Burton som etablerte US Open of Snowboarding i 1986: De tok ansvar for sporten sin gjennom private initiativ som de organiserte i aksjeselskap.
Det gjorde vi med The Arctic Challenge også. Med et aksjeselskap hadde vi en juridisk enhet som gjorde opp regnskap og som kunne inngå avtaler med leverandører og betale pengepremier til utøvere.
Den norske skipresidenten Erik Røste sa til Aftenposten etter den opprivende antidopingdebatten i 2016 at alt hadde vært løst dersom X Games sto på FIS-kalenderen. There you have it! Snakk om å være historieløs. Hele poenget med Terjes prosjekter er å være uavhengig av den korrupte idrettsmakta. Det vil aldri skje at han underlegger seg deres gammeldagse regler og dårlige moral.
Den uavhengige posisjonen til Terjes prosjekter har gjort Norge til en stormakt i internasjonal snowboarding. Økonomisk sett begynte det som et mareritt. The Arctic Challenge tapte 8 millioner kroner i 2001 etter å ha blitt rundlurt av et britisk rettighetsselskap.
Terje kunne slått selskapet konkurs, men valgte å betale samtlige kreditorer av egen lomme. Jeg satt ved siden av ham i stum beundring da han gjorde alle overføringene. Ut over et utbytte på 250 000 kroner, har han aldri fått noen av disse pengene tilbake. Så før du stempler oss som «kommersiell» igjen, Anette Trettebergstuen, så ta motet til deg og møt Terje Håkonsen.
Men selv om det med få unntak har vært over 20 år med økonomisk knipetak, så husker jeg best alle de sportslige oppturene. Det er nesten ikke til å tro at alt dette har skjedd i Norge i våre prosjekter:
Heikki Sorsa satt verdensrekord på 9,3 meter i Holmenkollen i 2001
Terje Håkonsen slo denne rekorden i Midtstuen i 2007. Terjes rekord på 9,8 meter står ennå
Vi etablerte verdensserien TTR som ble en organisasjon for uavhengige snowboardkonkurranser med hele 400 medlemmer(events) på sitt beste
Sammen med mange andre fikk vi, etter mange års kamp, finansiert og bygd halfpipen i Wyller og hele det nye anlegget i Wyller
Sammen med Jan Sundt, Thor Johan Furuholmen, Norges Snowboardforbund og Oslo kommune skapte vi Snowboard-VM, som vi gjennomførte i 2012. Det kom utrolige 10 000 mennesker til halfpipefinalene på en regntung lørdagskveld. Det var magisk.
Sammen med det borgerlige byrådet fikk vi X Games til Oslo og Norge i 2016, som ble en fantastisk suksess. Folk husker særlig Big Air-konkurransen på Tøyen, men det viktigste fra 2016: Skateboardanlegget Skur 13, som vi bygde sammen med Oslo Skateboardforening. Brukes av ivrige Oslo-skatere hver dag fortsatt.
I 2015 var vi med å etablere Tøyen Sportsklubb og deres konsept Ø På Snø, som den dag i dag får alle barn på skolene i Oslo Indre Øst ut på snowboard og ski.
Vi har bygd Big Air på de utroligste steder og tidspunkter: På Tøyen i 2016, på 17. mai i 2018, gjennom taket i Telenor Arena i 2019
Fordi våre utøvere og fans er så unge og trendsettende, så må vi tenke nytt hele tiden. Gjennom alle disse årene har vi aldri gjentatt oss selv. Det har vært nytt program hvert eneste år, nye metoder for tv-produksjoner, banebrytende dommersystemer, vanvittige arenaideer som Big Air gjennom et tak og gudene vet hva vi har holdt på med. Og fordi vi stort sett har lykkes, har det vokst frem en egen bransje i kjølvannet av disse prosjektene.
Hvor mange norske utøvere, filmere, fotografer, arenaspesialister, tv-produsenter, rettighetseksperter, frivilligsjefer, frivillige, lyd- og lysfolk, designere, tekstforfattere, SoMe-eksperter og andre som har fått brynt seg på oss, har jeg ikke tall på.
Men fordi vi alltid har konkurrert med de aller beste begivenhetene internasjonalt, har kompetanseutviklingen gått lynhurtig hos alle våre leverandører. Vi, i lille Norge, har gått foran på så mange områder i Terjes prosjekter.
Nå som dere tar livet av X Games i Norge, AP, SV og SP, så må dere også huske at dere setter en stopper for over 20 års stolt norsk action sport- og snowboardhistorie. Dere tar levebrødet fra mange mennesker.
Dere fjerner den eneste internasjonale konkurransen norske snowboardere, freeskikjørere og skateboardere har på hjemmebane. Dere kutter omsetningen til over 100 leverandører, som er de samme aktørene som har lidd mest under pandemien. Og dere fjerner Norge fra det globale action sports-kartet. Fordi vi er «kommersielle». Uten å ha spurt oss om hva vi mener om det.
Det er historieløst og en skam.
