SKOGSARBEIDER: Fredrik Luytkis og Ullr skiklubb står bak initiativet til den nye randoløypa mellom Wyller og Rødkleiva. Bilde: Christian Nerdrum
Lesetid: 6 minutter
Pågangen av fellebaserte skiløpere har økt voldsomt de siste årene. I mangel på bedre topptur-aktige alternativer har Oslo-folket i stor grad reist til Wyller for å drive med randonee.
Skisenteret har akseptert trenden og latt folk holde på i et spor på venstre siden av den bratteste trasén, men populært har det ikke vært.
Saken er republisert.
Nå har ildsjeler, med Fredrik Luytkis i spissen, tilrettelagt en trasé som ikke kommer i konflikt med hverken langrennspor eller alpin-nedfarter. Randosporet er et ledd av et større arbeid skiklubben Ullr har gjort i området. Og det første var å rydde skogen i og rundt den legendariske Rødkleiva.
SKOGSARBEIDER OG FRIKJØRER: Fredrik Luytkis har holdt på å rydde denne løypa siden i høst. Bilde: Christian Nerdrum
Nettene er lange og kulda har gjort jobben sin. Takket være alpinister på dugnad kan alle med randoski og feller feire at Wyllerløypa åpner torsdag kveld.
– Vi har oppimot 200 barn i klubben. De er først og fremst frikjørere, og elsker å kjøre i skogen og off-piste. At denne juvelen har ligget i brakk her i så mange år har mange visst men ingen gjort noe med.
Først ryddet de Rødkleiva, så kom randosporet
Da snøen begynte å falle og linjene åpenbarte seg, kom ideen om en «link» helt fra bunn av Wyller.
– Etter mye titting på kartet, noen løpeturer på gjengrodde stier og litt strategisk «lobbyvirksomhet», kunne vi påbegynne arbeidet med å skape en fornuftig kobling.Vi har registrert at det er mange som går langs siden av alpinløypene på feller, og at dette må gi en temmelig dårlig helhetsopplevelse som fraviker fra opprinnelsen, sier Fredrik om randonnesporet på utsiden av barrieren i Wyller.
Idéen om en høgrute i Nordmarka kan virke absurd, men de betjente hyttene Kikutstua og Løvlia danner grunnlaget for unike topptur-opplevelser rett utenfor Oslo.
– Det er forståelig at folk er på jakt etter et treningsutbytte og at de vil bruke det nye utstyret sitt. Men å gå i en alpinbakke, mot fartsretning, blant ståk og styr og snøkanoner, har jeg vanskelig for å se at gir mening. Det handler jo først og fremst om naturopplevelsen. Treningsutbyttet er en bonus, fortsetter han.
Nå kan du komme deg raskt ut i naturen og samtidig få deg en flott tur med mange høydemeter.
Her får du nesten 350 høydemeter fra bunn av Wyller og helt til toppen av Rødkleiva. Dersom du er i form, eller har tid kan man ta tre turer på en kveld, og man vil ha over 1000 effektive høydemeter i beina.
– Det er ganske rått. Straks man er ute av anlegget senker roen seg, og man kan ense folk og skianlegget i det fjerne. Straks er det bare deg og naturen - og man føler straks pulsen senke seg.
Det er en enorm merverdi i bare det å bevege seg i naturen, sier Luytkis.
INN I SKOGEN: Randoløypa går i et variert terreng med en skikkelig følelse av å være på tur. Kanskje i motsetning til å du trasker rett ved siden av en heistrasee. Bilde: Christian Nerdrum
Vi kan ikke engang kalle det et fjell. Likevel har knausen på Oslos beste vestkant en enorm betydning for norsk skisport. Se filmen fra Wyller og Tryvann.
Turbeskrivelse av randosporet fra Wyller til Rødkleiva
Det er tre varierte etapper. Løypa starter fra toppen av pipen i Wyller, og opp hit er det viktig at man går på venstre side av heisen. Årsaken er at tråkkemaskinen som prepper pipen og hoppet under bruker wire, som kan være livsfarlig for gående. Hold altså maksimalt til venstre på vei opp til toppen av pipen.
Herfra går ferden gjennom et åpent lende, et hogstfelt som fortoner seg nærmest som en labyrint man kan navigere.
Det er gjort noe hogst, men her finnes flere alternativer gjennom småskogen, og man føler man er «på tur». I enden av Hogstfeltet så kommer man inn på en gammel hogstvei.
Etter driftslederens utblåsning i 2015, har problemer med toppturfolk som går i alpinanlegget i Tusten forduftet. Årsaken er at skisenteret la til rette egen oppoverløype.
Denne har i stor grad vært såpass gjengrodd at den knapt har vært farbar, hverken på ski eller til fots. Et fint, litt flatt parti i gammel furuskog og snøkledd gran går over skisporet ned til Strømsbråtan. Her krysser man lettbeint over, uten å stoppe midt i skisporet og fortsetter blåstien opp til Strømsdammen. Denne etappen går i tett granskog i et tråkk der det ofte går folk til fots.
Tar man turen litt ut til høyre for blåstien kommer man til et bekkeleie, som forløper som en liten «canyon».
Følger du denne oppover kan man nyte et lydbilde av klukkende vann som bakteppe for den litt polstrete stillheten man ofte søker i snøtung natur. Oppe ved Strømsdammen krysser man rett over, og opp på andre siden. Bruk hodet - du går på is!
Tynn is = gå rundt!
STRAVA: På lenke under finner du stravasegmentet til turen.
De beste toppturmålene ligger langt unna Oslo, men når vinteren er snørik, er det gode muligheter for å feste fellene innenfor bygrensen. I hvert fall hvis du har godvilje og fantasi. UTE har laget toppturguide til Oslomarka.
Herfra begynner det en lang men artig travers i skrenten under Rødkleivfaret. Skuer man opp til høyre i dette partiet, ser du det råeste Oslo har å tilby av frikjøringsterreng. Her finnes klipper og stup, verdig en storfjell-side. Traversen tar deg til bunn av Rødkleiva, selve målområdet for slalåmrennet i OL-52.
Det sværtbratte bunnpartiet forseres i god rando-ånd, og gir super øvelse for det virkelige terrenget som finnes til fjells. Etter et par, tre traverser så kommer man opp på en «rampe» som tar deg til Try hytta, og bunnstasjonen på den Rødkleiva som mange kjenner fra 70-80 tallet.
Her var heisen på høyre side sett nedenifra, mens den opprinnelig var på venstre side fra starten i 1947.
De beste toppturmålene ligger langt unna Oslo, men når vinteren er snørik, er det gode muligheter for å feste fellene innenfor bygrensen. I hvert fall hvis du har godvilje og fantasi. UTE har laget toppturguide til Oslomarka.
Det er dette partiet som hovedsaklig er ryddet og gir muligheter for skileik og fine traseer, både opp og ned. Kryss ut og inn av skogen på begge sider for å holde «vinkelen» nede, og se opp for barn i alle aldre på vei nedover. Det finnes naturlige elementer i skogen og man kan begynne å planlegge på nedfarten. Endelig til topps, 474 meter over havet, kan man ta på tørr skjorte og spise matpakka, som man skuer utover Sørkedalen og ser Wyller/Tryvann i det fjerne.
Skisporene minner om at du er på vei tilbake til sivilisasjonen og her finnes nøkkelen til returprosjektet ditt. Det finnes flere returer om Rødkleiva er oppkjørt, men dette får være opp til deg å finne ut av.
I denne reportasjen skal vi aldri komme over tregrensa, og skikjøringen blir for så vidt deretter. Men den vinteren 2018 ville ikke så vært så magisk som den ble, uten Høgruta i Maridalen.
Rydding av Rødkleiva
Rødkleiva er den hellige gral for lokale frikjørere i hovedstaden. Bakken som ble dømt for bratt og uegnet til alpin skikjøring på 70-tallet og som senere ble nedlagt og forlatt, ligger på Holmenkollens nordvest-side.
Som en av grunnleggerne av breddeskiklubben Ullr Skiklubb, har Luytkis sammen med styret i klubben fått mulighet til å rydde skogen for å åpne opp for frikjøring.
– Vi har oppimot 200 barn i klubben. De er først og fremst frikjørere, og elsker å kjøre i skogen og off-piste. At denne juvelen har ligget i brakk her i så mange år har mange visst, men ingen gjort noe med, sier Fredrik.
– Navnet stammer fra norrønt, og har samme opphav som Røa. Betydningen blir det spekulert i, men man mener det er knyttet til begrepet «rydning» - altså åpent lende, sier Fredrik, som er svært opptatt av den lokale skihistorien i hovedstaden.
– Det som i hvert fall er sikkert, er at «kleiva» ble benyttet som slalåm-arena under OL i -52. De andre grenene ble holdt på Norefjell, en times kjøring unna.
FREERIDE-FREDRIK: Fredrik Luytkis har mange hatter, men for Fri Flyts lesere er kan antakelig mest kjent som en frikjører.
Den beste offpisten i Oslo finner du i Rødkleiva, et skisenter som døde for 30 år siden.
Med 25.000 tilskuere og en spektakulær løype i bratt terreng, var dette datidens snakkis som ga underholdning på nivå med vår tids X Games om du vil, sier Fredrik.
Da prosjektet fikk godkjenning fra Bymiljøetaten, satte klubben i gang ryddingen relativt umiddelbart. Dugnadslag ble satt opp, finansiering ordnet via Spleis og redskaper kjøpt inn.
– Det har vært stor interesse i kleiva fra første dag, sier Fredrik. Folk har bidratt med stort og smått, vi har fått inn kroner og holdt dugnader, samtidig som jeg har gått her å funnet gode linjer daglig i nesten tre måneder.
