De siste årene har jeg brukt sykkelen min til å utforske skimuligheter i nærområdet. Turene mine utviklet seg fra korte turer der jeg festet alt jeg trengte på sykkelen, til lengre turer der jeg måtte ha en tilhenger for å få med meg alt utstyret, inkludert en oppblåsbar kajakk.
Nå vil jeg ta det videre. Jeg skal sykle så langt det er mulig for så å laste alt utstyret over i en pulk for å ta meg videre inn i fjellet. Den største forandringen er at jeg ikke skal gjennomføre denne turen alene. For på søndag 7. mars 2020 legger Hurtigruten til kai i Svolvær og i land stiger en lykkelig uvitende svenske.
Hovmod står for fall: Vi trosset de lokales oppfordringer om å søke ly ettersom et polart lavtrykk skulle treffe land i løpet av kvelden. Foto. Andreas Køhn
8. mars. Årets mest karakterbyggende sykkeltur.
– Vi er nok snart fremme! roper jeg, men det vet jeg egentlig ikke, jeg er desorientert av flere timer på sykkelsetet med konstant regnvær, storm i vindkastene og mørke.
Og nå kommer kulden krypende inn under huden. Jeg sier det for å holde motivasjonen til Johan oppe, men kanskje sier jeg det mest for å opprettholde min egen motivasjon. Luften siger sakte men sikkert ut av bakdekket mitt. Det blir for lite trykk i dekket. Vi må stoppe.
Alt på kroppen er vått. Innerst til ytterst. Mens regnet pisker setter jeg, med skjelvende hender og hakkende tenner, opp teltet. Det lett å se at Johan er sliten, kald og sulten. Han vandrer apatisk rundt. Jeg gir han enkle oppgaver for at han skal holde seg i bevegelse. Omsider høres den lave summingen fra brenneren.
Vårt bidrag: Vi var isolert fra samfunnet før det i det hele tatt ble en nasjonal greie, men enmetersregelen var ikke lett å overholde inne i teltet. Foto: Andreas Køhn
9. mars. Kampen mot fuktige klær.
Lave temperaturer gir ikke noen nevneverdig god tørk inne i teltet. Vi utveksler få ord denne morgenen, med dyvåte jakker, bukser og hansker pakket vi alt utstyret vi slepte med oss på syklene i går, over i pulkene. Det tar heldigvis ikke lang tid før kroppstemperaturen stiger og vi får i gang menneskets egen klestørker.
Og endelig klikker vi på oss Norges nasjonal-instrument. Dette vidunderlige redskapet som, selv etter en lang evolusjon, i bunn og grunn fortsatt består av et kløyvd trestykke skal ta oss innover og oppover fjellet. Pulk er en fin ting på flatt terreng, men i motbakker ... faen for et slit.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger pulken min veltet. På samme måte som Robert Scotts Manchuriske og Sibirske ponnier måtte gi tapt nede i Antarktis for over et århundre siden, kaster skiene våre nå i håndkledet. Stigningen ble for bratt og pulkene for tunge.
I god britisk ånd drar vi pulkene opp skråningen til fots. Pulken føles mer som et moderne torturredskap i oransje hardplast enn et fremkomstmiddel, der den helt uten forvarsel bestemmer seg for å legge seg på over på siden som en sjøelefant.
Etter flere timers slit og ork finner vi en egnet teltplass. Det føles som å vinne i lotto når vi finner ut at vi har tilgang til en åpen elv, nå, i mars, det er en deilig overraskelse. Nå kan vi sløse ekstra mye med drivstoff for å få opp varmen i teltet.
«Pulk er en fin ting på flatt terreng, men i motbakker ... faen for et slit.»
Som kniv i varmt smør: Så lenge terrenget er flatt og snøen myk er det en fryd å ha pulken hengene bak. Foto: Andreas Køhn
10. mars
Endelig kan vi bevege oss uten 40kg dødvekt hengende etter oss. Salig fryd og hellig natt, vi svever nesten oppover fjellsiden. Vi graver en grop og tester snøen, bombesikker. Johan og jeg delers oss, vi går på hver vår topp. Jeg subber videre alene mot en navnløs fjelltopp på 928 meter over havet.
Det er ikke et vindpust, men i horisonten ligger det noen mørke skyer og truer. Jeg skynder meg litt ekstra de siste høydemeterne. Begynner å bevege meg over svettetempo og jeg kjenner en gryende blodsmak i munnen. Jeg går seirede ut av kappløpet mot skyene.
Men før jeg setter utfor må drop seaten på buksene testes ut. Ingenting er som en toalettbesøk med utsikt. Etter den tidligere omtalte regnskuren og nattens minusgrader har det trofaste tursekk-dopapiret mitt forvandlet seg til en abstrakt isskulptur av pappmasjé. Heldigvis finner jeg litt fin skare som gjør nytten.
Uten ett ord setter jeg utfor. Nå er det bare meg og fjellsiden. Endelig litt alenetid ute i fjellheimen. I det sekundet jeg setter den første svingen i den jomfruelige snøen er de to foregående dagenes slit glemt. Nedfor treffer jeg Johan. Mens vi svinger oss tilbake til leiren ruller skyene inn over oss og snøen begynner å dale.
zikk-zakk: ... opp mot en navnløs topp på 928 moh. Foto: Johan Kristofers
11. mars
Jeg våkner av at noen tunge vanndråper, skapt av vårt felles åndedrett, treffer meg først på nesen, så i øyet og til slutt i munnen.
Pysjt,pysjt,pysjt…
Hva er den lyden? Hele teltet rister jo…
Pysjt,pysjt.
På min høyre side ser jeg en skikkelse som sitter fremoverbøyd og beveger seg opp og ned i takt med lyden. Johan har fått et lite hull i madrassen sin og må pumpe den opp minst én gang hver natt. Ikke noe å ligge her for nå lengre.
Morgenrutinen er den samme som i går og dagen før det. Jeg fyrer opp brenneren. Alt som omhandler bruk av brenneren har falt på meg ettersom Johan ikke liker bensinbrennere. Istedenfor må Johan stubbe seg frem gjennom den dype snøen som en gammel kone på jakt etter rennende vann til frokosten. Ååh frokost, dagens viktigste (hvis du ser bort i fra dagens andre) måltid, en dose tørkede herligheter tømmes i bollen etterfulgt av tre nøyaktige øyemåls desiliter.
Klar til avmarsj, nesten. Tåbindingen min vil ikke låse seg. En rask diagnostisering avdekket en solid oppbygging av is under bindingen. Løsning, hakk som besatt med en tynn gjenstand og blås, gjenta om nødvendig.
Når vi endelig er klare til å gå er sikten langt fra optimal, men som alle vet: i renner er det alltid sikt. Vi går inn i den hvite ertesuppen på jakt etter rennen. Langt om lenge så finner vi en formasjon som tilfredsstiller alle kravene våre. Av med feller og ski på sekken. Opp går det. Her kan vi ikke gå feil det er bare en vei, rett opp og rett ned igjen samme vei.
Grav en lunsjhule i tide: Med et plutselig væromslag og null sikt valgte vi å grave en liten hule hvor vi kunne vente ut været. Foto: Andreas Køhn
12. mars. Camp karantene
Vi er utenfor det meste av mobilnettet, men allikevel tikker det inn meldinger fra helsedirektoratet angående koronaviruset. Vi klarer ikke å følge utviklingen, men forstår at noe er på gang der nede i sivilisasjonen.
– Kanskje vi bare skulle blitt her oppe, sier Johan.
Jeg nikker.
Jeg leser en melding fra samboeren min som forteller at enkelte hamstrer på butikkene. De hamster dopapir. Dopapir?! Er det det de er mest bekymrede for, å ikke ha nok mykt tre-lags papir til å tørke seg med? Jaja. Utenfor teltet har det kommet et par desimetre nysnø i løpet av natten og flakene fortsetter å dale ned, eller bare oppstår det fra den hvite skyen vi er inni. Det er rett og slett umulig å skille himmel fra snødekte fjell og knauser.
Med ett sprekker skyene opp. Vi kaster oss rundt. På med skisko, yttertøy, lue, koke opp vann til lunsj, ski feller. Hvor er alt? En skulle tro at dobbelt så mange på tur skulle resultere i dobbelt så mye rot, men det ser ut som rotet har tredoblet seg. Hva mer? Jo, solbriller.
Ting kan ikke skje fort nok. Faen! Nå går alt i surr. Fellene var det jeg skulle ta på. Er ikke det vannet snart varmt nok? Med litt for høy puls begynner vi å brøyte vei gjennom den jomfruelige snøen som falt i natt. Etter å ha trasket en liten time i godt vær kommer det på nytt inn mørke skyer. Vi velger å snu. Vi graver en liten lunsjhule i håp om at været kun er på en snarvisitt. Lunsjen blir fortært og snøværet viser ingen tegn til å slippe taket.
En ny sms klarte å finne veien til mobilen min her oppe i mobildekningens ødemark, det er erklært unntakstilstand i Norge.
Hjelpes, nå endrer saker seg fort. Virker som vi kommer til å komme hjem til en annen hverdag.
MIDDELS: Dårlig sikt og nedbør gir under middels god sikt, snø som kommer nedenfra og opp bidrar til ytterligere svekket sikt. Foto: Johan Kristofers
13.mars. Den lange veien hjem
Minuttet etter at alarmens ulyder skjærer gjennom teltet 0500, tennes brenneren. Her gjelder det å få opp innetemperaturen. Vi utfører våre forhåndsavtalte oppgaver. Johan henger soveposene til «tørking» ute i snøværet og begynner rolig å grave frem teltpluggene, mens jeg klargjør kokende vann til tur og frokost samtidig som jeg pakker sakene mine inne i teltet. Så bytter vi, jeg fortsetter med teltet mens Johan pakker sakene sine. Etter en liten stund er leiren brutt opp og pulkene lastet for etappen ned til syklene. Det å dra pulk i ubunden snø er virkelig å foretrekke fremfor fuktig snø når en beveger seg i ulendt terreng. Motbakkene var fortsatt like tunge, men flatene og nedkjøringene går som en drøm i solskinnet.
Vel nede ved syklene, småslitne og sultne, velger vi å å klemme inn en skitur før sykkelturen starter. Vi får i oss litt mat og starter oppstigningen mot en ikke ukjent renne for de som har kjørt bil på E10 mellom Lofoten og Narvik. Når vi runder hjørnet og er opp i rennen ser vi til vår store overraskelse to personer som ligger om lag 15min før oss. Mine første reaksjoner er frustrasjon og skuffelse. Hvorfor måtte noen andre gå her akkurat i dag?
Etter en kjapp rådslagning velger vi å ta opp jakten. Dette sammentreffet er hell i uhell. For de som går først legger kanskje de beste fellesporene jeg noen gang har gått i Lofoten. Vi sparer både tid og krefter på veien opp. Vi er fulle av lovord om disse to menneskene som brøyter vei og ønsker å takke dem instendig for den fantastiske jobben de har gjort. Men like før vi tar dem igjen kjører de ned uten så mye som et nikk eller anerkjennelse av at vi og er her.
Denne erkenorske gesten der vi hilser på folk vi treffer i fjellet, en norm som til og med jeg – som innbitt introvert – overholder, føler disse personene seg hevet over. Heldigvis for oss så snudde de et stykke før toppen og det er her oppe vi finner den fineste og dypeste snøen på hele turen.
Når vi endelig har klart å tråkke oss opp den 1500 meter lange motbakken opp fra bunnen av Sløverfjordtunnellen får vi et polart lavtrykk servert rett i fjeset i det vi triller ut av tunnellåpningen. Kanskje vinden gir seg rundt neste sving? Whom! Plutselig slår jeg følge med vinden ut i veigrøften.
Etter en over snittet strabasiøs hjemtur kommer vi tilbake til et samfunn som har blitt snudd opp ned. Sjeldent har jeg følt meg så uglesett når jeg skal handle. Jeg går planløst rundt i butikken, folk har virkelig gjort innhogg butikkens hermetikk- og dopapirbeholdning.
Det hele føles som vi plutselig er en del av en norsk katastrofefilms tolkning av en viruspandemi. Handle på tom mage mens alle er på tåhev er stressende.
Jeg kjøper meg en banan og går ut.
