Trodde det var trygt
Det var 28. mars den erfarne toppturentusiasten ble tatt i snøskred i skogen over Solligården rett sør for Tromsø. Vanebo slo den ene albuen ut av ledd, fikk et brudd i leggen og slo skuldra ut av ledd, rev av et muskelfeste og pådro seg et mindre brudd i skulderen. Han var alene på tur i et område han anså som trygt da skredet gikk.
– Det var rundt 30 centimeter nysnø som ikke var vindpåvirket, men jeg visste det var svake lag lenger nede i snødekket. Derfor oppsøkte jeg dette området med relativt tett skog, fordi jeg anså det som trygt, forteller Vanebo.
– Sinnssykt brak
Men det var det ikke. Plutselig sprakk snøen under skiene hans, og 30-åringen begynte umiddelbart å rase nedover. Han trakk i utløseren på skredballongsekken, og traff mange trær på vei ned, før han stoppet – oppå snøen.
– Jeg hørte et sinnssykt brak, og reiste umiddelbart av garde sammen med snømassene. Begge skiene datt av, selv om jeg var på vei opp og bindingene var låst. Til slutt stoppa jeg mot et tre, og måtte sparke meg løs, men jeg var ikke begravd, sier Lasse.
Han var alene på tur, og ringte selv etter hjelp. Selv om han fikk flere bruddskader, hadde han ikke slått hodet.
– ABS-sekken bidro nok til å holde meg oppå skredet, og beskytte kroppen.
ULYKKESSTEDET: Solligården ligger like sør for Tromsø.
– Området ansett som trygt
Nå advarer Lasse Vanebo mot å stole blindt på områder som anses som trygge.
– Mange jeg har snakket med er overrasket over at det gikk et så dramatisk skred akkurat der. Det er vanlig å se på dette skogsområdet som trygt, først og fremst fordi det er ganske tett skog. Jeg er dessuten veldig overrasket over at jeg klarte å påvirke snødekket så dypt. Det er ingen tvil om at man må tenke seg nøye om når forholdene er så komplekse som de var da.
Imponerende redningsaksjon
Han var alene på tur, kun sammen med sine to hunder – som ikke ble begravd i skredet.
– Da jeg ringte etter hjelp var jeg så omtåket at jeg ikke klarte å forklare hvor jeg var, selv om jeg ikke hadde slått hue. Det var sikkert dumt å være på tur alene, men jeg tror ikke jeg ville klart å gjort noen god redningsinnsats hvis jeg hadde vært sammen med noen, og måtte lete etter dem, sier Vanebo.
– Hvordan opplevde du redningsaksjonen?
– Veldig bra. Det følte som det gikk bare fem minutter fra jeg ringte til helikopteret kom. Etter førti minutter var jeg på sykehuset.
– Ikke fått skrekken
– Jeg er veldig glad og heldig for at det gikk som det gikk. Hadde jeg slått hodet kunne det gått virkelig ille. Siden jeg var på vei opp hadde jeg hjelmen på sekken. Da snøen løsnet tenkte jeg ikke så mye, og det var ikke så smertefullt med en gang. Men da jeg stoppa ble jeg litt redd, og det ble litt vondt, forteller Vanebo, som har vært sykemeldt og ute av stand til å kjøre ski siden uhellet.
– Hvordan har hendelsen påvirket deg i etterkant?
– Jeg har nok ikke fått skrekken, men jeg vil nok tenke meg mer om framtida. Det er ganske kjipt å sitte her med armer og et bein som ikke funker, for å si det sånn.
