Håvard har en ualminnelig sterk interesse for skred

Men vi VET det ikke. 

Om du for eksempel ser på antall solgte toppturpakker, vet du jo ikke om skiene blir stående i boden eller om det er samme person som ville ha en hel skipark. 

Vil man vite, må man rett og slett telle folk i fjellet på topptur.

Én mann har prøvd smartere og hardere enn noen andre å telle oss.

Han skal du få møte nå. 

Men hvorfor bry seg? Hvorfor telle?

Håvard Boutera Toft  (29) i NVE har som mål å finne risiko per dag på topptur i Norge. 

– For å finne ut hvor farlig det er å gå på topptur. Om du ser på 10 års glidende snitt, er det 6-7 som dør i skred i Norge hvert år. Vi vet hvor mange som dør. Men vi vet ikke hvor mange som går på tur, så da vi kan ikke si noe om hvor farlig det er, sier Toft til Fri Flyt.

Ikke bare vil han telle oss.

Han vil også prøve å finne ut hvilke fjell vi går på og til hvilken tid. Da kan han kanskje si noe om risikoen ved å gå i enkelt skredterreng, for eksempel, en dag når skredfaren er satt til 2. 

Kanskje er det tryggere å gå en dag i enkelt terreng enn å kjøre bil den dagen?

Sånt kan man regne på. 

Om man har tall.

Men hvordan telle?

Først prøvde Toft å bruke telefondata. Ideen kom under koronapandemien, da Hemsedal kommune gikk ut med at 40 000 mennesker oppholdt seg der. Da lurte han på: Hvordan kan vi vite det? 

– Jeg tenkte at om man kan telle antall personer i en kommune, kan man sikkert telle antall personer i skredterreng. Jeg fikk til en avtale med Telia. Vi fikk ikke tilgang til data – det er beskyttet info – men vi fikk anonymiserte talldata. Telia kan telle hvor mange telefoner som er innenfor hver sektor til basestasjonene, forutsatt at det er minst fem telefoner der, sier Håvard. 

Prosjektet virket lovende. 

– Om noen hadde mellom to og ti timer i skredterreng på en dag, telte vi dem. I løpet av sesongen 20/21 hadde vi 12000 personer som hadde gjort en slik tur i Tromsø, der datasettet vårt var fra, forteller Håvard. 

Tallene de fikk ut stemte godt om man så dem i sammenheng med godværsdager og offentlig fridager. Alt var lovende – Toft hadde data, og dataene ga mening. 

Men siden dette er forskning, må tallene valideres (bekreftes).

– Vi fikk tak i to telefoner som var white listed. Det betyr at Telia kan si hvor de er til enhver tid. Så ansatte vi ultraløpere som fikk som jobb å løpe i skredterreng med disse telefonene på seg på høsten – det har samme funksjon teknisk, men da slipper du å sende de ut i skredterreng på vinteren, sier Håvard. 

Han sendte løperne en liste på 20-30 aktuelle fjell og utstyrte dem også med en GPS som sporet hvor de gikk for å kunne sjekke telefondataene mot dette.

– Så begynte dataene og tikke inn. Og det viste seg at det fungerte ganske ... dårlig. Så lenge løperne fulgte vei, gikk det greit. Men når de beveget seg ut i terrenget, sirklet bare signalet rundt ute på fjorden eller andre steder. Så det var et skikkelig skudd for baugen for hele prosjektet, sier Toft

I starten av 2021 la han ideen om å bruke telefondata død. 

Da ville kanskje noen andre gitt opp. 

Men Håvard Toft har en ualminnelig sterk interesse for skred. Selv om det ikke var gitt at det skulle bli slik.

– Jeg er vokst opp på Sørlandet og hadde ikke noe forhold til skred før jeg gikk på Nordfjord folkehøgskole i Sandane. Jeg skulle kose meg et år. Jeg vet ikke hva som gjorde at jeg ble interessert i det, men jeg begynte grave snøprofiler når det ikke var nødvendig bare for å se på snøen og leste ut hele «Staying alive in avalanche terrain» (tjukk superklassiker innen skredlitteraturen, red. anm) før skredkurset, sier Håvard. 

Han hadde realfag på videregående, men begynte på folkehøgskole fordi han var skikkelig skolelei på slutten av videregående. 

På folkehøgskolen tenkte han: Om jeg skal jobbe med skred, hvilken vei skal jeg gå da? Toft begynte på geologi i Bergen, der han opplevde at studiet var veldig rettet mot stein og olje, og mindre på geofarer (les: skred). Drømmen var utveksling til Montana State University, som er et av de beste i verden på skredfag. Men Toft fant ut at skredfagene der var stengt for utvekslingsstudenter. 

– Da ga jeg egentlig opp.

Men et tilfeldig møte med en amerikaner under et geofag på Svalbard ledet til at Toft fikk kontakt med lederen for skredfag ved Montana State. Han skulle på Skredkonferansen i Norge.  Toft møtte opp der – og ting ordnet seg slik at han kunne komme på utveksling.

– Hadde ikke det skjedd, hadde jeg ikke sittet her i dag. Den tilfeldigheten avgjorde mye. 

Det var i Montana Toft begynte på å lage et terrengklassifiseringssystem for skredterreng i Norge. Han kunne ikke ta så mange av de vanlige skredfagene, men hans prosjekt kunne bli godkjent som eget fag. 

Dette systemet ble starten på hans første engasjement for NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat). De hadde puslet med en slik idé, men det tok ikke fart før bachelorstudenten fra Sørlandet kom ombord. 

Vinteren 2021 – etter at telefondataideen var død –  fikk Toft øynene opp for boksene som tester om skredsøkere er på og i sendemodus. 

– Folk som går på ski er en vill flokk som bare parkerer bilen og begynner å gå. Så vi måtte gi folk en grunn til å samles, slik at vi fikk talt de, uten at det er en innhegning, sier Håvard og ler. 

Selve testinnretningen kan man kjøpe fra BCA, men Håvard bygger de om, setter inn to separate batterier, solcellepanel + en enhet som sender inn hvert tredje time  et tall på hvor mange som har gått forbi. 

Første sesong (21) hadde han to slike bokser ute på senvinteren fra april. Så søkte han penger om å komme videre, og Sparebank1 Nord-Norge / Samfunnsløftet ble en viktig bidragsyter. 

– Sommeren 2021 bodde jeg i kjelleren på NVE i Oslo og bygde 30 slike skilt. Det er fortsatt noen som ser forundret på meg ved Institutt for Psykologi på UiT når jeg kommer inn med borhammer, vinkelsliper og stålstolper ... Men jeg liker variasjonen, sier Håvard. 

Vinteren 21/22 hadde han først rundt 15 bokser ute, og deretter noen flere. Og inneværende vinter vil du finne rett under 30 slike bokser i Tromsø, plassert ved de viktigste utferdspunktene for topptur. 

Dealen er grei: Du får sjekket søkeren. Håvard får et tall. 

Tallene skal valideres ved manuell kontrolltelling (Hvor mange går utenom? Hvor mange sjekker tre ganger siden de er nysgjerrig? Hvor mange har ikke skredsøker med seg?), muligens med time-lapse-kamera og trolig med Strava (mer om det straks!).

Det er en av de siste dagene i november 2022. Fri Flyt er med når Toft skal sette opp noen av boksene sine på Kattfjordeidet ved Tromsø. 

– Tallene fra i fjor viser at vi hadde rundt 40 000 passeringer, forteller Toft mens vi kjører fra UiT i grålysningen. 

– Hvor mye av toppturtrafikken tror du at du har med da? Om du skulle tippe?

– Såkalt scientific wild ass guess?

– Ja?

– Det blir en gjetning fra min side. Kanskje 70-80%? Men det skal vi validere. Vi har laget en app som snakker med Strava slik at alle i CARE-skredpanelet kan godta å dele Strava-sporene sine med oss. Dersom jeg får noen tusen spor fra Tromsø, kan jeg se hvor mange prosent som starter ved et av mine startpunkt. 

CARE-panelet er det prosjekt ved UiT der toppturfolk kan melde seg frivillig til å dele sine turdata og erfaringer over ti år. 

Et av delmålene til Toft er å se på ferdsel i forhold til varslet skredfare.

– Si man finner at det dør dobbelt så mange på faregrad 2 som faregrad 3, for å ta et tenkt eksempel. OK, da er det lett å tro at en kan konkludere med at det er dobbelt så farlig å være på tur på faregrad 2. Men om man justerer for antall dager med faregrad to, og at det kanskje er fire ganger så mange på tur på faregrad to. Så gjør man ofte raske slutninger basert på et resultat, uten å vite tallene som ligger i bunn, sier Toft. 

Tallet i bunn er altså hvor mange som er ute.

Oss.

Talt opp.

Og det er det Håvard har tenkt å finne. 

Og kanskje kan han ikke bare telle oss, men også si noe om hvor utålmodige vi er. 

– Hvis det er faregrad 3, men fint vær: Hvor mange dager tar det før tålmodigheten tar slutt hos folk? Man ser jo at etter noen dager gjør det kanskje ikke noen forskjell hvilken grad vi varsler. Men det vet vi ikke sikkert ennå. Men kanskje kan vi sette tall på disse tingene også. Prosjektet mitt er en start på å finne ut litt av noe vi vet veldig, veldig lite om.