1. Ett par brune ski som er svært mye brukt. Dette er de beste skiene jeg noensinne har kjørt. Verdens beste frikjøringsski med andre ord. De gikk ut av produksjon for noen år siden, og nå er de så rævkjørt at jeg har dem mest fordi de er fine å ha tidlig på sesongen når snødekket er tynt. Og fordi de er så jækla bra.
Det er med andre ord helt uaktuelt å kvitte seg med disse skiene.
2. Et par grønne og hvite ski, som er i samme kategori som de brune, men langt mindre herpa, og de nest beste skiene jeg noensinne har kjørt på. Men i år kommer de i en oppdatert og sikkert enda bedre utgave. Må kanskje kjøpe nye? I tillegg er de montert med et par av planetens feteste bindinger, som er bare to sesonger gamle og umulige å slite ut.
Det er med andre ord helt uaktuelt å kvitte seg med disse skiene.
3. Et par ski med kråke på som jeg bare har brukt en gang de siste tre sesongene. Men det kan jo hende de sjukt dype dagene kommer tilbake snart? Dessuten fikk jeg tak i disse skiene året før de kom i butikken, noe som betyr at de er det femte paret som noensinne ble laget, og et eller annet fenomen med skipresser gjør visst at de første skiene som ble pressa er stivere enn andre modeller. Disse er dønn stive og vanskelige å kjøre på, men i tillegg unike og steinbra når det er sånt føre som det aldri er.
Dessuten har de fete bindinger som jeg fikk av en kamerat som er sponsa, fordi jeg hjalp han å pusse ei pipe.
Det er med andre ord helt uaktuelt å kvitte seg med disse skiene.
Det er mulig det er en ravn forresten.
4. Et par svarte og litt kortere, men fortsatt ganske brede ski, med stor baktupp. Kjøpte de for en slikk og ingenting av en annen sponsa kamerat, og siden jeg kjører de på brede rails (ikke smale, for da knekker stålkanten med en gang), så er det jo bare å herpe dem.
Dessuten funker de bra til absolutt alt, og er de skiene jeg bruker aller mest. De perfekte skiene for en dag i bakken med ungene.
Det er med andre ord helt uaktuelt å kvitte seg med disse skiene.
5. Toppturskiene mine. Jeg må jo ha toppturski. De burde kanskje byttes mot noe lettere, men da blir det i tillegg, ikke som erstatning selvsagt. Egentlig er det en skam å bare ha ett par toppturski.
Det er med andre ord helt uaktuelt å kvitte seg med disse skiene. Heller motsatt faktisk.
6. Parkskia mine: Et par ski som er nesten like korte som meg selv, og like smale som et par reindyrka pudderski fra 1997. Stålkantene er ledda, ikke fordi de var det som nye, men de er det nå, etter mange sesonger med railing på tynne rør.
Flere steder er stålkanten slått helt bort, og begge skiene er delaminert på midten. Jeg veier antageligvis 100 kilo med utstyr på, så raileskiene får kjørt seg. De er helt jævlige å kjøre med, og direkte livsfarlige på vei inn på en litt stor og hard kicker, men nå er jo heller ikke det poenget.
De er sløve og fine på rails. Og jeg kan jo ikke raile med noen av de andre skiene. Det måtte i så fall være de brune på punkt en, men de har ikke baktupp.
Det er med andre ord helt uaktuelt å kvitte seg med disse skiene.
Mens jeg har skrevet dette kom jeg på noe. For noen år siden kastet jeg de forrige parkskiene mine. Det var modellen til Niklas Karlström –moderne skihistories mest undervurderte svenske frikjører- med samme design som ei eske General snus.
De var sjukt tøffe, fullstendig kjørt i oppløsning, og fy pokker som jeg angrer for at jeg kasta dem. For ikke å snakke om skiene som henger på veggen i kjellerstua: Et par hvite med svarte trær på. Den ene skia er knekt, men sålen henger sammen. Kanskje få tak i et par bindinger så jeg får tatt dem i bruk igjen?
Heldigvis er det plass i garasjen til et par par til.