Dette er Vågå-skianlegget Lemonsjøen

– Det er ikke meininga å overdrive altså, men under klubbmesterskapet i fjor (2013, red.anm.) var det helt tullåt oppi her. Jeg håpa i det lengste å slippe å være med, og femteplassen er jeg storfornøyd med, sier han.

Det starta dårlig. Da Lemonsjøen-sjef Kjetil Villa, jepp, pappaen til mer kjente André, tok seg et par turer på formiddagen endte det hele med at heisen spora av. Heis-starten ble et par timer forsinka, men å slå i hjel denne tida inne på kafeen som samler landets desidert hyggeligste samling skientusiaster er en smal sak. Folk fra norddalen -altså sånne som snakker litt som Arne Brimi- er nemlig, uten unntak, eksepsjonelt trivelige folk. Og de har en nærmest litt lei tendens til å være styggelig gode på ski.

SKAVLEIN: Eirik Schjølberg –en av Norges beste tenåringer på fele- legger seg bakover i en perfekt backflip på skavl nummer to. Frikk Tore Kristiansen (til venstre), Torgrim Vole, Øystein Aasheim og Anders Bersu følger med. Foto: Tore Meirik

Skisenteret på Lemonsjøen består av en lang t- krok, to barneheiser, ei strålende storslalåmløype, et par fine frikjøringsområder, en stor og høyst moderat terrengpark, hardt føre og de to klippe- båndene Skavlein. Bare så det er sagt med en gang: Skavlein kommer vi tilbake til. Vågå ligger like nedi dalen, og litt lenger bort ligger Lom, Norges mest nedbørfattige sted.

Joa, det snør på Lemonsjøen innimellom, men det er ikke dypt, mykt og tilgivende skiføre som har gjort localsa så kolossalt gode. Det er rassbeillføre, arv og miljø. Som vi også kommer tilbake til.

Det starta med folk som Knut Erik Tessnes, Marius Aasen og Tony Risvoll. Tony er faren til Dennis og Knut Erik er leirskolelærer.

– Da vi dreiv på tidlig på 90-tallet var det telemarkskjøring på smale ski og fokus på å beherske alle typer føre. Særlig Marius var dyktig, og Tony var fæl til å dra på. Vi var mange som var ivrige, og mange var skikkelig gode. Vi hadde ikke så mange alternativer om vinteren vet du, det var på Lemonsjøen vi møttes, forteller Tessnes.

– Er det sosialt akseptert å klage på føret blant gjengen på Lemonsjøen?

– Njaeææææ... Altså, det var liksom ikke noe annet sted å være, så da var det bedre å sitte på kafeen i skisenteret i stedet for i sofaen hjemme. Og da ble det jo noen turer hele tida, uavhengig av føret.

– Når begynte folk å hoppe på Skavlein?

– Det kom med den nye generasjonen og folk som Torgrim Vole og gutta som herjer som verst i dag. Jeg husker godt da Gunnar, storebror til Torgrim, hadde med seg en liten tass på slep som ikke sa et ord og var pakka inn i en drøss luer og skjerf. Men lillebror Torgrim dro på han!

KONTROLL: Frikk Tore Kristiansen hucker Skavlein med stålkontroll –for en gangs skyld uten å være opp/ned i løpet av luftferden. Foto: Vegard Breie

Midt på 90-tallet dukka søskenbarna Øystein og Dag-Inge Bakke opp, sammen med Cato Bergnord. Øystein sveisa seg ei slags kjelke, som endte med at han sydde igjen ei flenge i leggen sin med et sysett av typen man får på hotellrom. Noen ganger kjørte han på ski også, innimellom slagene til fjells, i klatreveggen og på fest. Sammen med en nokså stor gjeng likesinnede.

– Tro det eller ei, men disse gutta kom faktisk fra speiderbevegelsen. Og tok med seg mer av frikjørings- og turmentaliteten vi ser i dagens frikjørere, forteller Tessnes.

Og legger til:

– Det hører med til frikjøringshistorien på Lemonsjøen at det ble tidlig tette bånd mellom Vågå og Oppdal og Oslo, med navn som Geir Plassen, Kjartan Owesen, Pål Guldberg, Petter Bolstad og Fredrik Luytkis. I den grad vi pusha oss for å henge med, var alle disse inspirasjonskilder, og som regel litt mer hårete enn oss.

Så dukka Per Mundhjeld opp, og la grunnlaget for tidenes første Røldal Freeride Challenge-seier på Skavlein. Noen år senere vant han enda en gang, og da Per takka for seg som konkurransefrikjører for et par år siden var det som en av landets mest meritterte.

Torgrim Vole og kompisen Jørgen Valde fulgte opp, og de to trenger vel ingen nærmere presentasjon for den jevne Fri Flyt-leser. Men vi sier det likevel: Torgrim og Jørgen er to av Norges mest meritterte frikjørere, både på film og konkurranse. Grunnlaget la de i luftrommet foran Skavlein.

Klank, klank, klank og klank hører jeg mens jeg går kast i kast nedover lia under den første skavlen. Lyden minner om når et 10-liters kokekar faller fra 20 meter og ned på en ishockeybane. Jeg klarte over hodet ikke å stå imot landinga, i sterk kontrast til Eirik Schjølberg, Øystein Aasheim, Henrik Gangsø og Frikk Tore Kristiansen.

LEMONSJØEN: Slik ser skianlegget i Vågå ut. Foto: Tore Meirik

Alle stompa hver sin backflip noen meter lenger ned enn der jeg kræsja, uten at det ble satt ett eneste spor. Snøen, isen vil mange kalle det, var knallhard -selv om det var en god del nysnø å se rundt oss.

– Er dette rassbeillføre?

– Njæ, det er jo ganske mjukt nå, sier Øystein.

Rassbeillføre er når det er så hardt at folk må nedpå med rumpa –eller rassbeillen som det heter lokalt. Og det er det vanlige føret på Lemonsjøen. Like ved norges tørreste sted må vite.

Etter dagens første forsmak på hva som skal komme, dundrer gjengen videre ned til den nederste Skavlen. Det er nemlig to, og den siste er litt større. Etter et par oppvarmingsturer -inkludert backflips på dagens første tur, tar gutta en pause og ser etter en bra takeoff. Landinga er bratt og «fin», med rundt 30 centimeter snø totalt.

Heldigvis er den så hard at det skal litt til å slå igjennom og ned på steinura. Eirik Schjølberg tråkker litt opp, peker skiene, og legger seg sakte bakover på vei utfor, og stomper landinga ti høydemeter lenger ned. Jeg antyder at dette ikke kan være normalt.

– Jojo. Du sku vært her i går, sier Frikk Tore.

– For ikke å snakke om i fjor under klubbmesterskapet, sier Torgrim.

– Denna va fin, sier Anders Bersu.

Hans Petter Bakke sier bare «Jauda».

SYNKRON: Eirik Schjølberg og Frikk Tore Kristian- sen tøffer seg for fotografen, samtidig på den øverste av Skavlein. Foto: Tore Meirik

En måned senere brakk Schjølberg ryggen i terrengparken, heldigvis uten å få varige skader.

Henrik Gangsø vant det første klubbmesterskapet i Trollhøe Høkkers, frikjøringsklubben på Lemonsjøen. Hucker du Skavlein med stil –altså stomper landingene, og svinger til venstre etter nummer to- kan du søke om å få den eksklusive t-skjorta som beviser at du er medlem.

Da Henrik vant klubbmesterskapet gjorde han backflip på begge Skavlein og dundra inn i terrengparken hvor han gjorde cork 7 og rodeo 5 på de to gap-hoppene med umulige svevkurver og korte, slake landinger. Torgrim Vole ble nummer fem.

Sannsynligvis er Skavlein og parken Norges tøffeste gønnerun.

– Lett tilgjengelig, og ikke minst synlig fra heisen, er vel grunnen til den voldsomme drapåviljen blant kidsa her, sier Dag-Inge Bakke.

Han har ikke sydd seg selv i foten slik som søskenbarnet Øystein, men også Dag-Inge er fjell-råtass av de voksne. Likevel lar han seg imponere av generasjonen som har tatt over på Lemonsjøen. Uten å bruke alt for store ord.

– He he, de er ganske tullete ja. Men det fins en enda yngre gjeng vet du, sier han.

– Hæ, sier jeg, uten å lykkes med å stenge kjeften.

– Joda, det er noen 10-åringer som driver og flipper på kulene i parken nå, og det er vel ikke lenge før de holder på oppi Skavlein også.

PÅ HJEMMEBANE: De mest sentrale figurene i frikjøring- sklubben Trollhøe Høkkers foran Skavlein. Fra venstre: Frikk Tore Kristiansen, Henrik Gangsø, Rikard Odnes, Torgrim Vole, Eirik Schjølberg, Hans Petter bakke, Øystein Aasheim og Anders Bersu. Foto: Tore Meirik

Veteran Knut-Erik Tessnes gir godt og inkluderende miljø skylda for at Lemonsjøen antakelig har norgesrekord i gode frikjørere per meter skiheis.

– Her har alle blitt tatt med i gjengen hele tida –men ikke før de var klare for det. Jeg opplever at det ikke er noe usunt press i miljøet, men at det heller gir rom for alle, sier han.

I dag står kidsa på behørig avstand og ser på idolene som herjer tur etter tur på de etter hvert mye omtalte klippebåndene på skikjørers vens- tre for heisen. Høkkers-gutta lander backflip et- ter backflip, tilsynelatende uten å bry seg om at landingene blir både hardere og hardere og mer og mer oppkjørt og klumpete. Hans Petter Bakke og Øystein Aasheim legger inn noen 360 ́er og frontflips innimellom.

Men selv disse gutta må gi seg til slutt. Hans Petter, Henrik, Eirik og Øystein setter kursen mot Alpene, og Frikk Tore hjem for å planlegge innkjøp av asfaltmaskin med storebror Richard.

Selv tar jeg en tur på skikjørers høyre siden av heisen, hvor det ikke er noe som minner om Skavlein, men derimot et langt og fint område med åpent terreng og glissen skog nederst.

Snøen er myk og ankeldyp, terrenget består av bølgeformasjoner og småkneiker, og skogen nederst krydrer kjøringa og skaper ekstra moro. Strålende skiterreng og kjempeforhold, men ikke rassbeillføre og ingen steder å sette ti meter høye backflips til halvbratte landinger dekt av is. De lokale heltene holder seg med andre ord unna.