Bonus! Vi er sikkert først på parkeringsplassen tenkte jeg, i det vi kjørte inn til skianlegget.
Men i det jeg parkerte bilen kunne jeg telle 25 biler med skikjørere som så ut som de var like gira på være førstemann i heisen som vi var.
Høgevarde er et anlegg som det er lett å bli glad i.
Til tross for plasseringen på Østlandet, og i så kort distanse fra hovedstaden, er det få anlegg i Norge som kan by på like leiken og fin heisbasert skogskjøring som hva Høgevarde kan.
I nærheten av heisen ble det riktignok fort oppkjørt.
Det tok ikke mer enn en tur eller to.
Men, heldigvis har Høgevarde mer terreng som er litt mer utilgjengelig.
I likhet med de beste frikjøringsanleggene i Norge finnes det terreng som du må jobbe mer for å komme til.
Sogndal har Hodlekveskogen som krever en lang travers og en busstur tilbake, Strandafjellet har runnet ned mot sentrum og Grandiosaskogen som krever shuttle tilbake til anlegget. Hemsedal har Gummiskogen og puddertaxien.
Utilgjengeligheten gjør at det blir færre om snøen og førstesporene, og selv om du ikke får veldig mange turer i løpet av dagen er de til gjengjeld veldig gode. Kvalitet foran kvantitet.
Høgevarde har det samme. Traverserer du langt ut ski venstre er terrenget fantastisk, men du kommer ut av skogen et stykke nedenfor anlegget. Du må derfra "boote" eller ta fellene fatt i 20-25 minutter for å komme tilbake til anlegget.
Det er det vel verdt.
På en av de siste turene på lørdagen kunne vi lese på VG at en ny lockdown ventet oss hjemme i Oslo som følge av det muterte viruset som ble oppdaget i Nordre Follo.
Etter en lang tid med strenge smittevernsregler føles det veldig tungt at det nå blir enda strengere, og dermed vanskeligere å få kommet seg på ski.
Sånn sett er det godt at Høgevarde denne helgen leverte sesongbeste og en skidag det er mulig å leve lenge på, noe som kommer godt med i tiden fremover.
