– Det må jo nesten være her?
Fotograf Henrik er – akkurat som alle andre her oppe – litt usikker. Siden jeg har en telefon med skjermdump av Strava-prestasjonen til kameraten min Kay-Arne har jeg blitt guide, og er nødt til å svare. Kay-Arne er fra Heidal og hadde kjørt Nyskridugrove ved Galdhøpiggen Sommerskisenter året før.
– Ja det vil jeg tro. Det kan jo liksom ikke være noe annet sted, sier jeg, mens jeg prøver å lene meg på stavene med knekk i hofta, sånn jeg har sett tindevegledere gjøre.
BRATT I TOPPEN: Artikkelforfatteren prøver å se kul ut i det temmelig bratte toppartiet i Nyskridugrove. Under seg har han 1400 høydemeter sommerlig og heisbasert frikjøring. Bøver-dalen i bakgrunnen. Foto: Henrik Ulleland
Dalbunnen er et sted foran og under oss, og det er vanvittig langt ned. Svetten strømmer ned i øynene mens jeg prøver å holde balansen i stein-havet på toppen av Kjelen. Vi forlot snøen på toppen av Vesljuvbrean for ti minutter siden, og like bak oss ligger Galdhøpiggen sommerskisenter.
Her er det ingenting som tyder på at det skal bli skiføre med det første – men at vi har en veldig lang og temmelig bratt nedoverbakke foran oss, det er hevet over enhver tvil.
Sjefen min heter Erlend og er ekstremt interessert i skikjøring – noen ganger kan det føles som det nesten bikker litt over, men det kan også være motsatt. Som da vi kjørte i nedre del av Nyskridugrove, og sjefen gliste bredt og ba oss følge med.
Han er såpass voksen at han kunne vært faren til mange av veteranene i en gjennomsnittlig norsk terrengpark, men her i den nederste delen av Norges feteste heisbaserte-sommerskilinje er sjefen inspirert.
Han peker skituppene mot den naturlige halfpipekanten, vrir kroppen litt mot høyre – prewind heter det på parkspråk – og spinner en perfekt venstre 360 som er omtrent tre meter lang. På en naturlig takeoff må vite. HP, Henrik og jeg er imponert, men ikke vet vi at lagets eldstemann på langt nær er ferdig.
Erlend dropper inn igjen i renna, gjør en stor venstresving, prewinder mot venstre – ja – og sender nok en tre meters 360, men denne gangen mot høyre.
TERRENGPARK: Nederst byr Nyskridugrove på lekent terreng i en naturlig halfpipe. Henrik Ulleland leker seg i det morsomme terrenget. FOto: Tore Meirik
Jeg visste at sjefen beherska 360 begge veier en gang i tiden, men at han skulle klare det på naturlige takeoffs i 2018 – den så jeg ikke komme.
Men sånn er det når du er ferdig med den bratte delen av Nyskridugrove. Nederste halvdel, etter passering av en litt skummel foss, er en gedigen, naturlig halfpipe. Sjelden er skikjøring mer inspirerende enn i sånt terreng.
Både unge fotograf Ulleland, nest yngste restaurantsjef HP og den litt eldre nettredaktøren måtte både kjøre baklengs, gjøre butters og spinne i det gøyale terrenget, og det var vel bare jeg som gikk på trynet.
– Jæven, det er bratt ja gitt.
Etter å ha gått litt for langt fordi vi syns det så i bratteste laget ut, har vi innsett at vi er på toppen av Nyskridugrove. Fra starten ser vi ikke annet enn at det bikker utfor foran oss, men en kjapp spasertur til ryggen øst for linja er det som trengs for å få oversikt.
Øverst er flanken bred og rundt førti grader på det bratteste, før det smalner inn mot den naturlige halfpipen lenger ned. Her er det overhodet ikke rom for noe snøskred – hele den traktforma renna er ei stor terrengfelle.
Heldigvis er sommersnøen medgjørlig, og det er lenge siden snøen var lagdelt i dette området. Det er riktignok såpass bratt at snøen som spruter opp når vi svinger blir til sluff med kaviarkonsistens, som heldigvis ikke raser særlig fort nedover.
Men den stopper heller ikke, og kaviarsluffen bygger seg etter hvert opp til nokså store bølger av snø. Heldigvis er det både lett og morsomt å kjøre fra sluffen. Den myke sommersnøen og terrenget som viser seg veldig oversiktlig så fort man kommer over den øverste kanten, åpner for å kjøre fort. Vi koster på i tjue plussgrader og later som vi kjører super-g. 1400 høydemeter under oss stopper snøen, og der nede venter stakkars Henning.
SPEEDY GONZALES: Henrik Ulleland tar renna-fart med sitt lange og mørke hår, og sikter seg inn mot Bøverdalen tusen høyde-meter lenger ned. Foto: Tore Meirik
– Jeg tror kanskje ikke du skal drive og inspirere folk til å dra oppi her for å kjøre nå. Den der fossen er ikke helt stuerein.
Beskjeden kom fra sjefen etter at han nettopp hadde landa sine to tresekstier. Omtrent midtveis i renna – etter det bratte toppartiet – kom bekken fram fra under snøen. En ikke helt ubetydelig foss forsvant nedi et skummelt høl. Det er denne fossen som gjør at vi anser sesongen som over i Nyskridugrove, selv om føret er bra. Vannføringa er såpass stor og hullet under snøen romslig nok til å sluke alle fire.
Vannet renner ut en halv kilometer lenger ned. Dermed har det smaleste punktet i åket fra Galdhøpiggen sommerskisenter blitt såpass farlig at et uhell her kan få fatale konsekvenser. Heldigvis er det nok snø til å passere, men den smelter fort. Bak og over oss har vi 800 høydemeter med bratt og spennende skikjøring, og foran og under oss en halv kilometer med slopestyleterreng. Alle er enige om at dette slår alt annet vi har kjørt av heisbasert sommerskikjøring.
– Jeg kjører dere. Det tar alt for lang tid å shuttle først, sier Henning, som dermed tar en temmelig omfattende en for laget.
RENNE: Det smalner gradvis inn for Hans Petter Hval, som er på vei ned mot halfpipen i bunn. Foto: Henrik Ulleland
Bilturen fra sommerskisenteret og ned til setra Mytingje er 19 kilometer lang og nesten 2000 høydemeter høy. Det er kanskje ikke så langt på papiret, men det tar tid. Veien ned fra skisenteret er svingete og bratt, og veien opp til setra er laget for firehjulstrekkere med god bakkeklaring. Alt går med en vanlig bil, men regn med minst halvannen time på å ordne shuttle hvis man skal sette igjen en bil på setra og så kjøre opp igjen til start.
Her kan du lese alle andre saker Fri Flyt har laget fra Juvass / Galdhøpiggen.
Både brattkjøring og slopestyle i en eneste heisbasert tur på nesten halvannen vertikal kilometer i juni måneder ikke hverdagskost for noen av oss.
Etter en litt omfattende prosess med å få snudd den svære Fri Flyt-bilen møter vi Henning etter å ha gått de siste 200 høydemetrene på beina. Skalljakker og hjelmer er i sekken, skiene på skuldra, og svetten renner etter det alle er enige om at var den beste siste-turen-for-sesongen noensinne.
Både brattkjøring og slopestyle i en eneste heisbasert tur på nesten halvannen vertikal kilometer i juni måned er ikke hverdagskost for noen av oss. Dermed må vi:
Love Henning at neste år skal noen andre kjøre bilen ned.
Kjøpe is av den hyggelige damen i kassa på Coop-butikken i Galdbygde.
NEDE: En svett og fornøyd gjeng kan konstatere at forrige skisesong ble avslutta på ypperlig vis. Fra venstre: Tore Meirik, Hans Petter Hval og Erlend Sande. Foto: Henrik Ulleland
Galdhøpiggen Sommerskisenter
Galdhøpiggen sommerskisenter ligger på Vesljuvbrean like nord for Norges høyeste fjell: Galdhøpiggen i Oppland. T-krokheisen starter omtrent 1850 meter over havet og ender på cirka 2150 moh. Skisenteret åpner i mai og stenger vanligvis ikke før de første vinterskisentrene åpner i november. Lom er nærmeste tettsted.
Navn: Alle kaller sommerskisenteret for Juvass, men det er ingenting som heter Juvass. En del lokale personligheter har uttrykt sterk kritikk mot det utbredte kallenavnet Juvass.
Reisen dit: Man kan ta buss til Lom, men det er helt klart egen bil som gjelder. Særlig hvis du skal kjøre Nyskridugrove, som krever bilskyss tilbake til skisenteret.
Overnatting: Det fins mange fine overnattingssteder i Lom, som er omtrent 45 minutters kjøring fra skisenteret. Men det kan være praktisk å bo nærmere heisen, og da er det Raubergstulen (cirka 15 minutters kjøring unna skisenteret) eller Juvasshytta (to minutter unna skisenteret) som gjelder. Begge steder har god mat, fine senger og ålreite priser. Vær obs på mye folk i sommersesongen
Is: Kjører du Nyskridugrove i varmt vær – noe som er temmelig vanlig – er det obligatorisk å kjøpe is på Coopen i Galdbygde.
Bakervarer: Bakeriet i Lom er kjent langt utenfor Norges grenser for deilige bakervarer og hyggelig atmosfære.
Topptur: Fra sommerskisenteret er det fine muligheter for toppturer. Galdhøpiggen er omtrent 600 høydemeter unna, og har skiføre langt ut på sommeren, men vær forberedt på å ferdes over isbre. Det fins også andre spennende linjer nær heisene, men som du må ha toppturutstyr for å nå.
Frikjøring: På skikjørers venstre side for heisen, i retning fjellet Kjelen, er det fin og relativt enkel frikjøring som er lett tilgjengelig. Ofte et bedre alternativ enn å konkurrere med de mange alpinistene om plassen i de preparerte traseene.
Park: Galdhøpiggen sommerskisenter har sterke tradisjoner for terrengpark, men denne sommeren blir det dessverre ingen park.
NYSKRIDUGROVE
Nord- og nordvestvendt bekkedal som går på Mytingsfjellet ved Galdhøpiggen sommerskisenter.
Starter fra toppen av sommerskisenteret og ender ved setra Mytingje.
Hele turen er omtrent 1600 høydemeter, og selve flanken 1400.
Renna er traktformet, og omtrent 40 grader på det bratteste i toppen. Lenger ned er det slakere. Det fins alternative nedkjøringer på begge sider av Nyskridugrove.
Lengden på sesongen og forholdene avhenger av snømengdene, men vanligvis er det fine forhold her i mai og starten av juni
